Høre stavkirke

Kirken har brunmalt stående kledning. De skifertekte takene over skipet og koret trapper seg opp og gir kirken en profil som en basilika med høyt midtskip. Midt på taket troner en rytter med spiss, åttekantet hjelm, spir og vindfløy. Inngangen til kirkegården går gjennom den gamle takrytteren, som siden 1870-årene har gjort tjeneste som portbygg. De rikt utskårne og gjennombrutte panelene har en umiskjennelig likhet med takrytteren i Borgund, et lite forvarsel om hva som venter den besøkende innenfor kirkedøra.

Til tross for omfattende ombygginger tidlig på 1800-tallet som gjorde utsiden nesten ugjenkjennelig, har stavkirken på Høre bevart det meste av skipets konstruktive skjelett. De bevarte delene viser en konstruksjon og en utforming som er svært lik nabokirken Lomen. Det opprinnelige skipet er om lag 7,3 meter langt og knapt 6,2 meter bredt, noen titalls centimeter lengre og bredere enn Lomen. Det gir et forhold mellom lengde og bredde på knappe 5:4, men det er ikke publisert noen målanalyse av kirken, slik som i Lomen, og foreløpig er det uvisst om kirken kan ha vært planlagt og utført på samme måte.

Også Høre stavkirke er blitt utvidet i nyere tid. Skipets langvegger er flyttet ut, omtrent dit svalgangsveggene sto, og skipet er forlenget mot vest. Koret er lengre og bredere enn det opprinnelige. Store deler av skipets stavkonstruksjon er fremdeles synlige i kirkerommet. Svillene er som i Lomen og Torpo ført inn i hjørnestavene og sikret med treplugger, mens stavene står på steinheller. Som i Lomen er det bare fire kraftige hjørnestaver som bærer midtrommet. Mellom disse stavene er det spent kraftige buer der mellomstavene er forankret, to par på tvers og tre par på langs. Avstivningen av mellomstavene er som i Lomen og Borgund, med doble sett tenger, andreaskors og hesteskoformede buer under midtromsveggene. Øverst mot taket har mellomstavene utskårne maskehoder med kraftfulle svertede linjer. Takverket er også svært likt Lomen og Borgund, med doble sperrebind og hanebjelke med innfelt buesegment. Også i Høre er det brukt kraftige beter på tvers mellom langveggenes stavlegjer i hver ende. I østveggen mot koret er åpningen flankert av et par mellomstaver overdekket av en svær bue. I åpningen under er deler av det opprinnelige korskillet bevart. Koret er i sin helhet fra 1823, men var opprinnelig stavbygd med hevet midtrom. En del materialer er brukt om igjen, og det er tydelige spor etter sammenføyningene.

Kirkerommet er gjennomlyst av vinduer på begge langsidene. Interiøret og det nyere veggpanelet er enkelt og uten fargesetting. Kirkebenkene er også umalte, så nær som svarte felt med gårdsnavn. Skipet domineres av trematerialenes valører, som lar middelalderskurden tre tydelig fram og gir en effektfull kontrast til de sterke fargene i korskillet, prekestolen og alteret. Midtromsstavene har sylinderkapiteler med rankeskurd, og de store bueknærne har avtrappede svertede profiler. Mellomstavene mot koret har liknende kapiteler, det på nordsiden er senere hogd bort. Muligens har det stått et sidealter her, oppført en gang etter at kirken sto ferdig. Korskillet bærer innskriften «Frygter Gud og Kongen ærer» og årstallet 1828, men består for en del av rikt utskårne middelalderdeler. To utskårne staver med kapitelløver bærer en overligger med en gjennomskåret planke med rankemotiver som spenner tvers over korskillet. Antakelig har portalen og den utskårne planken stått i en opprinnelig skillevegg mellom skipet og koret.

Så godt som alt middelalderinventar er borte, bare et røkelseskar er bevart. Utstyret og inventaret er i all hovedsak fra tiden kort før og etter 1800. Altertavlen med korsfestelsen i hovedfeltet bærer alle tegn på bygdekunstnerens håndverk, trolig et arbeid av Tomas Tørstad fra omkring 1800. Han skal også ha laget prekestolen. De kraftige fargene er de samme som på alteret og er utført av Gullik Knutsson Hovda, som malte korskillet i 1828. En eldre altertavle henger på nordsiden i koret. Også den framstiller korsfestelsen enkelt og uttrykksfullt, og er trolig et bygdekunstnerarbeid fra første halvdel av 1700-tallet. Døpefonten i tre er fra 1920-årene, skåret av ett emne av Kristoffer Kvien.

Kirken har to store vangeportaler i tillegg til den innvendige skurden. Den ene rammer inn inngangen til skipet, den andre står oppsatt i våpenhuset. Begge er flyttet og i større eller mindre grad endret. Vestportalen ble trolig flyttet ut sammen med vestveggen da kirken ble utvidet. Den andre portalen sto foran våpenhuset og ble flyttet inn i 1970. Den er svært værslitt. Plasseringen før ombyggingen i 1822-1823 er usikker. Sannsynligvis har den stått ved en av de andre inngangene til skipet, enten i sør eller i nord.

Begge portalene er av Sogn-Valdres-typen med smale søyleskaft og buet arkivolt med separat skurd rundt døråpningen. Nederst på hver vange vokser ranker ut av dyrehoder. Bølgende stammer og spiralformede greiner med bladverk sprer seg oppover til over døråpningen. Begge har de store, motstilte toppdragene plassert diagonalt over arkivolten, der de biter over en mindre midtdrage som stuper ned. Bare på vestportalen ser det ut til at hodet på midtdragen har vært festet under arkivolten. Våpenhusportalen har vært uten hode på midtdragen, slik som portalene i for eksempel Lomen. Vestportalen har en skare smådrager og ormer som kryper og bukter seg inni bladverket på høyre side. Motivene og detaljene ligger tett i forhold til våpenhusportalen, som har åpnere relieff med større kontrast, noe som gjør den lettere å tyde. Arkivolten på våpenhusportalen kommer opprinnelig fra korskilleportalen. Den er litt for stor for sin nåværende plassering, selv om skurden med rankefrise overlapper bemerkelsesverdig godt.

Korskilleportalen er ombygd, men har vært av den enkle typen søyleportaler. Basene er formet som dyrehoder, skaftene har bladdekor på det ene og rankespyende maskehoder på det andre. Kapitelene har likeledes rankeskurd og bærer to løver med vridd bakkropp.

Skurden på midtromsstavene med motiver og detaljer vitner om et dekorprogram av samme slag som i Lomen. Bemerkelsesverdig er takrytteren som står som kirkegårdsport. I likhet med takrytteren i Borgund har den fire gjennomskårne medaljonger. Hver av dem rommer en drage eller løve som strekker hals og biter seg fast i naboen, slik at de til sammen danner en større overlappende sirkel.

Parallellene til Lomen er mange både i konstruksjon og dekor, men den bevarte dekoren i Høre er mer omfattende. Den vitner også om nær sammenheng med blant annet Borgund og Lom. Fellestrekk er enkle portaler og den gjennombrutte plankeskurden, i Høre og Lomen brukt i korskilleplanker, i Borgund og Lom brukt i mønekammene. En malt runeinnskrift med navnet Asgrim oppunder taket i sør kan muligens være en fra byggelaget, kanskje byggmesteren selv – det vet vi ikke. Slik gir kirken et noe redusert, men likevel overbevisende bilde av en opprinnelig omfattende bygningsmessig dekor, trolig på linje med den som ennå er bevart i Borgund, og som det er rester av i Lom. En pennetegning av kirken fra før ombyggingen i 1822/1823 viser en profil omgitt av delvis ombygde svalganger, hevet midtrom over skipet og koret, apsis, takrytter og gavlpryd. Skipet hadde sannsynligvis tre innganger, i vest, sør og nord. En nordre kirkedør nevnes i 1682, og i 1740 omtales to dører på sørsiden, den ene åpenbart i koret.

Kirken er nevnt første gang i skriftlige kilder i 1327. Men den er langt eldre. En runeinnskrift på den sørøstre midtromsstaven forteller at brødrene Elling og Audun lot felle tømmer til kirken den sommeren Erling j(...) i Nidaros. Innskriften sikter trolig til Erling jarl, som falt i slaget på Kalvskinnet i 1179. Elling er sannsynligvis Elling på nabogården Kvie, han som flere ganger er omtalt i sagaen som birkebeiner og en av kong Sverres menn. Ellings datter ble gift med Bård Guttormsson, som tidligere hadde vært gift med kong Sverres søster. Runeinnskriften er en av de få i stavkirkene som med rimelighet kan knyttes til navngitte, kjente personer og daterte hendelser i norsk middelalder. Tolkningen har vært gjenstand for en del diskusjon, men underbygges både av myntfunn fra slutten av 1100-tallet og en årringsdatert prøve. Den viser at den aktuelle stokken ble felt vinteren 1179/1180. Trolig er kirken bygd ikke lenge etter.

Selve kirkestedet går imidlertid lenger tilbake. En utgravning under gulvet i 1979/1980 påviste en rekke stolpehull etter en tidligere kirke med en svakt avvikende orientering. En dansk penning fra siste halvdel av 1000-tallet ble funnet i bunnen av et stolpehull, og det tyder på at kirken ble reist mot slutten av 1000-tallet. Stolpekirken var svært liten, skipet var om lag 13 kvadratmeter, med et mindre kor, og kan ikke ha vært beregnet til gudstjeneste for en særlig stor menighet. Fundamentene berørte flere eldre graver, noe som tyder på at det må ha vært et kristent gravfelt her også før stolpekirken ble reist. Om eller eventuelt hvordan den første kirken var utsmykket, vet vi ingenting om. Til gjengjeld tyder alt på at stavkirken da den ble bygd, var rikt utsmykket med treskurd ute som inne, og at en av birkebeinerkongens lendmenn hadde en sentral rolle i byggeprosessen.

• stavkirke

• Anker, Leif; Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005, ISBN 82-91399-16-6