diakon

Diakon er en person utdannet på kristent grunnlag i sykepleie og sosialt arbeid; person som tjenestegjør i menighet. Hunkjønnsformen av diakon er diakonisse.

Faktaboks

uttale:
diakˈon
etymologi:
av gresk ‘tjener’

Begrepet

Diakon brukes i Det nye testamentet som tittel for en gruppe embetsmenn eller tjenestemenn i menighetene (Fil 1,1; Tim 3,8 ff.; Apg 6,1 ff.). Det er mulig at de har hatt barmhjertighetsarbeidet som sitt virkefelt (Apg 6,1 ff.), men et par av dem som kalles diakoner skildres først og fremst som forkynnere (6,8 ff.; 21,8).

Senere i oldkirken ble diakon den laveste graden innen det kirkelige embete: biskop, presbyter, diakon. Diakonembetet i denne formen er bevart i romerkirken og den anglikanske kirke (engelsk deacon). Diakonatet er her en nødvendig gjennomgangsstilling til prestestillingen og har fortrinnsvis liturgiske funksjoner.

Diakoni som tjenende kjærlighetsarbeid av menn er gjenopplivet i de evangeliske kirker, først i Tyskland, hvor Johann Hinrich Wichern (1808–1881) grunnla det første diakonhjemmet i Hamburg i 1833.

I Den norske kirke

Innen Den norske kirke er en diakon en person utdannet i sykepleie og sosialt arbeid, eller med utdanning i kristendomskunnskap eller teologi. Diakonen er leder av menighetens diakonitjeneste. Diakonens hovedoppgave er å legge til rette for og fremme medmenneskelig omsorg og fellesskap, særlig rettet mot mennesker i nød.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg