Hegge stavkirke. Av . Begrenset gjenbruk

Hegge stavkirke

Hegge stavkirke
Av /Arfo forlag.

Den nedre delen av midtromskonstruksjonen står tydelig fram inni den ombygde stavkirken. Himlingen er nyere og skjuler fundamentene til den kraftige takrytteren

Hegge stavkirke
Av /Arfo forlag.

Artikkelstart

Hegge stavkirke er en stavkirke i Øystre Slidre kommune i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.

Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.

Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter.

Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen

Hegge stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken i dag

Skipet sett mot alteret i øst. Midtrommet er svært lik inndelingen og utformingen i Gol stavkirke. Interiøret ble restaurert i 1920-årene

Hegge stavkirke
Av /Arfo forlag.

Altertavlen er særpreget med sine utskårne billedscener. Den er laget av Østen Kjørn omkring 1780

Hegge stavkirke
Av /Arfo forlag.

Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.

Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var råtnet, ble fjernet og midtromsstavene fikk betongfundamenter støpt til fast fjell. Våpenhuset ble utvidet, og det samme ble galleriet i vest. Vindusåpningene ble redusert til dagens størrelse og interiøret malt i dagens farger. Alt i alt er det et kirkerom med et preg fjernt fra middelalderens.

Lite av middelalderinventaret er bevart, bare et støpt røkelseskar i messing og døpefonten i kleberstein. Røkelseskaret skal ha vært i bruk fram til 1950-årene, da til å bære glør til ovnene i kirken. Døpefonten er av liknende runde type som en rekke andre i Valdres og spredd over store deler av Østlandet. Dekoren er enkel, med geometriske mønstre og forsenkete stjerner, og fonten er trolig laget i Gudbrandsdalen i siste halvdel av 1100-tallet.

Midtromskonstruksjonen er malt rødbrun i kontrast til de grønne veggene og de gråhvite himlingene. Innredningen er enkel: benker med rett avsluttede og panelte vanger. Koret åpner seg mot skipet i full bredde, markert med et enkelt korskille. Det stramme interiøret lives opp av 1600-tallets prekestol med stiliserte landskaps- og blomstermotiver i renessansepregede fyllinger. I koret skinner forgylte akantusranker som vinger og toppstykke på altertavlen. Tre etasjer med utskårne, fargerike figurer framstiller kjente påskemotiver: den siste nattverden, hudstrykningen og korsfestelsen. Tavlen er utført omkring 1780 av treskjæreren Eistein Guttormsøn Kjørn, eller Kjørren, fra Gudbrandsdalen. Ifølge tradisjonen skal figuren av Judas ha ramlet av under transporten over fjellet vinterstid, men funnet igjen noen somrer senere i noe bleket og avslitt tilstand. Et maleri som viser ofringen av Isak og er datert 1643, henger på nordsiden i koret. Det var en gave til kirken og dukket fram under gulvet i 1920-årene.

Korhimlingen er malt med ranker og blomster i to store felt, og var tidligere en vegg på galleriet. Dekorasjonen er trolig utført av bygdekunstneren Ole Hermundsen Berge omkring eller litt før 1800. Berge, som også malte altertavlen i Lomen, har satt sine spor i en rekke kirker i Valdres. Den store smijernslysekronen i skipet er en minnegave til kirken. Den er tegnet av Arneberg og utført av lokale håndverkere.

En nyere himling i skipet stenger i dag for utsikten opp i midtrommet, men konstruksjonen kan tas i øyesyn på loftet over himlingen. Slik innbyr ombyggingen av Hegge til en enkel og risikofri nærgransking av takverket og utformingen av den øvre stavkonstruksjonen.

Stavkonstruksjon

Midtrommet bæres av åtte staver, fire på hver side i lengdeaksen. De er bundet sammen av to sett tenger med andreaskors imellom, og avstivet med bueknær under tengene og under midtromsveggene.

Hjørnestavene har sylindriske kapiteler med planteornamentikk. Bueknær på undersiden av den nedre tangen danner en slags hesteskoformete arkader avsluttet med utskårne bladfliker. På undersiden av midtromsveggene er det satt inn doble buer mellom stavene. Den midterste mellomstaven på langsidene er ikke ført opp fra gulvet, men er forankret på et innskutt buesegment under nedre tang. Kortsidene har to mellomstaver som er forankret på samme måte. Løsningen er lik den i Gol stavkirke og gir kirkerommet en klar lengderetning fra inngangen i vest mot koret og alteret i øst. Både andreaskorsene, bueknærne og hjørnestavene har utskåren dekor, dels som bladfliker eller knoller.

Takverket har fulle sperrebind med sperre, saksesperre og hanebjelke med utskåret dobbeltbue på undersiden. Sperrebindene er avstivet med bueknær og korresponderer med midtromsstavene. Mellom langveggenes stavlegjer er det spent to beter på tvers, én i hver ende av midtrommet. Takverket har som øvrige konstruktive deler enkle, flatbunnete og svertete profiler, og har trolig vært planlagt å være synlig fra kirkerommet. Øverst mot stavlegjen har mellomstavene de sedvanlige triangelformete avbladningene, avsluttet med ganske grovt utførte maskehoder. Også det øvrige håndverket bærer preg av mindre omhyggelig detaljering.

Masker

Som i mange av de andre stavkirkene, er øvre ende av mellomstavene skåret ut og trukket opp med svarte konturer. De livfulle grimasene i Hegge frir til fantasien. Masken som rekker tunge med lukket øye er ikke en anerkjennelse av Odin, men føyer seg inn i rekken av groteske figurer som er svært vanlig i middelalderens kirkeskulptur og bokmaleri

Hegge stavkirke
Av /Arfo forlag.

Maskehodene med sine kraftige konturlinjer og grimaser har i nyere tid ikke sjelden blitt forklart som overvintret hedendom.

Ett av hodene i Hegge har et lukket øye og tunga ut av kjeften, og blir ofte omtalt som den enøyde krigerguden Odin. Det er det ingen grunn til. Groteske figurer er et vanlig element i middelalderens arkitektur og kunst. Vi møter det samme fenomenet i takverket i steinkirker som Værnes kirke og Mære kirke. En rask rusletur rundt en hvilken som helst større middelalderkirke, det være seg Nidarosdomen i Trondheim eller andre steder i Europa, vil åpenbare tilsvarende skulpturer, drysset ut i rikelig omfang på gesimser og møner. Billedframstillinger fra hedendommens gudeverden på en hellig bygning bryter fundamentalt med Kirkens lære og billedprogram, og en hvilken som helst kirke, liten som stor, måtte innvies av en biskop.

Like lite er det grunn til å tro at hedendommen skulle være aktiv i begynnelsen av 1200-tallet, nær 200 år etter kristningen av landet, og til alt overmål finne billeduttrykk i den offisielle religionens kultbygning. Å dyrke hedenskapet var å sette seg selv utenfor loven.

«Odin i Hegge» er en god fortelling som kan egge fantasien hos nåtidens betraktere, men mangler like fullt ethvert historisk grunnlag.

Skurd

I tillegg til den utskårne dekoren på de enkelte leddene i stavkonstruksjonen har kirken to vangeportaler, den ene rundt vestinngangen i skipet, den andre i våpenhuset. Begge er ombygd og til dels redusert i årenes løp. Portalen i våpenhuset har også deler fra en tredje portal, der de andre restene i dag er i Universitetets Kulturhistoriske Museer i Oslo.

Vestportalen

Trolig ble portalen rundt inngangen til skipet flyttet med veggen vestover da skipet ble utvidet. Dørbladet har rikt utformete smijernsarbeider med dørring og beslag. Vangene har ranker og over åpningen motstilte toppdrager på hver side av en mindre midtdrage, det vanlige motivet i Sogn-Valdres-portalene. Døråpningen er rammet inn med søyler og rundbuet arkivolt, og tilhører dermed type 2.

Skurden er tett og detaljert. Ranker og dyrekropper veksler med smalere og bredere, mykt modellerte former. Søylene er dels hogd vekk, men basen på venstre side er intakt med sin særegne leddete utforming, slik det også er i Gol. De sylindriske kapitelene er svært høye, og arkivolten er uvanlig flat, godt mindre enn en halvbue. Den tett modellerte skurden og detaljer i bladverket finnes også på hjørnestavenes kapiteler inne i kirken, og knytter vestportalen til bygningen. Også de bevarte portaldelene i Kulturhistorisk museum i Oslo hører med her som en del av kirkens opprinnelige utsmykning.

Portalen i våpenhuset

Mer usikker er opprinnelsen til portalen i våpenhuset. Den er markant ulik resten av skurden i kirken. Den mangler de øverste partiene, og midtstykket over døra hører sammen med portaldelene i Kulturhistorisk museum.

Portalen står umiskjennelig i den store Sogn-Valdres-tradisjonen, men tilhører type 1 i og med at den opprinnelige døråpningen var rett avsluttet. Skurden er flat og åpen. Stenglene og dyrekroppene har jevn bredde, dels i åttetallsliknende løkker markert med konturlinjer. Søylene er kraftigere, med klokkeformete kapiteler og stående løver. De bevarte delene av arkivolten buler kraftig ut og er formet som en vulst, på samme måte som i Ålportalen.

Det er bred enighet om at portalen er knyttet til tradisjonen etter Ål, mens den den øvrige skurden i kirken regnes som en senere utløper av tradisjonen fra Stedje, Borgund og Høre. Både Erla Hohler og Roar Hauglid har reist spørsmål om portalen i våpenhuset opprinnelig har hørt sammen med kirken.

Bygningshistorie

Hegge stavkirke
Av /via Arfo forlag.

Man vet lite om kirkens opprinnelige utseende. Spor i østveggen i skipet viser at middelalderkoret også hadde hevet midtrom. Kirkeregnskapene forteller gjentatte ganger om spontekking av tak, skifte av veggkledning og reparasjon av svalganger.

Svalgangene gikk trolig rundt hele kirken. Sannsynligvis hadde de oppbygde skruv foran portalene, for regnskapene fra 1700-tallet forteller om «udskudd» foran skipet og koret. Et dragehode omtales i 1674. I 1620-årene omtales en «brøstfeldig» takrytter, men om den var opprinnelig, er uvisst.

Alt i alt avtegner det seg et bilde av at kirkens opprinnelige eller tidlige eksteriør omfattet betydelig utvendig dekor, med mønekammer, dragehoder og muligens takrytter, men uten at vi i dag kjenner detaljene.

Datering

Hegge stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirkestedet er første gang omtalt i skriftlige kilder i 1322 da presten Håvard Berdorsson i gode menns nærvær ættledet sine sønner og alle dem han ellers måtte få med Ragndid Håkonsdotter.

Den stilhistoriske dateringen av skurden har variert fra omkring 1200 til om lag 1250. Hohler mener imidlertid at portalen i våpenhuset må være eldre, og daterer den til «godt før 1200». Tre årringsprøver fra kirken viser at i det minste deler av virket ble hogd vinteren 1216/17. Det indikerer at kirken kan ha stått ferdig ikke lenge etter, en tid som stemmer godt overens med den stilhistoriske dateringen.

Ifølge lokal tradisjon skal kirken ha vært flyttet til det nåværende stedet omkring 1665, og bestå av deler fra to kirker. Tilsvarende tradisjoner er kjent fra en rekke kirkesteder, også der det er steinkirker. I Hegge ligger det nær å se våpenhusportalen i en slik sammenheng. Muligens kan den være flyttet til Hegge fra en av de nedlagte kirkene i Valdres. Det vil i så fall kunne gi en enkel forklaring på den ulike dateringen av portalen og stavkirken.

Spørsmålet er om kirkestedet er eldre enn stavkirken. Under utbedringsarbeid i 1920-årene ble det funnet en kristen grav under en av midtromsstavene, en grav som følgelig må være fra tiden før stavkirken ble reist. Om det bare har vært gravplass her, eller også kirkested, er uvisst.

Kart

Hegge stavkirke
Av .

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Anker, Leif: Kirker i Norge, b. 4: Middelalder i tre: stavkirker, 2005, 288-91, isbn 82-91399-16-6, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg