Hedalen stavkirke. Av . Begrenset gjenbruk

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke i Valdres.

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Artikkelstart

Hedalen stavkirke er en stavkirke i Sør-Aurdal kommune i Innlandet fylket, tidligere Oppland. Kirken var opprinnelig en enskipet stavkirke, oppført en gang under siste halvdel av 1100-tallet. Årringdatering viser at tømmeret ble hugget vinteren 1161–1163. Stavkirken er utvidet betydelig siden middelalderen, bare den vestre armen av korskirken er opprinnelig. Svalgangen er fremdeles intakt, men koret ble revet da korsarmene ble bygd til i 1699. Takrytteren med det høye spiret over krysset sto ferdig i 1740. Den karakteristiske sølvgrå skiferen har dekket takflatene siden en restaurering i 1902. Da ble også koret forlenget.

Av det rike inventaret merkes et relikvieskrin i forgylt kobber fra cirka 1250, prydet med dragehoder og relieff-fremstillinger av Kristi lidelseshistorie og mordet på Thomas Becket, og en omtrent samtidig madonna i malt tre. Kirken har et krusifiks fra cirka 1270.

Hedalen stavkirke ligger ved den gamle hovedveien gjennom Valdres, i dag en sidevei i en sidedal sør for europaveien gjennom Begnadalen. Den korsformete, tjærebredde kirken ligger lavt på kirkegården. På sørsiden skråner flaten mot utsikten og Vassfaret, dalføret over mot Hallingdal, en gang kjent for sin livskraftige bjørnestamme.

Til kirken knytter seg et sagn fra svartedaudens tid. I kirken er det bevart et gammelt bjørneskinn, og sagnet sier at noen jegere fant en bjørn sovende ved alteret i kirken og drepte den. Nasjonallaboratoriet for datering ved NTNU har datert skinnet til å stamme fra perioden 1270–1370.

Stavkonstruksjon

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Hovedinngangen til kirken er i vest, der svalgangen har et skruv, et toetasjes framstikkende oppbygg. Utvendig har stavkirkedelen liggende panel, trolig middelaldersk, mens hjørnestavene er sponkledd. Selve stavkirken er ikke stor, den er en enkel, rektangulær stavbygning uten indre reisning. Skipet er om lag 5,3 meter bredt og 6,2 meter langt. Konstruksjonen er reist på en grunnstokkramme på steinfyllinger. Veggsvillrammen rir på de utstikkende endene av grunnstokkene og er også understøttet av en tørrmur. De fire hjørnestavene står på steinheller, med svillene tappet inn og sikret med treplugger. Veggplankene har not og fjær og er tappet ned i svillene og opp i stavlegjene som danner den øvre rammen. Hjørnene er forsterket med de sedvanlige knærne. Mellom langveggenes stavlegjer er det felt inn to beter, én i hver ende av skipet. Spor tyder på at det har vært fem i alt. Middelalderens gavler og takverk er bevart med sperrer, saksesperrer og hanebjelker, og med skråstøtter i takflatene. Hanebjelkene har dobbeltbuer, og det ser ut til å ha vært et nedhengende motiv mellom dem.

Øverst i langveggene er det lysåpninger, tre runde glugger med en hengslet plate til å stenge for. Langs veggene har kirken bevart middelalderens kirkebenker.

Hjørnestavene i øst har buete utsparinger med tydelige fargespor, og trolig har det stått sidealtre på begge sider av åpningen mot det forsvunne koret. Spor av spiker og listverk i hanebjelker og sperrer kan tyde på at det har vært et tønnehvelv i øst over sidealtrene. Det er fristende å spørre seg om det i så fall har vært dekorert, et spørsmål som må stå åpent i mangel av holdepunkter.

Det opprinnelige koret er borte, bare spor etter takverket står igjen i østgavlen i skipet og viser at det var smalere og lavere enn skipet, med en sørportal som omtales i 1665. I øst var det avsluttet med apsis, etter kirkeregnskapene å dømme. Også koret og apsiden var omsluttet av svalganger. En takrytter som omtales i 1620-årene, kan ha vært opprinnelig eller fra middelalderen. I 1665 er i hvert fall «taarnfoden» i dårlig stand.

Trolig var svalgangene opprinnelige. Veggplankene på innsiden og vangeportalen rundt inngangen i vest viser lite spor av værslitasje, og grunnstokkene stikker ut under svillene, pent avrundet og profilert i enden. De samme enkle, flatbunnete profilene går igjen på bygningsdeler både i stavkirken og svalgangen. Svalgangen er lukket, bare med smale spalter som lysåpninger med halvbueformet åpning øverst, slik som i Reinli.

I alt hadde kirken opprinnelig en mindre sammensatt bygningsform enn i dag: et enkelt skip med et mindre kor og apsis omgitt av svalganger, det hele tekket med spon og dynket med tjære og muligens kronet med en takrytter.

Støpulen på nordsiden av kirken er av nyere dato, men middelalderklokkene tyder på at kirken har hatt støpul fra et tidlig tidspunkt, kanskje opprinnelig.

Treskurd

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke
Av /via Arfo forlag.

Til tross for den beskjedne størrelsen og den enkle konstruksjonen har kirken en storslått vangeportal. Som en av de få har portalen unnsluppet den hardhendte behandlingen med omhengsling av dørbladet, noe som ble påbudt etter brannen i Grue kirke pinsedagen i 1823.

Komposisjonen og motivene plasserer portalen i den store Sogn-Valdres-gruppen. Vi møter rikt skårne, foranstilte søyler inntil døråpningen, flankert av dekorerte vanger. Spiralformete ranker vokser ut av dyrekjefter nederst og sprer seg i runde, åttetallsliknende løkker som et bakteppe over døra. Flettet inn mellom greiner og blader bukter det seg smådrager. Øverst på hver side svever de vanlige toppdragene og biter om halsen på en mindre midtdrage som bukter seg med hodet hengende ned i døråpningen. Også toppdragenes hoder svinger ned i åpningen på hver side og gir den en firkantet avslutning, til forskjell fra Lomen og Høre, men i likhet med portalene i Torpo. Den rundbuete arkivolten forsvinner nesten i den teppeliknende skurden, men er markert med enkle, buete profiler. Skurden er tett, presis og detaljert, med systematisk fletting av motivene og veksling fra bredere til smalere former.

Med i bildet hører også de godt bevarte og trolig samtidige smijernsbeslagene som er montert på det nyere dørbladet, noe av de fineste bevarte eksemplene på romansk smijernsarbeid i landet.

Utførelsen og den nesten komplette tilstanden setter portalen i Hedalen blant de fremste i stavkirkeskurden. Det er verdt å påpeke at den hører hjemme i en kirke som er enkelt utformet og relativt liten. De store vangeportalene har ikke vært avgrenset til midtromskirkene. Trekk ved denne portalen har nære paralleller i Torpo, der vi finner tilsvarende arkivoltløsning og de to smådragene på venstre vange.

Det er ikke bevart annen bygningsfast dekor enn en del grafitti, blant annet en lett synlig løve på innsiden av østgavlen i skipet, streket opp med tjærekost. Den livfulle og elegante linjeføringen kan tyde på at det er portalmesteren som har vært på ferde, slik kunsthistorikeren Martin Blindheim foreslår.

Datering

Kirken nevnes første gang i Pavelige Nuntiers Regnskapsbok i 1327. Da hadde den stått under tak i noen menneskealdrer. De fleste forskere daterer skurden stilhistorisk til en gang mellom 1150 og 1200. En slik datering underbygges av fire årringsdaterte prøver som viser at virket ble hogd vinteren 1161/1162 og vinteren 1162/1163. Det kan tyde på at kirken ble bygd ikke lenge etter.

Interiør

En møter et usedvanlig rikt bilde av middelalderens kirkekunst i Hedalen, et glimt av hva som en gang har eksistert i mange av landets gudshus i katolsk tid.

Kirken står i dag med gulnete, umalte vegger. Innredningen domineres ved første øyekast av gråmalte, åpne kirkebenker fra omkring 1900. Om kirkerommet er enkelt innredet, er en uvanlig mengde av middelalderens kirkekunst bevart, både skulptur, inventar og sølvsmedarbeider som er få andre kirker forunt i nyere tid.

I koret henger det en rekke malerier fra 1600- og 1700-tallet. Alle har bibelske motiver og er med navns nevnelse gaver til kirken.

Skulpturer

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke
Av /Arfo forlag.

I vestarmen, den gamle stavkirken, fanges blikket av en svært fargesterk madonnaskulptur på nordveggen. En kronet Maria med melkehvit hud, roser i kinn og intenst blå, litt fjerne øyne, sitter kledd i gyllen serk med pelsbesetning rundt halsen. På fanget har hun et kronet Jesusbarn, like skinnende gyllen i klesdrakten som sin mor, laget av bladsølv overmalt med harpiks. Oransje, grønt, blått og svart kompletterer fargeskalaen.

Skulpturen er en nitidig utført kopi i middelalderens teknikk og materialer. Den etter hvert noe medtatte originalen er i dag deponert i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, og er et unggotisk arbeid av framstående kvalitet, uten bevarte paralleller i i Norge. Kontrasten mellom de avdempete og slitte fargene i originalen og den mer glorete kopien minner om at vårt bilde av middelalderkunsten er preget av århundrers tæring. Madonnamesteren hadde et grep om virkemidlene som ikke står tilbake for vår tids scenografers. Figuren må ha gjort sterkt inntrykk i den dunkelt opplyste stavkirken.

Dagens plassering er ikke opprinnelig. Madonnaen har etter alt å dømme vært en del av helgenskapet som i dag brukes som altertavle. Kirkemodellen som nå står i skipet, har sannsynligvis vært montert på toppen av Gudsmoderens skap, som legemliggjøringen av Kirken og muligens også i betydningen Kirken som Det nye Jerusalem.Et tilsvarende ensemble finner en rester av i nabokirken Reinli, og noen eksempler er delvis bevart i Sverige og Finland. Kunsthistorikeren Martin Blindheim anser madonnaen og skapet for å være et engelsk arbeid og daterer det til 1220–1240.

Selve alterskapet er sterkt omarbeidet i nyere tid. Blomster i friske farger på lys bunn fyller feltene etter fordums apostler og andre skikkelser fra bibelhistorien. Trolig er arbeidet utført i 1766 av rosemaleren Hovel Gaarder fra Nordre Land. Det er samme hånd som har dekorert den noe eldre prekestolen og ikke minst det store gotiske triumfkrusifikset på alteret. Fargene og blomstermotivene er de samme, og på selve korset har Gaarder malt rokokkoens blå bladformer som en sammenhengende ranke, en effektfull kontrast til gotikkens utskårne, hjerteformete vekstornamenter som symboliserer livets tre. Opprinnelig har krusifikset hatt evangelistsymboler for enden av korsarmene. Ett av dem, Johannes som en lesende engel, er bevart et annet sted i kirken. Krusifikset er datert til de siste tiårene av 1200-tallet, og skriver seg trolig fra et verksted på Hamar. Etter all sannsynlighet har det opprinnelig hengt over åpningen til det forsvunne koret, mens mariaskapet trolig har stått på sidealteret i nord, på den korsfestetes høyre side.

Relikvieskrin

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Relikvieskrinet i koret er en utsøkt sjeldenhet og det eneste som fremdeles er på plass i noen kirke her i landet. I alt er det bevart bare fem som er mer eller mindre intakte, ett av dem er på et museum i København. I tillegg kommer fragmenter av ytterligere fire eller fem. Skrinet i Hedalen er utført i forgylt kobberblikk festet på treplater. Det har form som en kirkebygning med mønekam og dragehoder og med billedframstillinger i hamret relieff på alle fire sider, innrammet av listverk med ranker. Spor kan tyde på at det har hatt en underbygning, muligens formet som en svalgang med arkader. Trolig har det rommet en relikvie av Thomas Becket, den engelske erkebiskopen som i 1170 ble hogd ned foran høyalteret i sin egen domkirke og helgenerklært tre år etter. I hvert fall er det scener fra hans martyrium som framstilles, sammen med blant annet korsfestelsen og Kristus som verdensdommer.

Billedframstillingen og rankene tilsier en datering til omkring 1250 eller noe senere, romslig regnet. Sannsynligvis er skrinet laget i Norge. Som type er hovedformen på linje med europeiske skrin, men dragehodene har svært alderdommelige trekk som peker mot et nordisk opphav. De har Urnes-dyrets langstrakte, dråpeformete øye og lange leppeflik, på samme måte som dragehodene på stavkirkene i Borgund og Lom. Tilsvarende dragehoder er kjent bare fra nordiske relikvieskrin, men har åpenbart vært vel innarbeidet som type. Mye kan tale for at skrinene gjenspeiler den tidlige kirkearkitekturen og dens utstyr, en tradisjonell utforming som kan ha blitt forsterket av det største og gjeveste relikvieskrinet i Norden, Hellig-Olavs skrin på høyalteret i Nidarosdomen. Det er vanlig antatt at de bevarte relikvieskrinene, som dette i Hedalen, viser trekk av helgenkongens. En båre av tre hører sammen med skrinet, som ble brukt i prosesjoner, blant annet på gangdagene, de tre dagene før Kristi himmelfartsdag.

Døpefont

Mer alminnelig er døpefonten i koret, en rund, skålformet, ganske grov klebersteinsfont på sylindrisk trappefot, slik vi ser i blant annet Hegge. Dekoren er også den samme enkle geometriske med forsenkete stjerner, men her er de strukket ut som bånd av rektangler. Denne typen er vanlig over store deler av Østlandet nord for Oslo, med en datering til siste halvpart av 1100-tallet. Noe yngre er trolig det rikt utskårne trelokket, formet som et kremmerhus med en liten kule på toppen. Skurden er kraftig i tre felt med nesten symmetriske plantemotiver. Bladformene finnes i Sogn-Valdres-portalene, og dateringen av lokket varierer fra slutten av 1100-tallet til rundt 1300. I kirken er det også et støpt røkelseskar og en utskåret kysseplate, osculatorium, som en gang har inneholdt en relikvie.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg