Etter drapet på Indira Gandhi 31. oktober 1984 overtok sønnen Rajiv Gandhi som statsminister. Ved valget i desember 1984 vant han på en sympatibølge som ga Kongresspartiet dets hittil største valgtriumf: halvparten av stemmene og tre firedeler av mandatene. Rajiv Gandhi stod frem som den som skulle føre India inn i dataalderen med fornyelse og reform, og han begynte en langsom liberalisering av økonomien.

Han tapte valget 1989 etter anklager om store bestikkelser ved en våpenhandel med svenske Bofors. Ny regjeringssjef ble Janatapartiets leder Vishwanath Pratab Singh. Han møtte innbitt motstand og måtte trekke seg da han forsøkte å innføre en reserveringspolitikk som skulle sørge for at flere fra lavere kaster fikk ansvarsfulle stillinger på bekostning av folk fra høye kaster.

Under valgkampen i mai 1991 led Rajiv Gandhi samme skjebne som sin mor; en bombe eksploderte under et valgmøte i Tamil Nadu, etter alt å dømme en hevnakt fra tamiler som var misfornøyd med hans inngrep i konflikten på Sri Lanka. Hans enke, italienskfødte Sonia Gandhi, avslo appeller om å overta ledelsen av kongresspartiet. Veteranen P. V. Narasimha Rao ble deretter valgt til kongresspartiets formann og ledet regjeringen frem til mai 1996.

Økonomiske reformer, separatistiske bevegelser og religiøse konflikter preget Raos tid ved makten. Rao-regjeringen gjennomførte 1991–96 et vidtrekkende økonomisk reformprogram, med mål om legge til rette for en internasjonal konkurransedyktig økonomi. Markedsøkonomi, frihandel og investeringer fra utlandet ble stimulert. Rao brøt med Nehrus «lisensøkonomi», en planøkonomisk modell som hadde vært fulgt i over 40 år. Indisk økonomi åpnet seg mot omverdenen; utenlandske investeringer viste kraftig vekst. Indias 21 aksjebørser ble åpnet for utenlandske investorer 1992. Rupien ble gjort konvertibel

Striden med militante sikher i Punjab var lenge den blodigste av de regionale konfliktene, som også omfattet Kashmir, Assam, Mizoram og Nagaland. Ca. 20 000 antas å ha blitt drept under stridighetene i Punjab 1981–93. Etter en massiv offensiv hevdet myndighetene ved årsskiftet 1993–94 å ha «knust» sikh-geriljaen.

Striden mellom hinduer og muslimer blusset opp på ny i begynnelsen av 1990-årene. Den gamle Babri-moskeen i Ayodhya, Uttar Pradesh, ble religionsstridens fremste symbol etter at den ble revet ned av hinduekstremister i desember 1992. Dette førte til uroligheter over store deler av India, med ca. 3000 dødsofre de følgende måneder. Mumbai (Bombay) ble særlig hardt rammet.

Etter rask vekst var det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) blitt nest største parti ved valget 1991. Dette understreket tendensen til splittelse mellom religioner, etniske grupper og sosiale lag, som preget India i 1990-årene. Ved valget 1996 ble BJP det største partiet i underhuset, men BJP-regjeringen varte bare i 13 dager. Kongresspartiets langvarige dominans ble brutt etter dets dårligste valg noensinne; mandattallet ble nesten halvert. Partiet fikk likevel den største andel av stemmene med 30 %. En løs koalisjon dannet regjering med H. D. Deve Gowda som statsminister.

Strukturendringene innen industrien var markante i 1990-årene. De store statlige konglomeratene ble redusert. I stedet vokste det frem mindre bedrifter som i stor grad satset på høyteknologi. Indisk dataindustri, med sentrum i Bangalore, «Indias Silicon Valley», viste kraftig vekst, særlig i eksporten av programvare. En rekke internasjonale bilfabrikanter begynte samproduksjon med indiske partnere.

For deler av den indiske middelklassen ga reformene et økonomisk løft, men mange fattige ble heller dårligere stilt etter bortfall av subsidier. Den indiske middelklassen vokste raskt i størrelse.

Ved valget i mars 1998 fikk det hindunasjonalistiske partiet BJP stor oppslutning og dannet med støtte fra flere småpartier ny regjering. BJPs leder Atal Behari Vajpayee ble statsminister de neste seks årene.

11. og 13. mai 1998, like etter maktskiftet, gjennomførte India kjernefysiske prøvesprengninger i Pokhran i delstaten Rajasthan. Dette var Indias første atomprøvesprengninger siden 1974, og førte til økte spenninger i forholdet mellom India og Pakistan, som svarte med egne prøvesprengninger 28. og 30. mai.

April 1999 gikk Kongresspartiet, venstrepartiene og en lang rekke mindre regionale partier sammen om å styrte Vajpayee-regjeringen. Sonia Gandhi mislyktes i et forsøk på å danne regjering, og nyvalg ble holdt samme høst. Vajpayee og hans National Democratic Alliance vant en solid seier. Alliansen omfattet både høyre- og sosialistpartier, samt regionale grupperinger.

Vajpayee befestet sin posisjon ytterligere ved enda et nyvalg allerede i 2000. Han dempet BJPs nasjonalistiske retorikk, førte en liberal økonomisk politikk og bedret gradvis forholdet til Pakistan etter at dette, særlig i årene 2001–02, hadde vært ytterst spent. Et kraftig tilbakeslag for den moderate linjen var religionsfeiden i delstaten Gujarat, der ca. 2000 mennesker, flest muslimer, ble drept under opptøyer i 2002.

India opplevde under det høyreorienterte BJP-styret sin hittil største økonomiske vekst. Dette fikk partiet å gå til valg i 2004 under slagordet Shining India – et India som stråler av økonomisk suksess. Veksten var imidlertid svært ujevnt fordelt.

Kongresspartiet under Sonia Gandhi vant en uventet seier ved valget i 2004, og det ble dannet en kongressdominert regjering. Som første sikh i historien ble Manmohan Singh statsminister.

Etter at Abdul Kalam ble valgt til Indias president og statsoverhode i 2002, var dermed de to høyeste politiske vervene i det hindudominerte kjemperiket besatt med en sikh som regjeringssjef og en muslim som statssjef. Kalams forgjenger på presidentposten, Kocheril Raman Narayanan, var forøvrig i 1997 blitt Indias første «kasteløse» statssjef. I 2007 fikk India for første gang en kvinnelig president, da Pratibha Patil ble valgt til president.

Singh ble ansett som hjernen bak en vidtrekkende liberalisering av Indias økonomi da han var finansminister i den forrige Kongress-regjeringen (1991–96). Fra 2004 ledet han imidlertid en sprikende regjeringskoalisjon med i alt 12 partier; enkelte av dem fiendtlig stilt til ytterligere økonomisk liberalisering. Større vekt ble nå lagt på kampen mot fattigdommen.

I perioden 2007-08 ble det utført en rekke terrorangrep mot sivile flere steder i India. Under en terroraksjon i Mumbai 26. november 2008 ble om lag 180 mennesker drept, inkludert 22 utenlandske borgere. India hevdet at pakistanske terrorister stod bak angrepet og dette skapte sterke spenninger i forholdet mellom India og Pakistan.

Manmohan Singh fra Den indiske nasjonalkongressen ("Kongresspartiet") ble gjenvalgt som statsminister i mai 2009, og dannet en koalisjonsregjering ledet av Kongresspartiet. Koalisjonen ble mindre da enkelte støttepartier trakk sin støtte våren 2010.

Høsten 2010 ble det rettet flere korrupsjonsanklager mot regjeringsmedlemmer, og statsminister Singh skiftet ut flere av sine ministre. Det ble stort fokus på korrupsjonssaker, blant annet i forbindelse med Commonwealth Games som ble arrangert i New Delhi i oktober 2010.

I alle de syv delstatene i det nordøstlige India har det vært varierende grader av militsaktivitet. I Manipur og Tripura opererer militante i landområdene. I Assam har det siden 2006 vært terrorangrep med dødelig utfall i flere byer. Militsaktivitet preger også andre deler av det nordøstlige og østlige India, især landområdene i Bihar, Jharkhand, Chhattisgarh, Vest-Bengal og Odisha.

I 2010 ble den maoistiske Naxalittbevegelsen (naxalitter) et sentralt sikkerhetsspørsmål i India. Bevegelsens kamp mot regjeringen har krevd flere tusen sivile dødsofre. I områdene hvor bevegelsen er mest aktiv, er det stor utvinning av mineraler, men lite av gevinsten kommer lokalbefolkningen til gode. Retten til landområder er derfor en sentral sak for naxalittene.

 I 2010 ble over 100 personer drept i nye opptøyer i Kashmir i sammenstøt mellom demonstranter og indiske sikkerhetsstyrker.

Ved parlamentsvalget i 2014 vant det hindunasjonalistiske partiet, Bharatiya Janata Party (BJP) en klar seier. Partiet stilte med Narendra Modi som statsministerkandidat, og Modi tok over som Indias statsminister 26. mai 2014. Dermed måtte det sekulære Kongresspartiet og statsminister Manmohan Singh som har styrt India det meste av etterkrigstiden gi fra seg regjeringsmakten.

BJPs valgprogram var modernisering av samfunnet og åpning av økonomien. Valgseieren kan ses som en protest mot økende stagnasjon under Kongresspartiets styre. Modis visjon er at India skal være en aktiv og respektert deltager i verdenssamfunnet. Han har holdt en høy utenrikspolitisk profil og besøkte blant annet Kina, USA, Japan, Frankrike, Tyskland og Russland i 2014/2015.

Modis kritikere mener at BJPs hindunasjonalistiske ideologi kan være problematisk i et land med store religiøse minoriteter, både muslimske og andre.

For første gang ble også BJP en sentral politisk aktør i Kashmir. Ved delstatsvalget i Kashmir, i desember 2014, fikk partiet stor oppslutning, og fordoblet sitt antall seter i delstatsforsamlingen.

BJP fikk et tilbakeslag ved Delhis delstatsvalg i februar 2015. Da vant det relativt nye antikorrupsjonspartiet (Aam Aadami Party), under Arvind Kejriwals ledelse, en klar seier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.