Sverige opplevde en ganske stor tilvekst i befolkningen på 1800-tallet, og datidens jordbrukssamfunn ble «overbefolket». Utvandringen til Nord-Amerika tok til rundt 1850, nådde 40 000 utvandrere per år i 1880-årene, men avtok sterkt etter 1920 med utvikling av industrisamfunn og bedre arbeidsmuligheter hjemme. Siden 1930-årene har man stort sett hatt avtagende fødselstall og dødelighet i Sverige. For fødselstallene har nedgangen vært særlig markert etter 1970. I perioden 1976–86 lå den årlige fødselsraten på drøye 11 ‰. Deretter steg tallene til 1990 med en topp på 14,5 ‰, for deretter å synke igjen. I 2005 var fødselsraten 11 ‰. Dødsraten sank kraftig mellom 1930 og 1940. Deretter har den vært ganske jevn, med svingninger rundt 10–11 ‰. Den naturlige befolkningstilveksten (fødte ÷ døde) utgjorde 2005 bare 1 ‰. Økningen i folketallet utover dette skyldes netto innvandring. Middellevealder var i 2005 beregnet til 83 år for kvinner og 78 år for menn.

Utenlandsfødte utgjør en økende andel av den svenske befolkningen. I 1970 utgjorde de 7 % av totalbefolkningen, i 2002 12 %. I 1970 utgjorde finner 44 % av de utenlandsfødte, i 2002 var deres andel sunket til 18 %. Foruten folk fra de nordiske land, kommer de største innvandrergruppene fra det tidligere Jugoslavia (og senere fra Serbia), Bosnia-Hercegovina, Iran, Polen, Tyskland, Tyrkia og Chile. Disse bor hovedsakelig i storbyområdene, og i Stockholms län utgjør utenlandsfødte 18 % av befolkningen. I 1960- og 1970-årene var det en høy arbeidskraftinnvandring, siden 1980-årene har den ikke-nordiske innvandringen i stor grad vært preget av familiegjenforening og flyktninger.

Samebefolkningen utgjør en liten minoritetsgruppe i Sverige på ca. 17 000, hvorav 2500 reindriftssamer. Samene bor hovedsakelig i det nordlige Norrbotten Län (Lappland), men mange bor også lenger sør. Den sørligste samebyen i Sverige er Idre i Dalarna. Se for øvrig samer.

Sverige har gjennomgående lav befolkningstetthet (22 innb. per km2), men med betydelige forskjeller mellom de ulike landsdeler og regioner. Generelt er Nord-Sverige tynt befolket, noe høyere langs Bottenviken; mens Sør- og Midt-Sverige (nord til «Bergslagen») er relativt tettbefolket. Landet har opplevd en vedvarende urbanisering gjennom hele 1900-tallet, og i 2005 bodde 84 % av befolkningen i byer og tettsteder; over 35 % er bosatt rundt og innenfor de store byområdene Stockholm, Göteborg og Malmö–Helsingborg. Stor-Stockholm har således 1 729 300 innb. (2006), Stor-Göteborg med forsteder ca. 810 000 innb. og Stor-Malmö 533 000 innb.

Det religiøse bildet har siden den annen verdenskrig gjennomgått store forandringer i Sverige. Frihet for alle religionssamfunn og retten til å stå utenfor ble lovfestet i 1951. Senere har innvandringen skapt et pluralistisk samfunn, og dette var et av hovedmotivene bak opphevelsen av statskirken 1. januar år 2000.

Andelen av befolkningen som er medlemmer i Svenska kyrkan har i perioden 1995–2005 sunket fra 86 % til 77 %. Svenska kyrkan består av 13 bispedømmer (stift): Uppsala med erkebiskop, Lund, Växjö, Göteborg, Skara, Karlstad, Gotland, Linköping, Strängnäs, Stockholm, Västerås, Härnösand og Luleå. Ca. 3200 prester tjenestegjør i 2200 menigheter i Sverige. Erkebiskopen er primus inter pares – den første blant likemenn. Siden 1960 (Riksdagsbeslutning 1958) har kirken også kvinnelige prester.

Kirkens høyeste beslutningsorgan er Kirkemøtet (siden 1982). De 251 medlemmene velges for 3 år og møtes en gang i året. Beslutninger iverksettes av sentralstyret, som består av erkebiskopen og medlemmer valgt av Kirkemøtet for 3 år. Biskopene har ikke stemmerett på Kirkemøtet.

Etter opphevelsen av statskirken blir nye biskoper utnevnt etter valg i det aktuelle bispedømmet. Selv om Svenska kyrkan reguleres gjennom en egen lov, er den fortsatt evangelisk-luthersk, landsdekkende, demokratisk og episkopal. I stedet for kirkeskatt finansieres kirkens virksomheter av en medlemsavgift. Nåværende medlemmer fortsetter automatisk, mens nye medlemmer må meldes inn. Svenska kyrkan har beholdt alle sine eiendommer og har fortsatt ansvaret for begravelser.

Kristningen av Sverige begynte i 830-årene (se Ansgar) og ble avsluttet etter 1100. Det eldste bispedømmet er Skara, grunnlagt ca. 1014. Landet ble en egen kirkeprovins i 1164, da erkebispestolen i Uppsala ble opprettet. Fra slutten av 1200-tallet begynte den svenske middelalderkirkes storhetstid med mange klostergrunnleggelser, tallrike kirkebygg, rik litteratur og stor politisk makt for biskopene.

Reformasjonstiden ble dramatisk med betydelige kirkemenn som brødrene Olaus og Laurentius Petri på den evangeliske og erkebiskop Olaus Magnus og jesuitten Klosterlasse på den katolske side. Johan 3 representerte et mellomstandpunkt. På riksdagen i Västerås 1527 brøt Gustav Vasa med Roma. Reformasjonshistorien ble avsluttet med Uppsala-møtet 1597, der stendene bekjente seg til lutherdommen.

Etter reformasjonen fikk den svenske kirken stadig mer karakter av statskirke. Særegent for Sverige er at presteskapet hadde representanter i Riksdagen og der utgjorde en egen stand helt til 1868. Kirkeforfatningen ble fastlagt i «kyrkolagen» 1686. Folkelige vekkelser på 1800-tallet hadde oftest et frikirkelig preg og førte til at de evangeliske frikirker ble sterkere her enn i nabolandene.

En nasjonalkirkelig vekkelse, ungkyrkorörelsen, brøt frem i Sverige på begynnelsen av 1900-tallet. Den hadde en visjon om Sveriges folk som et kristent folk, men tok avstand fra frikirkenes forestilling om rene menigheter av bekjennende troende. Bevegelsens ledere var Johan A. Eklund, Nathan Söderblom, Einar M. Billing og Manfred Björkquist.

Fra 1960-årene har svensk teologi vært preget av bestrebelsene på å møte kritikken som er blitt rettet mot kristendommen fra filosofisk og naturvitenskapelig hold. Til forskjell fra andre nordiske land har det i svensk teologi og kirkeliv vært et tydelig innslag av høykirkelighet, med blant annet en viss vektlegging av apostolisk suksesjon.

I 2005 talte Pinsebevegelsen ca. 90 000 medlemmer, Svenska Missionskyrkan ca. 65 000, Nybygget ca. 30 000, Frelsesarmeen ca. 25 000, Baptistsamfundet ca. 17 500, Alliansmissionen ca. 13 000 og Metodistkyrkan ca. 5000. Mange er medlemmer av mer enn ett trossamfunn. De fleste frikirkene går tilbake; 2,1 % av befolkningen var medlemmer av frikirker i 2005, mot 3,1 % i 1990.

Den katolske kirke hadde 85 000 medlemmer i 2002, de østlig-ortodokse ca. 95 600, mange av disse er innflyttere. Katolikkene har sin biskop i Stockholm. Anslagsvis finnes det ca. 250 000 etniske muslimer. Det finnes minoriteter av jøder (ca. 20 000), hinduer (ca. 4000) og buddhister (ca. 4000).

Offisielt språk og morsmål for størstedelen av befolkningen er svensk. Siden 2002 er samisk, finsk, tornedalsfinsk (meänkieli), romani og jiddisch gitt offisiell status som minoritetsspråk. Også svensk tegnspråk har offisiell status.

I Norrbotten i Nord-Sverige lever en samiskspråklig minoritet som teller ca. 9000 personer, og en stedegen finskspråklig minoritet på ca. 50 000. Finsk utgjør for øvrig det største minoritetsspråket. Landet har gjennom flyktninger og asylsøkere fått språklige minoriteter av slavisktalende fra Balkan, spansktalende fra Latin-Amerika, arabisk- og persisktalende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.