kirkegård

Kirkegård. Gravmonumenter har betydning ikke bare som monumenter over avdøde, men også som kulturhistoriske minnesmerker, og forteller mye om tiden da de ble reist, samfunnsforhold og menneskenes syn på det hinsidige. Bildene viser tre fine eksempler fra begynnelsen av 1900-tallet på Gamle Aker kirkegård (til venstre) og Vår Frelsers gravlund i Oslo. Monumentet i midten er en portrettstatue utført av Gustav Lærum på graven til Georg Stang, Norges forsvarsminister 1900–03. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Kirkegård er en begravelsesplass, som regel ved eller omkring en kirke. Etter innføringen av kristendommen ble området rundt kirken den viktigste gravplassen. Kirkegården var innviet for kristen begravelse etter et særskilt ritual. Å bli gravlagt på kirkegården ble omtalt som å komme i viet jord. Personer som hadde begått selvmord og grove forbrytelser samt udøpte barn ble imidlertid gravlagt utenfor kirkegården. I siste del av 1800-tallet kom lovbestemmelser som gjorde kirkegården til en felles gravplass for alle uansett dødsårsak og tro.

I 2011 ble det vedtatt endringer i gravferdsloven for bedre å legge til rette for religiøse og livssynsmessige minoriteters behov. Loven presiserer at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn. Tittel og begrepsbruk i loven er gjort livssynsnøytral, det vil si at «gravplass» erstatter «kirkegård» i lovteksten.

I hver kommune skal det være en eller flere kirkegårder av en slik størrelse at det er ledig gravplassområde for minst 3 prosent av befolkningen. Nedlagt kirkegård skal være fredet i 40 år etter siste begravelse. De kirkelige fellesråd har forvaltningsansvar for kirkegårder, det økonomiske ansvaret tilligger kommunen. Lovbestemmelser om kirkegårder er fastsatt i lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) av 7. juni 1996 og lov om Den norske kirke av 7. juni 1996 (kirkeloven).

Historikk

Utsmykning av kirkegårder har sine forutsetninger i førkristelige nekropoler av gravkamre og lignende hos egyptere, etruskere og andre. Vasene og stelene langs veien fra Dipylonporten i Athen og de arkitektoniske gravmonumentene ved Via Appia utenfor Roma er tidlige eksempler.

De gammelkristne katakomber var underjordiske gravanlegg særlig utstyrt med malte dekorasjoner. Etter at kristendommen var blitt anerkjent av Romerstaten, ble kirkegårder med steinsarkofager under åpen himmel i stor utstrekning knyttet til de kristnes gudshus. I middelalderen ble kirkegårdene gjerne omgitt av murer, ofte med tårn. Særlig berømt er Campo Santo i Pisa, hvor murene har overdekkede arkadeganger, utsmykket med maleri påbegynt av Giovanni di Simone fra 1278.

Ved de norske middelalderkirker var de omkringliggende gravplasser delt i fire deler som svarte til samfunnsklassene. Dessuten var sørsiden forbeholdt mennene og nordsiden generelt sett reservert kvinnene. Her ble det brukt steinkister, for eksempel Skjønn Valborgs grav på Giske, Lysekloster nær Bergen og Sørbø kirke. Murene som omgav kirkegården, var stundom forbundet med tårn (Gran på Hadeland, Trondenes) og må ha gitt anleggene arkitektonisk holdning.

Etter reformasjonen var liggende gravplater det mest karakteristiske trekk ved kirkegårdene i Norden, men kors og støtter ble anvendt i stigende grad. Eksempler fra Sverige viser at regulære franske anlegg med kvarterer inngjerdet av hekker var vanlig på 1600- og 1700-tallet. På kirkegårdene ble det ofte oppført gravkapeller for mer fremtredende familier. Sammen med de ofte vakkert utformede portene bidrog de til det arkitektoniske utstyr.

Med byenes vekst ble det både av planmessige og hygieniske grunner hensiktsmessig å legge kirkegårdene utenfor tettbebyggelsen. Mønstergivende ble Frankrike, som i 1765 vedtok en lovbestemmelse om dette. Ved Paris anla man i 1804 foruten Montmartre også Père Lachaise, berømt for sine mange monumenter, særlig i empirestil. Den engelske landskapshagen satte samtidig mer og mer sitt preg på kirkegårdene, for eksempel Vår Frelsers gravlund i Oslo, som ble innviet i 1808. Italia utmerket seg særlig ved monumentale kirkegårdsanlegg der arkitektur, beplantning og enkeltmonumentene ble arbeidet sammen.

Anleggene ved de store byene ble utover på 1800-tallet gjennomført etter mest mulig regulær plan, som man bare fravek der terrenget gjorde det umulig. Gravene ble gjerne omgitt av steininnramming og prydet med minnesteiner som særlig i de mer velhavende strøk ble stilt tett, uten hensyn til omgivelsene. Under romantikken ble det også tillatt å anlegge familiegravsteder på privat grunn i nær tilknytning til stille og naturskjønne områder. Mot slutten av 1800-tallet ble fotografisk gjengivelse av den avdøde ofte brukt på gravstøtten.

Et reformarbeid satte inn omkring 1900. Målet var å gi kirkegårdene mer landskapelig skjønnhet, ved mindre partier med begrenset synskrets og avvekslende naturscenerier, så lite stein og så mye natur som mulig. Trær, busker og blomster burde helst være tatt fra traktens vegetasjon, likesom minnestøttene skulle ha mer beskjedent omfang. Mye er utrettet etter disse retningslinjer, blant annet i Sverige.

Les mer i Store norsk leksikon

Litteratur

  • Klingberg, Helge: Kirkegårdsboka, 1997, isbn 82-91004-50-1, Finn boken
  • Klingberg, Helge m.fl., red.: Kirkegården : et levende kulturminne, 2005, isbn 82-91399-25-5, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg