Den forhistoriske arkeologi i India har for en stor del vært overskygget av den historiske arkeologi og kunstarkeologien. Enkelte tidsrom som midtre del av steinalderen, og tiden mellom Induskulturens opphør og den hellenistiske innflytelse fra 300-tallet f.Kr., er lite kjent.

Bare det nordvestlige India er noenlunde systematisk utforsket. Her har man siden begynnelsen av 1920-årene foretatt større utgravninger i Induskulturens byhauger, og samtidig har man viet større oppmerksomhet til de eldre steinalderfunnene som i rikelig mengde forekommer fra det nordvestlige og sørøstlige India. De har alle utpreget tidligpaleolittisk karakter og kan til en viss grad dateres i forhold til Himalaya-områdets fem suksessive glasialperioder, som antakelig tilsvarer 2. og 3. istid og tre maksima av siste istid i Europa, og like mange pluvialperioder (regnperioder) i Sør- og Mellom-India.

De eldste funnene er fra den nord- og sentral-indiske pre-Soan-industrien, fra den 2. nordindiske istid. Det er funnet flekkeredskaper uten påtagelig slektskap med noen annen paleolittisk kultur. De øvrige funn fordeler seg på to grupper som hovedsakelig tilhører 3. istid.

Den nordvest-indiske Soankulturen slutter seg til det asiatiske «chopper»-kompleks med redskaper av rullestein og primitive flekker. På sitt eldste stadium er den begrenset til Soandalen; senere blir den mer differensiert, den opptar en Levalloisien-lignende flekketeknikk, får en videre utbredelse og øver en viss innflytelse på det mer utviklede stadium av Madraskulturen. Den er en nevesteinsindustri som utgjør en merkelig isolert, sørøstindisk koloni av det afrikansk-europeiske Abbevillien/Acheuléen-komplekset.

Den tidlige jordbrukskulturens landsby- og bysamfunn, fra ca. 3000–1000 f.Kr., er hittil bare kjent fra det nordvestlige India. Den har et umiskjennelig vestasiatisk preg, selv om de indiske særdrag kan være meget sterke og selv om man som regel ikke kan finne det direkte vestlige opphav for de enkelte grupper.

Hvor tidlig den viser seg i India, er ennå uvisst; noen få funn av helt neolittisk karakter, for eksempel fra de dypeste lagene i byhaugen ved Rana-Ghundai i Nord-Baluchistan, kan formelt sammenlignes med de eldste landsbysamfunn i Iran og Irak og er iallfall ikke yngre enn slutten av ca. 3000-tallet. På dette tidspunkt opptrer en tilsynelatende fullt utviklet landsbykultur i fjellandet vest for Indus; bare i sør, i det nåværende Sind, strekker bebyggelsen seg helt ned til elvedalen. F

unnene er for det meste tilfeldig oppsamlet fra små byhauger og består vesentlig av malt keramikk, som gjør det mulig å inndele hele komplekset i geografisk og kronologisk skilte grupper.

I Sør- og Midt-Baluchistan og til dels i Sind finner man Quetta-keramikken fra slutten av 3000-tallet, Amri-Nudra-Nal-keramikken fra ca. 3000 og Kulli-keramikken som først viser seg et stykke inn i 2000-tallet og har en mer begrenset utbredelse til Kolwan-distriktet i Sør-Baluchistan.

Quetta-keramikkens rent geometriske mønstre viser slektskap med Iran og Turkestan. Spesielt Kulli-keramikken er dessuten rikt dekorert med friser av dyre- og plantemotiver. Den er nær beslektet med visse grupper iransk keramikk, særlig fra Bampur i Øst-Persia, mens påvirkninger fra Mesopotamia i tidlig dynastisk tid antakelig har vært formidlet ved direkte handel. I Nord-Baluchistan er Zhobkulturens meget fine keramikk med geometriske og animalske motiver generelt beslektet med nordiransk leirvare fra slutten av 3000-tallet og senere. Den preger funnene fra 2. og 3. bebyggelsessjikt i byhaugen ved Rana Ghundai, den eneste av de nordvest-indiske haugene hvis stratigrafi man har noe mer detaljert kjennskap til.

For øvrig vet vi bare lite om disse landsbysamfunnenes materielle kultur. Enkelte av byene har visstnok vært befestet; husene har dels vært bygd av stein, dels av soltørket murstein og leire. Redskapene er for det meste av flint og stein, men kobber og bronse har vært kjent. Gravskikkene er varierende og innbefatter både brent og ubrent begravelse; små leirfigurer av dyr og kvinner kan ha vært leketøy eller kultgjenstander.

Ca. 2500 opptrer en ny og høyerestående bykultur over hele Indusdalen. Induskulturen kan i hovedtrekk sammenlignes med de tidlige sumeriske bystater, men har i alle detaljer et sterkt lokalt, indisk preg. Noen av byhaugene i Sind danner en direkte fortsettelse av Amri-landsbyer, og bykulturen er i hvert fall delvis samtidig med og har øvd en viss innflytelse på en yngre fase av Amri-Nal-Zhob- og særlig Kullikulturene.

Etter Induskulturens brå opphør finnes ikke spor etter organiserte bysamfunn. De øvre boplasslag i Harappa består således av små hytter uten noen form for regulering. Derimot fortsatte mange trekk i den materielle kulturen, for eksempel den malte keramikken. I løpet av 1000-tallet ble dyrking av ris og hirse inkorporert i åkerbruket. Levemåten var ensartet over store områder. Menneskene bodde i leirhytter, drev med åker- og februk og hadde redskaper av stein og kobberJernet ble introdusert ca. 1000 f.Kr., men førte ikke til noe skarpt skille i kulturutviklingen.

Omtrent samtidig med jernalderens begynnelse oppstod en gravskikk med store steinkister markert med steinsirkler eller røyser. I slike megalittgraver er det funnet gravgods som omfatter blant annet keramikk og redskaper og våpen av jern. Derimot er det ikke blitt avdekket boliger fra denne perioden. På Gangessletta er en kulturgruppe, utskilt ved hjelp av en type malt, grå keramikk, tolket som spor etter ariere i perioden 1000–600 f.Kr.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.