Aasta Hansteen. Selvportrett fra 1844.

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Aasta Hansteen, norsk maler, forfatter og kvinnesakspionér. Aasta Hansteen var den første kvinnen i Norge som ble utdannet til profesjonell kunstmaler, og en av de første kvinner fra sitt samfunnslag som fikk en formell faglig utdanning og et yrke.

Hansteen var svært opptatt av kvinnesaken, og publiserte en rekke artikler og bøker hvor hun fremmet sitt syn. Hun er kjent som den første kvinnen som holdt offentlige foredrag i Norge.  Hennes frimodige oppførsel gikk over grensene for det som var akseptert kvinnelighet i datidens Norge, og hun ble møtt med spott og latterliggjøring. Men for den senere kvinnebevegelsen ble hun en viktig inspirasjonskilde.

Aasta Hansteens originalitet gjorde henne til modell for Lona Hessel i Henrik Ibsens Samfundets støtter og for Gunnar Heibergs Tante Ulrikke. En statue av henne, utført av Nina Sundbye, ble reist på Aker Brygge i Oslo i 1986, bekostet av Oslo Kvinnsaksforening og Norsk Kulturråd. Hansteen har også fått Aasta Hansteens vei oppkalt etter seg, på Stovner i Oslo.

Aasta Hansteen vokste opp i Christiania (tidligere navn på Oslo) som nest yngst i en barneflokk på seks. Hun ble døpt Asta, men fornorsket navnet til Aasta som voksen. Hennes far var vitenskapsmannen Christopher Hansteen (professor i astronomi og matematikk), og familien tilhørte den kulturelle og intellektuelle eliten.

Allerede som barn viste Hansteen talent innenfor tegne- og malerkunst. Kunst, særlig malerkunst, var dessuten et av de få yrker som kunne aksepteres for kvinner. Som tyveåring reiste hun i 1844 til København, der hun ble elev hos den senere professor ved Kunstakademiet, Jørgen Roed.

Blant Hansteens tidlige arbeider finner vi portrettet av Karoline Ewald (1846). Men disse tidlige maleriene fikk ingen god mottagelse i Christiania. Hansteen la vekt på modellenes særegne uttrykk fremfor å idealisere, noe som brøt med datidens portrettmalerier. Det snevre og lite rause miljøet var lite stimulerende for Hansteen. I 1849 reiste hun til Düsseldorf for å fortsette studiene. Der arbeidet hun med store figurkomposisjoner, både med motiver fra norsk folkeliv og med mer europeisk tilsnitt.

1852–55 arbeidet Aasta Hansteen som portrettmaler i Christiania. I 1853 malte hun bildet av faren, det verket hun er best kjent for. Et høydepunkt var da hun som eneste kvinne ble tatt ut til å representere Norge på verdensutstillingen i Paris1855. Hun representerte flere ganger Norge ved utstillinger i utlandet.

Portrettet av faren var et av de fire bildene Hansteen hadde med til Paris. Dette bildet er også et av maleriene som representerer Hansteen på Nasjonalgalleriet.

Hansteen ble tidlig grepet av den nasjonale bevegelsen og målsaken. Hennes første offentlige ytring kom anonymt i 1862 i form av en bok med tittelen Skrift og Umskrift i Landsmaalet. I 1850- og 1860-årene publiserte hun også flere dikt på nynorsk. Landsmålet representerte for Hansteen både en kamp for nasjonal frigjøring og en kamp mot den ensidige bykulturen.

John Stuart Mills bok The Subjection of Women (1869) (dansk utgave samme år, Kvindernes Underkuelse) fikk stor betydning for Hansteen. Hun ble engasjert i kvinnesaken, skrev en rekke avisinnlegg, pamfletter og polemiske skrifter. I februar 1871 skrev hun, for første gang under fullt navn, artikkelen Kvindens stilling i Verden. Her tok hun et oppgjør med den alminnelige kristelige oppfatning om at kvinnens underordnede stilling var en del av Guds skaperplan. Også kvinnen var skapt i Guds bilde som et fullt og helt menneske og med en likeverdig natur, hevdet hun.

I sin første bok om kvinnespørsmålet, som hun også regnet som sitt hovedverk, Kvinden skabt i Guds billede fra 1878 (2. utgave i 1903), gikk hun hardt ut mot «Hankjønnstyranniet», som hun hevdet ble styrt av kirken. I boka argumenterte hun for at dersom kvinnen var skapt i Guds bilde på linje med mannen, burde hun også ha de samme rettighetene. Hansteen holdt en rekke foredrag i Kristiania, København og Stockholm. Det var oppsiktsvekkende at en kvinne talte offentlig, og foredragene ble ofte møtt med latter og hån.

Hansteens påstander førte til en hard strid med teologene, og resulterte til slutt i at hun meldte seg ut av statskirken.

Hansteen utfordret og overskred grensene for hva en kvinne kunne tillate seg i Norge mot slutten av 1800-tallet. Hun frekventerte kafeer, og levde et sosialt liv som ble ansett som usømmelig og umoralsk for kvinner.

I 1875 tok hun offentlig i forsvar en svensk baronesse som hadde skrevet en anklage mot en norsk student fordi han forlot henne da hun skulle føde hans barn. Hansteen skrev brosjyrer og åpne brev og dannet en kvinnegruppe som offentliggjorde studentens navn. Dette var fullstendig sosialt uakseptabelt. Både på grunn av denne skandalen og sitt engasjement i kvinnesaken ble hun offer for spott og latterliggjørelse, og fikk et rykte som mannevond og vanskelig.

I 1880 reiste hun til Amerika, hvor hun bodde i 9 år. Fra Amerika skrev hun brev til Henrik Ibsen om at hun hadde satt seg fore å velte stenen fra den graven hvor kvinnen som menneske og ånd var gravlagt, men at hun hadde forløftet seg, for stenen så ut til å ligge støtt som et fjell.

Mens Hansteen var i Boston kom hun i kontakt med et feministisk miljø som skulle sette preg på hennes senere arbeid. Inspirert av kvekerne og Christian Science-bevegelsen videreutviklet hun sin feministiske teori. Hun sendte flere artikler hjem til Norge hvor hun agiterte for sin overbevisning.

En vanskelig økonomisk situasjon og kjennskapen til den gryende kvinnebevegelsen hjemme i Norge førte til at hun vendte hjem i 1889. Hansteen returnerte til et Norge som var politisk og kulturelt endret i hennes fravær. Hun ble mottatt av den «nye» kvinnebevegelsen som en av kvinnesakens pionerer. På sin åttiårsdag i 1904 ble hun utpekt som æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening. Hun fortsatte å holde foredrag og skrive kronikker om kvinnesaken helt til sin død i 1908.

I 1897 utgav hun boken Kristi kirke i det nittende aarhundrede, som var en forlengelse av Kvinden skabt i Guds billede.

Hansteens ideer blir gjerne ansett som vanskelige å forstå og plassere, både i kulturhistorien og i den feministiske konteksten. Hennes liv og handlinger vakte imidlertid stor oppsikt. Mer enn hennes teoretiske bidrag har hennes særegne personlighet, mot og ukuelige vilje til å gå egne veier og ikke bøye av for samfunnets forventninger til kvinnen vært det som har gjort henne til en av kvinnebevegelsens store forbilder.

Aasta Hansteen ble syk i 1907, og døde 13. april i 1908, og hun ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. I 1910 ble det reist en byste av henne på graven, hugget av Gustav Vigeland.

  • Lein, Bente Nilsen m.fl.: Furier er også kvinner: Aasta Hansteen 1824-1908, 1984, isbn 82-00-07268-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.