I januar 2017 passerte Sveriges folketall 10 millioner. Tilveksten har i senere år vært relativt høy, 10 prosent i perioden 2000 til 2015, mot 2 prosent for Europa som helhet. Norge hadde i samme periode en folketallsvekst på 16 prosent. Bosettingen viser stor grad av regional konsentrasjon til sørlige og midtre landsdeler. Norrland, med 60 prosent av arealet, har bare 12 prosent av befolkningen.

Sverige opplevde en ganske stor tilvekst i befolkningen på 1800-tallet, og datidens jordbrukssamfunn ble «overbefolket». Utvandringen til Nord-Amerika tok til rundt 1850. Den nådde 40 000 utvandrere per år i 1880-årene, men avtok sterkt etter 1920 med utvikling av industrisamfunn og bedre arbeidsmuligheter hjemme. Siden 1930-årene har man stort sett hatt avtagende fødselstall og dødelighet i Sverige.

For fødselstallene har nedgangen vært særlig markert etter 1970. I perioden 1976–1986 lå den årlige fødselsraten på drøye 11 promille. Deretter steg tallene til 1990 med en topp på 14,5 promille, for deretter å synke igjen. I 2016 var fødselsraten 11,7 promille. Dødsraten sank kraftig mellom 1930 og 1940. Deretter har den vært ganske jevn, med svingninger rundt 9–11 promille. Den naturlige befolkningstilveksten (fødte ÷ døde) utgjorde i 2016 bare 3 promille. Økningen i folketallet utover dette skyldes netto innvandring.

Fertiliteten har gjennom de siste femti år vist større variasjon enn vanlig i Europa, med lave tall på 1970- og 1980-tallet, en topp på 1990-tallet, for deretter å synke. Samlet fruktbarhetstall har imidlertid over lang tid ligget under reproduksjonsnivået. I 2017 var samlet fruktbarhetstall 1,78.

I perioden 2007–2016 økte folketallet med i gjennomsnitt 0,9 prosent årlig. Middellevealder var i 2015 beregnet til 84 år for kvinner og 80 år for menn.

Sverige har gjennomgående lav befolkningstetthet (24,5 innbyggere per km2), men med betydelige forskjeller mellom de ulike landsdeler og regioner. Generelt er Nord-Sverige tynt befolket, så er befolkningstettheten noe høyere langs Bottenviken, mens Sør- og Midt-Sverige (nord til Bergslagen) er relativt tettbefolket.

Landet har opplevd en vedvarende urbanisering gjennom hele 1900-tallet, og i 2016 bodde 87 prosent av befolkningen i byer og tettsteder; over 35 prosent er bosatt rundt og innenfor de store byområdene Stockholm, Göteborg og Malmö–Helsingborg. Stor-Stockholm har 2,2 millioner innbyggere (2016), Stor-Göteborg med forsteder rundt 990 000 innbyggere og Stor-Malmö 700 000 innbyggere.

Den samiske urbefolkningen utgjør en liten minoritetsgruppe i Sverige på omtrent 17 000 personer, hvorav 2500 er reindriftssamer. Samene bor hovedsakelig i det nordlige Norrbottens Län (Lappland), men mange bor også lenger sør. Den sørligste samebyen i Sverige er Idre i Dalarna.

Utenlandsfødte utgjør en økende andel av den svenske befolkningen. I 1960- og 1970-årene var det en høy arbeidskraftinnvandring. Siden 1980-årene har den ikke-nordiske innvandringen i stor grad vært preget av familiegjenforening og flyktninger.

I 1970 utgjorde utenlandsfødte 7 prosent av totalbefolkningen, i 2016 17 prosent. Finner utgjorde 44 prosent av de utenlandsfødte i 1970, i 2016 var deres andel sunket til 9 prosent. Foruten folk fra de nordiske land kommer de største innvandrergruppene fra det tidligere Jugoslavia, Syria, Irak, Polen, Iran, Somalia, Tyskland og Tyrkia. Disse bor hovedsakelig i storbyområdene. I Stor-Stockholm utgjør utenlandsfødte 24 prosent av befolkningen, i Stor-Malmö 23 prosent.

Det religiøse bildet har siden andre verdenskrig gjennomgått store forandringer i Sverige. Frihet for alle religionssamfunn og retten til å stå utenfor ble lovfestet i 1951. Senere har innvandringen skapt et pluralistisk samfunn, og dette var et av hovedmotivene bak opphevelsen av statskirken 1. januar år 2000.

Andelen av befolkningen som er medlemmer i Svenska kyrkan har i perioden 1995–2005 sunket fra 86 prosent til 77 prosent. Svenska kyrkan består av 13 bispedømmer (stift): Uppsala med erkebiskop, Lund, Växjö, Göteborg, Skara, Karlstad, Gotland, Linköping, Strängnäs, Stockholm, Västerås, Härnösand og Luleå. Om lag 3200 prester tjenestegjør i 2200 menigheter i Sverige. Erkebiskopen er primus inter pares – den første blant likemenn. Siden 1960 (Riksdagsbeslutning i 1958) har kirken også kvinnelige prester.

Kirkens høyeste beslutningsorgan er Kirkemøtet (siden 1982). De 251 medlemmene velges for 3 år og møtes en gang i året. Beslutninger iverksettes av sentralstyret, som består av erkebiskopen og medlemmer valgt av Kirkemøtet for 3 år. Biskopene har ikke stemmerett på Kirkemøtet.

Etter opphevelsen av statskirken blir nye biskoper utnevnt etter valg i det aktuelle bispedømmet. Selv om Svenska kyrkan reguleres gjennom en egen lov, er den fortsatt evangelisk-luthersk, landsdekkende, demokratisk og episkopal. I stedet for kirkeskatt finansieres kirkens virksomheter av en medlemsavgift. Nåværende medlemmer fortsetter automatisk, mens nye medlemmer må meldes inn. Svenska kyrkan har beholdt alle sine eiendommer og har fortsatt ansvaret for begravelser.

Kristningen av Sverige begynte i 830-årene (se Ansgar) og ble avsluttet etter 1100. Det eldste bispedømmet er Skara, grunnlagt rundt 1014. Landet ble en egen kirkeprovins i 1164, da erkebispestolen i Uppsala ble opprettet. Fra slutten av 1200-tallet begynte den svenske middelalderkirkens storhetstid med mange klostergrunnleggelser, tallrike kirkebygg, rik litteratur og stor politisk makt for biskopene.

Reformasjonstiden ble dramatisk, med betydelige kirkemenn som brødrene Olaus og Laurentius Petri på den evangeliske og erkebiskop Olaus Magnus og jesuitten Klosterlasse på den katolske side. Johan 3 representerte et mellomstandpunkt. På riksdagen i Västerås 1527 brøt Gustav Vasa med Roma. Reformasjonshistorien ble avsluttet med Uppsala-møtet 1597, der stendene bekjente seg til lutherdommen.

Etter reformasjonen fikk den svenske kirken stadig mer karakter av statskirke. Særegent for Sverige er at presteskapet hadde representanter i Riksdagen og der utgjorde en egen stand helt til 1868. Kirkeforfatningen ble fastlagt i «kyrkolagen» 1686. Folkelige vekkelser på 1800-tallet hadde oftest et frikirkelig preg og førte til at de evangeliske frikirker ble sterkere her enn i nabolandene.

En nasjonalkirkelig vekkelse, ungkyrkorörelsen, brøt frem i Sverige på begynnelsen av 1900-tallet. Den hadde en visjon om Sveriges folk som et kristent folk, men tok avstand fra frikirkenes forestilling om rene menigheter av bekjennende troende. Bevegelsens ledere var Johan A. Eklund, Nathan Söderblom, Einar M. Billing og Manfred Björkquist.

Fra 1960-årene har svensk teologi vært preget av bestrebelsene på å møte kritikken som er blitt rettet mot kristendommen fra filosofisk og naturvitenskapelig hold. Til forskjell fra andre nordiske land har det i svensk teologi og kirkeliv vært et tydelig innslag av høykirkelighet, med blant annet en viss vektlegging av apostolisk suksesjon.

I 2005 talte Pinsebevegelsen rundt 90 000 medlemmer, Svenska Missionskyrkan rundt 65 000, Nybygget rundt 30 000, Frelsesarmeen rundt 25 000, Baptistsamfundet rundt 17 500, Alliansmissionen rundt 13 000 og Metodistkyrkan rundt 5000. Mange er medlemmer av mer enn ett trossamfunn. De fleste frikirkene går tilbake; 2,1 prosent av befolkningen var medlemmer av frikirker i 2005, mot 3,1 prosent i 1990.

Den katolske kirke hadde 85 000 medlemmer i 2002, de østlig-ortodokse rundt 95 600, mange av disse innflyttere. Katolikkene har sin biskop i Stockholm. Anslagsvis finnes det rundt 250 000 etniske muslimer. Det finnes minoriteter av jøder (rundt 20 000), hinduer (rundt 4000) og buddhister (rundt 4000).

Offisielt språk og morsmål for størstedelen av befolkningen er svensk. Siden 2002 er samisk, finsk, tornedalsfinsk (meänkieli), romani og jiddisk gitt offisiell status som minoritetsspråk. Også svensk tegnspråk har offisiell status.

I Norrbotten i Nord-Sverige lever en samiskspråklig minoritet som teller cirka 9000 personer, og en stedegen finskspråklig minoritet på cirka 50 000. Finsk utgjør for øvrig det største minoritetsspråket. Landet har gjennom flyktninger og asylsøkere fått språklige minoriteter av slavisktalende fra Balkan, spansktalende fra Latin-Amerika, arabisk- og persisktalende.

  • Tegborg, Lennart, red.: Sveriges kyrkohistoria, 1998–2005, 8 b., Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.