Alain Badiou

Badiou er blant annet inspirert av Karl Marx, Jacques Marie Lacan og sin lærer Louis Althusser. Videre har han i lang tid opponert mot de såkalte nye filosofer (nouveaux philosophes) og deres kritikk av marxismen, omtalt av Badiou som reaksjonær.

Badious overordnede filosofiske prosjekt kan forstås på bakgrunn av – og plasseres i forhold til – følgende to posisjoner. På den ene siden det Badiou kaller vitalisme,eller livets filosofi, som fremhever viktigheten til blant annet livet, forandring, natur og tilblivelse. Filosofer som tilhører denne kategorien er ifølge Badiou Henri Bergson og Gilles Deleuze. I motsetning til denne filosofien står det Badiou omtaler som formalisme, eller begrepets filosofi, som er orientert mot organiseringen av objekter, forskjellenes identitet, eller den overordnede strukturen de kan plasseres i. Til denne kategorien hører tenkere som Claude Lévi-Strauss, den tidlige Michel Foucault og Jacques Marie Lacan.

Badiou hevder at disse posisjonene møtes i teorien om subjektet, og prosjektet hans går delvis ut på å forene dem. Dette prosjektet kommer til uttrykk i blant annet det som anses som Badious hovedverk L'Être et l'événement («Væren og hendelsen»). Verket tar for seg det Badiou kaller det gamle, eller det som er, og spørsmålet om hvordan noe radikalt nytt kan oppstå. Bindeleddet mellom disse tilstandene, altså det som er (det ordinære), og det som skal komme (det eksepsjonelle), er ifølge Badiou subjektet.

Badiou gjør et skille mellom ontologi og sannhet. Ontologi, som normalt omtales som det som er, omformuleres av Badiou til det som kan telles. Ontologien begrenses dermed til å gjelde utelukkende innenfor matematikken, og særlig da mengdelæren. Badiou påstår også at mengdelæren ikke teller enkeltelementer eller enheter, kun mengder eller samlinger. Tellingen av disse mengdene utgjør en situasjons encyklopedi. Situasjon er her ment å bety tingens tilstand forstått statisk, og en situasjons encyklopedi er redegjørelsen eller summeringen av det som er.

Badiou forstår sannhet ikke som noe som er knyttet til det som er, men snarere noe som bryter radikalt med dette. Slik sett kan en sannhet ikke utledes av det bestående, men er noe genuint nytt. Dette medfører at Badiou forstår sannhet som noe som må produseres. Videre forstår Badiou sannhet som noe partikulært og ikke som et helhetlig system, men allikevel som noe universelt og ikke relativt. Med andre ord er sannhet både partikulært og allment, ifølge Badiou.

Sannhet kan ifølge Badiou kun produseres innenfor følgende fire sfærer:

• Vitenskap
• Kunst
• Kjærlighet
• Politikk

For at en sannhet skal produseres innenfor de fire respektive sfærene fordrer det at det inntreffer en hendelse (événement), som ikke kan begrepsliggjøres innenfor den situasjonen den inntreffer innenfor. Den er en radikal innovasjon.

At en hendelse inntreffer er imidlertid ikke nok for at sannheten skal forbli en sannhet. Det fordrer også at subjektet på sett og vis holder den i live. Ifølge Badiou er det tre måter subjektet kan forholde seg til en hendelse på.

• Reaksjonært; subjektet anerkjenner hendelsen, men avviser den.
• Obskurt; subjektet forholder seg som om hendelsen overhodet ikke har inntruffet.
• Trofast; subjektet anerkjenner hendelsen, og forplikter seg til den.

For at en sannhet skal vedvare fordrer dette et trofast subjekt som forplikter seg til denne sannheten, på tross av at subjektet ikke kan finne rettferdiggjørelse for denne forpliktelsen i situasjonen som hendelsen oppstår i. Badiou formulerer slagordet til denne innstillingen som «Tro på det du aldri vil tro på to ganger».

Badious opphøyelse av det trofaste individet kommer også frem i hans L'éthique: Essai sur la conscience du Mal («Etikken: Essay om erkjennelsen av det onde»). I boken tar Badiou avstand fra to samtidige posisjoner innenfor etikken. For det første en universell etikk (vagt knyttet til Kant), som er likegyldig til det partikulære i en gitt situasjon, og som forankrer etikken i det abstrakte og universelle i menneskelige egenskaper eller rettigheter. På den andre siden kritiserer Badiou en forskjells-etikk (vagt knyttet til Lévinas), som forfekter det ureduserbare i ethvert annet menneske. Med andre ord at et annet menneske representerer en radikal annethet, og at det er dette etikken skal baseres på.

Mot den første posisjonen argumenterer Badiou at enhver sannhet er singulær og et universelt system ikke evner å ta dette innover seg. Mot den andre posisjonen argumenterer Badiou for at annethet forholder seg kun til det som er. Men i og med at etikken i kraft av å være normativ forholder seg til det som skal komme trenger den ikke la seg begrense til det som foreligger rent deskriptivt, men må forsøke å være universell. Videre argumenterer Badiou for at begge posisjonene forstår mennesket som noe passivt og sårbart som må beskyttes, og at dette er til hinder for en positiv forståelse av mennesket som et aktivt vesen.

Badious egen posisjon har mindre å gjøre med det som vanligvis omtales som etikk, men omhandler hovedsakelig det trofaste subjektets forpliktelse til en sannhet. For å handle etisk må subjektet, ifølge Badiou, være trofast mot en sannhet og ikke forholde seg «reaksjonært» eller «obskurt» til den.

• Karl Marx
• Jacques Marie Lacan
• marxisme
• vitalisme

• Se Badiou forelese om filosofiens rolle på youtube
• Les om Badious filosofi på The European Graduate School sine hjemmesider
• Les om Being and Event på Lacan.com

• Badiou, Alain. Being and Event, 2005.
• Badiou, Alain. Etikken, Essay om erkjennelsen av det onde, 1996.
• Hallward, Peter. Badiou: A subject to truth, 2003.
• Pluth, Ed. Badiou: A philosophy of the new, 2010