Lomen stavkirke av . Begrenset gjenbruk

Lomen stavkirke

Kirken og støpulen ligger på nordsiden av dalen helt i randsonen av bebyggelsen

Lomen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken står høy og rank. Den ble kledd om på 1700-tallet

Lomen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Lomen stavkirke ligger i Vestre Slidre kommune, Innlandet fylke, ved nordenden av Slidrefjorden.

Det er antatt at kirken er bygd i andre halvdel av 1100-tallet. Ved hjelp av årringsdatering er kirken datert til 1179 mens de første skrevne kildene som omtaler kirken dukker opp i 1325 og 1334, da under navnet «Hvams kirke».

Kirkens støpul er fra fra tiden etter reformasjonen. Kirken tilhører typen med hevet midtrom, båret av fire søyler, og er utstyrt med rikt ornamentert skurd på portaler, korbue og kapiteler. I form og størrelse stemmer den nøye overens med nabokirken Høre stavkirke i Vang.

Kirken ble senere bygd om og gjort større i 1779. Den gikk ut av daglig bruk i 1914, da den nye Lomen kirke var ferdig om lag 2 kilometer lenger nord.

Kirken ligger med bredsiden mot dalen oppunder det skogkledde Lomisberget. Den gamle ferdselsveien gjennom bygda passerer gjennom tunet på Hovegårdene rett nedenfor kirken. En liten gate leder opp mellom gjerder og steingarder mot innmarka og fram til kirken. Gravminnene på kirkegården ble reist over for lengst henfarne slektsledd. Her er ingen blitt jordfestet siden begynnelsen av 1900-tallet. Etter at den nye kirken nede ved fjorden ble vigslet i 1914, brukes stavkirken bare sommerstid, til olsok, og ved bryllup og dåp. Kirken ligger rank på den skrånende kirkegården, omgitt av store løvtrær og en laftet støpul. Smårutet blyglass i den tjærebredde veggkledningen speiler himmelen. En takrytter med spiss hjelm kroner det bratte saltaket som er tekket med skimrende skifer og avsluttet med en elegant vipp nederst på takskjegget.

Interiøret

Ikke mye ved kirken røper det hevete, stavbygde midtrommet på innsiden. Kirken ble utvidet i 1749, ytterveggene er flyttet ut og takfallet forlenget til ytterveggene. Samtidig ble også koret utvidet både i lengden og bredden.

Interiøret er enkelt, for ikke å si spartansk: Grønt og hvitt, med kirkebenker i malt eikeimitasjon, bærer det umiskjennelig preg av ombygginger og inventar fra perioden mellom 1750 og 1850. Altertavlen fra 1780-årene framstiller nattverden og korsfestelsen og er signert Knud Andersen Syfte fra Vang. Alterringen og prekestolen er i nøktern nyklassisisme med behersket utskåret dekor. Midt i skipet står den massive stavkonstruksjonen i avlutet treverk.

Stavkonstruksjonen

Det er kraftige dimensjoner i midtrommets bueknær. Intervallene i konstruksjonen kan følges fra strebebjelkene ytterst til venstre. De korresponderer med midtromsstavene som igjen korresponderer med sperrebindene i taket. Det opprinnelige takverket skimtes på oversiden av bjelkelaget til den nyere takrytteren.

Lomen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Sporene etter de gamle ytterveggene står tydelig igjen i hjørnestaver og stavlegjer som i dag er på innsiden av veggene fra 1700-tallet. På den tidligere utsiden sitter tjærerestene godt fast, mens veggsvillene er økset av for å flukte med gulvet. Midtrommet bæres av fire staver som er tappet ned i grunnstokkenes krysningspunkter, én i hvert hjørne. Stavene har sylindrisk kapitel med rankeskurd. Mellom disse fire midtromsstavene er det felt inn kraftige buer. Buene danner underlag for mellomstavene, to par på kortsidene og tre par på langsidene. Stavene er avstivet med en øvre og en nedre tang, og med utskårne andreaskors imellom. Hesteskoformete buer under midtromsveggene forsterker avbindingen sideveis og danner arkaderekker rundt hele midtrommet. Mellomstavene har langstrakte avbladninger øverst, avsluttet med utskårne masker. To beter, én i hver ende av midtrommet, er felt inn i langveggenes stavlegjer.

Det opprinnelige takverket er i hovedtrekk intakt, med sperrebind nedfelt i stavlegjene. Hvert sperrebind korresponderer med midtromsstavene og består av sperrer, saksesperrer og hanebjelke med utspart buefelt på undersiden. Midtåsen og sideåsene er felt ned i sperrene som underlag for takbordene. Diagonale skråbånd i takflaten avstiver gavlene. De mange ulike leddene har enkle svertete profiler som tyder på at kirkerommet opprinnelig har vært åpent til røstet. Alle hjørnene er forsterket med kneforbindelser, som danner rytmiske og kraftige blondekranser i takverket og i avstivningen mellom midtrommet og stavlegjene i omgangen.

Mellom hjørnestavene i midtrommet spenner i dag en bjelke som bærer en gjennombrutt, utskåret ranke, trolig en del av det opprinnelige korskillet. Utsynet fra de nyere galleriene åpner for en egenartet opplevelse av romforholdene i skipet. Her er det uvanlig god oversikt over de enkelte bygnings- og konstruksjonsleddene.

Bare deler av det opprinnelige koret er bevart. Hjørnestavene i åpningen mot skipet er delvis avhogd, men har fremdeles den langstrakte, pro- filerte avbladningen øverst. Over dagens himling er det bevart to sperrebind i takverket og den øverste delen av midtromsveggene. De gamle veggsvillene ligger også på plass under dagens gulv. Spor i takverket tyder på at koret opprinnelig hadde apsis i øst, slik også kirkens målforhold taler for.

Målforhold

Gamle materialer ble brukt om igjen da kirken ble bygget om. Det lille vinduet røper galleriet på baksiden. Ytterveggen på langsiden ligger omtrent i flukt med de tidligere svalgangsveggene

Lomen stavkirke
Av /Arfo forlag.
Lomen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken ble trolig planlagt og bygd med utgangspunkt i enkle, men systematiske målforhold, slik Jørgen Jensenius’ oppmålinger viser. Skipet er om lag 7,1 meter langt og knapt 6 meter bredt, et forhold på 5:4. Det opprinnelige koret var ikke fullt 3 meter langt og vel 3,5 meter bredt, et forhold på 4:5. Skipets høyde fra grunnstokkene til midt på midtromssvillene er den samme som skipets lengde. Skipets bredde var opprinnelig halvparten av kirkens totale lengde, inkludert en nå forsvunnet apsis. Synlige jernnagler i den nordre midtromsveggen og den nordre grunnstokken, sammen med gjenpluggete utsparinger, kan tyde på at deler av konstruksjonen ble målt ut og laget ferdig på gulvet før monteringen.

Jensenius har påvist liknende systematiske mål- forhold også i enkelte andre stavkirker, men forløpig er det ikke publisert undersøkelser i samme detaljerte omfang som for Lomen.

Inventaret

Lite av det opprinnelige inventaret og interiøret er bevart. Muligens har kirken hatt et sidealter på nordsiden av korskillet, kapitelet på kor- skillestaven ser ut til å være hogd av i middelalderen. Trolig har det vært en skillevegg i åpningen mot koret, antakelig kronet av den gjennomskårne planken som i dag spenner mellom de østlige midtromstavene.

På alteret står en av- støpning av et hode fra en madonnafigur fra 1200-tallet – den værbitte originalen er i dag på Valdres Folkemuseum. Kanskje kan madonnaen ses i sammenheng med et mulig sidealter i nord, den teologisk riktige plasseringen av Maria på Frelserens høyre side. Også et røkelseskar fra katolsk tid er bevart i kirken. En benkekiste i koret er trolig et nyere arbeid, men laget av middelalderske deler. Et linklede med ulldekor er i dag på Kunstindustrimuseet i Oslo, et av de få tekstilarbeidene fra middelalderen som er bevart fra noen stavkirke.

I koret står foten av en middelaldersk døpefont. Selve kummen er tapt, men fonten er datert til perioden 1150–1200. Det rikt utskårne, kjegleformete lokket er ett av en håndfull bevarte i Norge, og er i dag på Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Usymmetriske rankemotiver knytter lokket til den øvrige skurden i kirken.

Skurden

Koret har bislag som inviterer inn. Overstykket og søylene rundt inngangen stammer fra to portaler, den ene muligens en opprinnelig korportal

Lomen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Portalene i kirken hører til den store Sogn-Valdres-tradisjonen. Vestportalen i skipet er langt bedre bevart. Detaljene øverst er vanskelig å få tak på i det trange og mørke bislaget, men vingene til de store toppdragene stikker seg ut

Lomen stavkirke
Av /Arfo forlag.

Ved inngangen i vest er det to vangeportaler. Den ene står i bislaget og er svært værbitt og har spor etter vindusramme og hull fra svalgangen. Den andre rundt selve inngangen er langt bedre bevart, men er økset av rundt åpningen for å gi plass til en nyere og bredere dør. Trolig fulgte denne portalen med da vestveggen ble flyttet ut i 1749. Sannsynligvis ble portalen i bislaget samtidig flyttet fra skipets sørvegg til sin nåværende plass.

Begge portalene har Sogn-Valdres-komposisjon med rundbuet åpning. Rankene på vangene vokser ut av dyrehoder nederst og sprer seg oppover og ut i overstykket. Toppdragene svever høyt på hver side og tygger på halsen til midtdragen, som stuper ned. På begge portalene er midtdragens hals markert i skurden på arkivolten. Begge midtdragene mangler hode, og de har øyensynlig aldri hatt det, verken her eller i de fleste andre liknende portaler av Sogn-Valdres type 2. Arkivoltene har innrammete rankefriser, og trolig har vestportalen hatt samme søylemotiv som portalen i bislaget: slanke, klokkeformete baser, utskårne søyelskaft og karakteristiske høye, sylindriske kapiteler. De bevarte delene av portalene er i alle hovedtrekk like, men med visse variasjoner. Skurden er presis med dypere relieff midt på og avtakende mot kantene. Stengler og greiner har perlebånd, dobbeltkontur, dels vekslende med midtlinjer. Bladverket har rike former med karakteristiske, negleformete fliker.

Den enkle søyleportalen foran bislaget til koret er satt sammen av deler fra to portaler, begge med vekstornamentikk. Trolig er arkivolten del av en tidligere korskilleportal, mens søyleskaftene muligens kan stamme fra en sørportal i koret. Både sørportalen, midtromskapitelene og korskilleplanken føyer seg inn i sammenheng med vangeportalene, og vitner om at kirken fra begynnelsen av hadde omfattende dekor. Også maskehodene øverst på midtromsstavene hører med i bildet. De har ingen klar motivlikhet med andre deler av skurden. Men tilsvarende finnes både i Borgund og nabokirken Høre, der skurden står nær den vi finner i Lomen. Disse tre utgjør en egen gruppe blant stavkirker med Sogn-Valdres-portaler. Etter bevarte spor og rester å dømme har Lomen og Høre en gang hatt eksteriør om lag slik det er bevart i Borgund. I Lomen og Høre er midtromsløsningen og størrelsen så lik at det er fristende å tenke seg at de er bygd omtrent samtidig av de samme håndverkerne. Videre undersøkelser vil trolig kunne gi svar på om disse to kirkene kan være planlagt og bygd med samme målforhold og proporsjoner, og om de samme håndverkerne har vært på ferde begge steder. Årringsdaterte prøver kan tyde på at det er noen år mellom byggingen av Lomen og Høre.

Datering

Menigheten samlet foran stavkirken omkring 1900. Vegetasjonen bærer preg av beiting og lauving.

Lomen stavkirke
Av /Riksantikvaren.

Lomen omtales første gang indirekte i skriftlige kilder i 1325 da Asle prest på Lomen var vitne i et forlik. Kirken er første gang nevnt i 1327 i Pavelige Nuntiers Regnskapsbok. Men den er bygd før den tid. Lomen har vanligvis blitt stilhistorisk datert til omtrent samme tid som Borgund og Høre. De er både stilhistorisk og årringsdatert til omkring eller kort etter 1180. Årringsdaterte prøver fra en av Lomens hjørnestaver tyder på at stokken er felt etter 1192, det vil si noe senere enn Høre og Borgund. Dersom det er de samme byggelagene og treskjærerne som sto for disse tre kirkene, helt eller delvis, må de ha vært virksomme over flere år. I et slikt lys er ikke en forskjell på rundt 15 år i byggetid uforklarlig. Den litt flytende dateringen mellom disse kirkene er likevel et nyttig hint om en viss varsomhet i tolkning og bruk av de stilhistoriske og årringsdaterte resultatene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bugge Gunnar, Mezzanotte Bernadino, Stavkirker, Oslo 1994 s. 45

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg