Folketelling, census, er en innsamling av opplysninger om antall hjemmehørende personer i et område.

Ved folketellinger samles en rekke opplysninger om befolkningens sammensetning, både totalt og regionalt, etter kjønn, alder, ekteskapelig status, næring, yrke m.m. En folketelling kombineres vanligvis også med boligtelling. Resultatene fra folketellingene er av vesentlig betydning både for samfunnsplanleggere, bedriftsledere og forskere, særlig når man har behov for detaljerte og sammenlignbare opplysninger for små regioner.

Det holdes nå folketellinger i de fleste land, i regelen hvert tiende år. I FNs regi blir det lagt ned et stort arbeid med sikte på å få landene til, så vidt mulig, å bruke de samme begreper og definisjoner i forbindelse med folketelling, slik at tellingsresultatene blir sammenlignbare internasjonalt.

Folketellinger ble holdt i oldtiden, blant annet i Romerriket (jf. bibelske beretninger som juleevangeliet) og i Kina under Hang-dynastiet for mer enn 2000 år siden. Imidlertid var dette mer sporadiske begivenheter. Regelmessige folketellinger ble først vanlige i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet (USA i 1790, England og Frankrike i 1801). De nordiske landene var tidlig ute og kan regnes blant de første i nyere tid.

Uttrykket census er hentet fra det antikke Roma, og opprinnelig hadde census liten likhet med folketellinger i vår tid. En romersk census registrerte bare voksne, mannlige innbyggere og deres eiendom, og lå til grunn for militærtjeneste og inndrivning av skatter.

I sin moderne form anses census å ha sitt opphav i forskjellige beretninger om befolkningen som ble foretatt i deler av Europa og Canada på slutten av 1600-tallet. Først på slutten av 1700-tallet ble det aktuelt å registrere hele nasjonens befolkning.

Riktignok ble de første mer systematiske forsøk på å skaffe oversikt over befolkningen i Norge foretatt allerede i begynnelsen av 1660-årene (navn, alder og stand på alle menn bosatt i landet), og i 1701 ble det laget et manntall som omfattet de fleste menn, men den første registrering i Norden som kan betegnes som en folketelling, ble holdt på Island i 1703.

På 1800-tallet ble folketellinger mer og mer vanlig i flere land som et viktig ledd i statens administrasjon, og teknikken ble etter hvert bedre, likeledes ble mengden av data som ble samlet inn, større.

Først etter andre verdenskrig har folketellinger blitt utført i områder der man tidligere bare hadde usikre anslag for folkemengden. Særlig betydningsfulle var de tellinger som ble utført i Kina i 1953 og i Sovjetunionen i 1959.

Flertallet av verdens land kan nå vise til folketellinger gjennom 1990-årene og starten på 2000-tallet som kilde til opplysninger om folketall og kjennetegn ved befolkningen.

Første fullstendige telling i Norge fant sted i 1769. Denne inneholdt ingen navn, men var summariske oversikter over de enkelte prestegjeld.

De neste tellingene ble holdt i 1801 og 1815, og senere var det folketelling i Norge regelmessig hvert tiende år frem til 1875. Fra 1865 ble det stilt flere spørsmål enn tidligere, blant annet om fødested.

Fra 1890 (egentlig 1891) har vi hatt folketellinger hvert tiende år frem til 1990. 1940 ble riktignok erstattet med 1946 på grunn av krigen. I 1990 var folketellingen fullstendig i kommuner med mindre enn 6000 innbyggere; i de større kommunene ble et holdt utvalgstelling. Det ble altså gjennomført 10 folketellinger i Norge på 1900-tallet.

Da Norge i 1964 fikk et sentralt folkeregister, ble det mulig å produsere detaljert statistikk over hele befolkningen flere ganger i året. Dermed har også folketellingene fått en annen rolle. Mange personopplysninger blir nå hentet ut av slike administrative og sentrale registre. Ved tellingene i 1980 og 1990 gjaldt spørsmålene på skjemaene mest sysselsetting og yrke, arbeidsreiser, sammensetning av husholdninger, boliger og boforhold. Opplysninger om kjønn, alder, ekteskapelig status, familietilknytning, statsborgerskap og bosted ble hentet fra det sentrale personregisteret, mens opplysninger om utdannelse og inntektsforhold ble tilført tellingsmaterialet fra andre registre.

Folke- og boligtellingen i 1990 var ikke fullstendig; opplysninger som ikke kunne hentes fra sentrale registre, ble beregnet på grunnlag av et representativt utvalg som i gjennomsnitt for landet utgjorde 28 prosent av befolkningen. Tellingen 3. november 2001 var siste folke- og boligtelling som baserte seg på at folk skulle fylle ut et skjema. Dette var først og fremst en boligtelling, og i løpet av høsten 2001 fikk alle boliger i Norge sin egen adresse. I og med denne tellingen er registrene blitt så oppdaterte og fullstendige at det heretter kan lages statistikk direkte fra dem. Folketellingene i tradisjonell forstand er dermed blitt historie.

Se også befolkning og befolkningsstatistikk

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.