folketelling

Flertallet av verdens land kan nå vise til folketellinger gjennom 1990-årene og 2000-tallet som kilde til opplysninger om folketall og kjennetegn ved befolkningen. Det er vanlig å gjennomføre en ny folketelling omtrent hvert tiende år. Noen få land har ikke hatt folketellinger på mange tiår, noe som kan skyldes mangel på ressurser, ofte kombinert med krig eller konflikt, eller at myndighetene ikke ønsker å få tallfestet størrelsen på ulike etniske grupper. Dette siste er en årsak til at Libanon ikke har hatt folketelling siden 1932.

I land som ikke har folkeregistre, er folketellingene en helt sentral kilde til informasjon om befolkningens størrelse og sammensetning, og folketellingene brukes også til å beregne en rekke andre demografiske mål slik som årlig befolkningsvekst, fruktbarhet, dødelighet og migrasjon. Land med godt utbygde folkeregistre har mindre behov for å gjennomføre kostbare folketellinger, og en del land (blant dem Norge) har ikke lenger jevnlige folketellinger, men henter i stedet informasjonen rett fra registrene.

Den første fullstendige folketellingen i Norge fant sted i 1769. Denne inneholdt ingen navn, men var summariske oversikter over befolkningen i de enkelte prestegjeld, etter kjønn og aldersgrupper. Også før 1769 var det ført manntall over befolkningen, men manntallene skulle vanligvis brukes til å kreve inn skatt eller til militære formål, og inneholdt bare oversikt over (voksne og skattepliktige) menn.

Den neste tellingen ble holdt i 1801, og denne samlet inn lister med navn og andre opplysninger som adresse, alder, ekteskapelig status og yrke for alle som ble talt. Fra 1815 av var det folketelling i Norge regelmessig hvert tiende år frem til 1875. Fra 1865 ble det stilt flere spørsmål enn tidligere, blant annet om fødested.

Fra 1890 (egentlig 1891) har vi hatt folketellinger hvert tiende år frem til 1990. 1940-tellingen ble riktignok erstattet med en folketelling i 1946 på grunn av krigen. I 1990 var folketellingen fullstendig i kommuner med mindre enn 6000 innbyggere; i de større kommunene ble det holdt en utvalgstelling. Det ble altså gjennomført 10 folketellinger i Norge på 1900-tallet.

Da Norge i 1964 fikk et sentralt folkeregister, ble det mulig å produsere detaljert statistikk over hele befolkningen flere ganger i året. Dermed har også folketellingene fått en annen rolle. Mange personopplysninger blir nå hentet ut av slike administrative registre. Ved tellingene i 1980 og 1990 gjaldt spørsmålene på folketellingsskjemaene mest sysselsetting og yrke, arbeidsreiser, sammensetning av husholdninger, boliger og boforhold. Opplysninger om kjønn, alder, ekteskapelig status, familietilknytning, statsborgerskap og bosted ble hentet fra det sentrale personregisteret, mens opplysninger om utdannelse og inntektsforhold ble tilført tellingsmaterialet fra andre registre.

Folke- og boligtellingen i 1990 var ikke fullstendig; opplysninger som ikke kunne hentes fra sentrale registre, ble beregnet på grunnlag av et representativt utvalg som i gjennomsnitt for landet utgjorde 28 prosent av befolkningen. Tellingen 3. november 2001 var den siste folke- og boligtellingen i Norge som baserte seg på at folk skulle fylle ut et skjema. Dette var først og fremst en boligtelling, og i løpet av høsten 2001 fikk alle boliger i Norge sin egen adresse. I og med denne tellingen er registrene blitt så oppdaterte og fullstendige at det heretter kan lages statistikk direkte fra dem. Folketellingene i tradisjonell forstand er dermed blitt historie i Norge.