diakon

Diakon brukes i Det nye testamentet som tittel for en gruppe embetsmenn eller tjenestemenn i menighetene (Fil 1,1; Tim 3,8 ff.; Apg 6,1 ff.). Det er mulig at de har hatt barmhjertighetsarbeidet som sitt virkefelt (Apg 6,1 ff.), men et par av dem som kalles diakoner skildres først og fremst som forkynnere (6,8 ff.; 21,8).

Senere i oldkirken ble diakon den laveste graden innen det kirkelige embete: biskop, presbyter, diakon. Diakonembetet i denne formen er bevart i romerkirken og den anglikanske kirke (engelsk deacon). Diakonatet er her en nødvendig gjennomgangsstilling til prestestillingen og har fortrinnsvis liturgiske funksjoner.

Diakoni som tjenende kjærlighetsarbeid av menn er gjenopplivet i de evangeliske kirker, først i Tyskland, hvor Johann Hinrich Wichern (1808–1881) grunnla det første diakonhjemmet i Hamburg i 1833.

Innen Den norske kirke er en diakon en person utdannet på masternivå i helsefag, sosialfag, praktisk-teologiske fag, samfunnsfag, pedagogiske fag eller med utdanning i teologi (cand.theol.). Diakonen er leder av menighetens diakonitjeneste og er vigslet av biskopen til sin oppgave i menigheten. Diakonens hovedoppgave er å fremme kirkens omsorgstjeneste ved å legge til rette for og fremme medmenneskelig omsorg og fellesskap, særlig rettet mot mennesker i nød.

• diakonisse
• VID vitenskapelige høyskole