diakon

Diakon, person utdannet på kristent grunnlag i sykepleie og sosialt arbeid; person som tjenestegjør i menighet.

Begrepet brukes i Det nye testamente som tittel for en gruppe embetsmenn eller tjenestemenn i menighetene (Fil 1,1; Tim 3,8 ff.; sml. Apg 6,1 ff.). Det er mulig at de har hatt barmhjertighetsarbeidet som sitt virkefelt (Apg 6,1 ff.), men et par av dem som kalles diakoner skildres først og fremst som forkynnere (6,8 ff.; 21,8). Senere i oldkirken ble diakon den laveste grad innen det kirkelige embete: biskop, presbyter, diakon. Diakonembetet i denne form er bevart i romerkirken og den anglikanske kirke (eng. deacon); se også degn. Diakonatet er her en nødvendig gjennomgangsstilling til prestestillingen og har fortrinnsvis liturgiske funksjoner. Diakoni som tjenende kjærlighetsarbeid av menn er gjenopplivet i de evangeliske kirker, først i Tyskland, hvor J. H. Wichern grunnla det første diakonhjem i Hamburg 1833.

Innen Den norske kirke er en diakon en person utdannet i sykepleie og sosialt arbeid, eller med utdanning i kristendomskunnskap eller teologi. Diakonen er leder av menighetens diakonitjeneste. Diakonens hovedoppgave er å legge til rette for og fremme medmenneskelig omsorg og fellesskap, særlig rettet mot mennesker i nød.

• Det norske Diakonhjem