Reinli stavkyrkje. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Reinli stavkirke

Altertavlen er et helgenskap fra middelalderen, men med malerier fra 1920-årene. Hovedfeltet viser Himmelfarten. Orgelet med den utskårne fronten kommer fra Bagn kirke

Reinli stavkirke
Av /Arfo forlag.
Reinli stavkirke
Av /Arfo forlag.

Svalgangen har framskutt inngang og gavloppbygg i to etasjer. Blyglassvinduene er fra 1880-årene

Reinli stavkirke
Av /Arfo forlag.

Artikkelstart

Reinli stavkirke ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland, cirka 3 km vest for Bagn.

Kirka ligger midt i bygda, høyt oppi åsene ovenfor Bagn og med vidt utsyn over Begnadalen. Veien innover bygda passerer kirken i skråningen på sørsiden. Et nytt kapell og menighetshus er reist på den andre siden av veien. Etter mer enn 500 år som menighetskirke er stavkirken nå i bruk bare sommerstid. Bygningskroppen er enkel, rektangulær og avsluttet med en apsis i øst med samme bredde som skipet og koret. Midt på mønet peker et smalt, spisst spir mot himmelen. Det bratte saltaket er tekket med skifer, det samme er den innelukkete svalgangen som omslutter kirken på alle sider. Inngangen til kirkegården går gjennom støpulen rett overfor kirkens hovedinngang i vest. Der åpner svalen seg i et framstikkende oppbygg i to etasjer, skruv, med spisse gavler. Enklere gavler i svalgangen markerer også inngangene til skipet og koret på sørsiden og gir bevegelse til kirkebyggets enkle hovedvolum.

Reinli er den eneste av de bevarte stavkirkene som har vært bygd med skip og kor i samme bredde, en såkalt langkirke. En rekke soknekirker i stein fra 1200- og 1300-tallet er bygd på denne måten. Langkirkeformen blir vanligvis sett som en type som kom til landet med fransiskaner- og dominikanerklostrene i første halvdel av 1200-tallet. Vi kjenner også én annen stavkirke, Rinde i Sogn, som trolig var langkirke opprinnelig. Rinde ble revet i 1866, men hadde flere klare likhetstrekk med en rekke andre stavkirker som kan dateres til tiden omkring 1150. Det betyr at kirkeformen trolig var i bruk også før 1200, selv om langkirkene ble vanligere på 1200-tallet.

Reinli stavkirke sett fra nordvest, nytjæret i vinterskrud

Reinli stavkirke
Av /Arfo forlag.

Stavkonstruksjon

Kirkerommet sett mot øst. Mellomstavene i langveggen har tydelige spor etter det opprinnelige korskillet. Orgelgalleriet har en uvanlig plassering i apsis bak alteret

Reinli stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken er uten hevet midtrom, men likevel romslig. Om lag 5,6 meter bred og 11,5 meter lang utenom apsis har den større flate enn midtromskirken i Borgund. Konstruksjonen hviler på en grunnstokkramme på steinfyllinger. Rammen består av to stokker i lengden og tre i bredden, som er felt sammen, med ender som stikker utenfor veggsvillrammen og bærer svalgangsgulvet i tillegg.

Veggsvillene er lagt oppå grunnstokkene og er understøttet av en tørrmur. De er tappet inn i hjørnestavene, der de er sikret med plugger. Stavene står på steinfundamenter. Veggplankene er på vanlig måte tappet inn i not i sviller og stavlegjer. Stavlegjene ligger i kløftete spor øverst i stavene. Foruten hjørnestaver har kirken ett par mellomstaver med tverrgående stavlegje i langveggene, der de markerer skillet mellom middelalderens skip og kor. Konstruksjonen er også avstivet med beter på tvers, felt inn i stavlegjene. Vestveggen og langveggene er avstivet innvendig med diagonale kryssende bjelker, skråbånd, med enkle, flate profiler.

Takverket består av fulle sperrebind med sperrer, saksesperrer og hanebjelke bladet sammen og nedfelte åser. På undersiden har hanebjelkene utsparte buesegmenter. Sperrene er felt ned i stavlegjene og avstivet med bueknær. I midtaksen mellom stavlegjene i vest og korskillet ligger en langsgående bjelke, en styrebjelke. Den danner underlag for skråstivere til gavlene og for en «hengende» midtmast som har båret en tidligere og større takrytter. Spor i taket tyder på at den var åttekantet og langt kraftigere enn dagens lille rytter og slanke spir fra omkring 1720.

I mellomstavene i langveggene er det tydelige spor etter en forsvunnet skillevegg mellom skipet og koret. Veggen er rekonstruert etter Georg Andreas Bulls oppmålingstegninger av kirken fra 1853, som viser at den hadde en enkel, litt flat, rundbuet portal i midtaksen. På hver side var det små, rundbuete åpninger båret av utskårne dvergsøyler, ikke helt ulikt korskillet som er bevart i Hopperstad.

Spor av nisjer i mellomstavene kan stamme fra et alter på hver side av korskillet. Muligens har kirken også hatt et galleri eller lektorium over, slik bjelkespor i stavene kan tyde på. På sørveggen ved korportalen er det en liten glugge i veggen, trolig for at besøkende skulle kunne se alteret også når kirken var stengt, et såkalt hagioskop.

En innskrift på svalgangsveggen forteller at «herunder hviler Sira Thord som lot forbedre denne kirke, pater noster» (Fadervår). I gulvet ved siden av markerer jernnagler omrisset av en middelaldergrav. I 1950-årene ble gulvet tatt opp, og en grav med et mannsskjelett ble avdekket.

Grunnplan og snitt av kirken sett mot nord. Mellomstavene i langveggen markerer det opprinnelige skillet mellom skip og kor. Nederst tverrsnitt mot øst

Reinli stavkirke
Av /via Arfo forlag.

Treskurd

Hovedinngangen er markert med en mer forseggjort portal enn de på sørsiden. Sammenliknet med andre stavkirker er det smijernsbeslagene som særmerker seg

Reinli stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken er uten den rike skurden som kjennetegner de andre bevarte stavkirkene i Valdres. Den innvendige dekoren er begrenset til profiler uten sverting på forskjellige bygningsledd. Kirken har i alt seks portaler, tre i svalgangen og tre til selve kirken. Alle er skåret over samme lest: enkle, glatte søyleskaft med høye, markerte, sylindriske baser og kapiteler markert med halsringer. Alle portalene mangler markert arkivolt. Søylene er redusert til ren dekorasjon, en svært fri behandling av portalformens opprinnelig bærende funksjon i steinarkitekturen.

Vestportalen er mer detaljert enn de to andre. På høyre side har kapitelet tre utskårne liljer, et vanlig motiv i gotikken, mens basen er utstyrt med en seksbladsrose. Både kapiteler og baser har konkavt nedskårne tunger i overgangen mot søyleskaftene. Portalplankene har tredoble vulstliknende profiler av samme slag som plankene i apsis og er trolig samtidige med den. Portaldelene er skåret separat og festet med trenagler, i motsetning til sørportalene, som er skåret ut i veggplankene. I korportalen er søylemotivet utført som toplansrelieff, en ren pilasterportal av samme type som i svalgangen mot sør.

Vestportalen i svalgangen er mer uthevet, nesten til det karikerte. Slanke – for ikke å si magre – søyleskaft og kraftige, overdimensjonerte, sylindriske baser og kapiteler vitner om stor avstand til utgangspunktet i gotikkens steinarkitektur. Mens de andre portalenes enhetlige form kan tyde på at de er fra samme periode, ser svalgangsportalen i vest ut til å være en noe fjernere og yngre etterlikning.

Dørbladet i vestportalen har rike smijernsarbeider med to dørringer og nøkkelbeslag av liknende type som i blant annet Hedalen, Høre og Borgund. Plateform med dragehoder er karakteristisk for en rekke beslag i Sogn og Valdres og dateres til om lag 1150–1200. Det ene beslaget med lange diagonale utløpere har klare gotiske trekk og er trolig yngre enn de to andre.

Datering

Århundrers bruk og vekslende innredninger har satt sine spor, her ser vi merker etter korskillet

Reinli stavkirke
Av /Arfo forlag.
Sokneprest Barth med menighet foran stavkirken omkring 1890.
Av /Riksantikvaren.

Dateringen av kirken har blitt mer komplisert med årene. Her kan årringsdateringen sies å ha fått «skurkens rolle». Mens årringsanalyser i man- ge tilfeller rydder opp og bekrefter arkeologiske og stilhistoriske tolkninger, åpner de for nye spørsmål i Reinli. Kirken rommer de fleste utfordringene en støter på i stavkirkene når stilhistoriske og arkeologiske tolkninger skal sys sammen til en begripelig bygningshistorisk sammenheng.

Skurden i Reinli har klare gotiske trekk, blant annet liljebladene i skipets vestportal, som daterer portalene til et godt stykke utpå 1200-tallet eller senere. Dateringen støttes av arkeologiske spor. Over et brannlag etter en tidligere kirke er det funnet en rekke mynter fra Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263). Det skulle tyde på at kirken ble reist et stykke utpå 1200-tallet. Bygningshistorikeren Håkon Christie mener spor i kirken, blant annet ulike profiler på bygningsledd og værbitte veggplanker, tyder på at den opprinnelig var uten svalganger og apsis, og at den ble demontert, utvidet og gjenreist omtrent i dagens skikkelse på 1300-tallet.

Årringsdaterte prøver viser imidlertid at grunnstokker med barkkant er felt i årene 1323/1324 og 1325/1326. En rekke andre deler av konstruksjonen har også de ytterste årringene fra tidlig på 1300-tallet, men mangler barkkant. Det betyr at svalgangene og bygningen er samtidige. Apsis er trolig nyere, slik både de tredoble profilene, sammenføyningen til koret og spor etter en eldre, tjæret vegg over den østre stavlegjen i koret tyder på.

Men årringsdateringen forklarer ikke de arkeologiske sporene som taler for at det har stått en kirke her på 1200-tallet. Denne kirken må i så fall være revet. Muligens kan en del materialer være brukt om igjen i kirken fra 1300-tallet.

Myntfunnene ble gjort oppå brannlaget fra den eldre kirken. Under brannlaget ble det funnet graver som viser at det var en kristen gravplass her også før den brente kirken ble bygd. De eldste smijernsbeslagene er datert til perioden 1150–1200 og antyder en byggetid for den brente kirken, dersom de ikke stammer fra en annen bygning.

Det en med rimelig sikkerhet kan slå fast, er at kirkestedet er eldre enn den eksisterende kirken. En tidligere kirke har brent, sannsynligvis i Håkon Håkonssons regjeringstid, og sannsynligvis ble det reist en ny på tuften kort etter. Denne kirken ble trolig revet, og deler kan være brukt om igjen i den bevarte stavkirken, som i hovedsak ser ut til å være bygd av virke felt i årene 1323–1326. Det skulle tilsi at kirken i sin hovedform kan ha kommet under tak kort etter, mens apsis og én eller flere portaler er føyd til senere. Det er usikkert hvilken av disse fasene innskriften på sira Thords grav refererer til. Det kan være nybygget fra 1320-årene, den senere utvidelsen eller en større reparasjon.

Interiør

Kirkemodellen fra Reinli har etter alt å dømme opprinnelig kronet helgenskapet som i dag er altertavle.

Reinli stavkirke
Av /Kulturhistorisk museum.

Reinli er blant de best bevarte stavkirkene, uten ombygginger og påbygg fra tiden etter reformasjonen. De nåværende vinduene i veggene over svalgangen er fra 1880-årene. Samtidig fikk kirken mønekammer, og de utskårne vindskiene ble kopiert fra Hopperstads østgavl. Også skruvet foran inngangen ble rekonstruert. Opprinnelig var kirken trolig tekket med spon. Dagens skifertak er fra 1800-tallet.

Innvendig har derimot endringene vært større. Bare altertavlen og døpefonten er tilbake av middelalderens inventar. Døpefonten i kleberstein er dekorert med forsenkete stjerner og ringkjeder. Kummen er opprinnelig, men sokkelen er ny og kopiert etter den i Lomen stavkirke. Typen er svært vanlig over deler av Østlandet, og fonten ble trolig hogd i Gudbrandsdalen i siste halvdel av 1100-tallet.

Altertavlen er et helgenskap fra omkring 1300, muligens anskaffet da kirken sto ferdig. Maleriene er utført av Siwerts i 1923, med himmelfarten som hovedmotiv. I 1885 beskrives altertavlen som «ramponeret» og uten figurer. Kantene var malt med ovale forsiringer «i lighed med ædelstene». Tavlen fra midtfeltet hang da på korveggen i noe forkortet utgave. Arkeologen Nicolay Nicolaysen mente at helgenskapet opprinnelig rommet en Maria-figur. Også andre forhold peker i den retningen. En kirkemodell som i dag er i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, har sannsynligvis kronet helgenskapet, tilsvarende skapet i Hedalen. Slike arrangementer knyttes først og fremst til mariaframstillinger.

Prekestolen er et snekkerarbeid med fyllinger fra omkring 1700, med noe yngre rosemaling. De siste 150 årene har interiøret skiftet ham tre ganger, siste gang i 1970-årene. Da ble innredningen og galleriene fra slutten av 1800-tallet fjernet. Bare orgelgalleriet har overlevd utrenskningen av 1880-årenes inventar. Plasseringen i apsis, bak og over alteret, er uvanlig. Det rikt utskårne og malte orgelprospektet, utført av bygdekunstneren Aslak O. Lie (født i 1797) fra Reinli, tar nesten luven fra altertavlen. Orgelet ble flyttet til kirken fra Bagn i 1879 da kirken der fikk nytt, og er trolig laget av bygdehåndverkeren og organisten Gulbrand Amundsen Klætte (ca. 1757–1850) fra Vardal.

Kirkerommet er i dag møblert med enkle jærstoler. På veggene er de tolv innvielseskorsene fra middelalderen restaurert og godt synlige. Det er også gjenspunsinger og øksemerker i veggene og gulvet. Mildt retusjert, men tydelig å lese er de mange arrene, for noen kanskje ikke helt i tråd med oppfatningen om et representativt kirkerom. Til gjengjeld kan en følge sporene av århundrers bruk og skiftende innredninger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005, ISBN 82-91399-16-6
  • Bugge Gunnar, Mezzanotte Bernadino, Stavkirker, Oslo 1994 s. 45, ISBN 82-504-2072-1

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg