Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913

Milepæler 1814 til 1913 Forstørr Forminsk

  1. 1826

    Det stiftes en kvinneforening i Trondheim som man antar er Norges første.

  2. 1833

    Stortinget vedtar å gi enker stemmerett på samme grunnlag som menn, men loven blir ikke sanksjonert.

  3. 1839

    Den første ”Dame-Missionsforening” stiftes i Christiania. Slike foreninger blir en måte kvinner kan møtes offentlig på, og gjennom basarer yter de betydelig økonomisk støtte til misjonærer.

  4. 1842

    Ugifte kvinner og enker/skilte over 25 år får rett til å drive handel.

  5. 1845

    Ugifte kvinner over 25 år får samme myndighet som ”mindreaarige mandspersoner” (myndige under verge). 

  6. 1854
  7. 1856

    Josephine Thrane blir Norges første kvinnelige avisredaktør, i Arbeider-Foreningernes Blad.

  8. 1858

    Telefon- og telegrafetaten er den første offentlige etaten som åpner for kvinnelige ansatte.

  9. 1859

    Det norske totalavholdsselskap stiftes. Kvinner har adgang på lik linje med menn, og de driver basarer og andre aktiviteter som sikrer selskapets økonomi.

  10. 1863

    Ugifte kvinner får full myndighet.

  11. 1866

    Ugifte kvinner og enker/skilte får samme rett til å drive håndverk som menn.

  12. 1869

    John Stuart Mills bok On the Subjection of Women kommer ut, og får stor betydning for norsk kvinnesaksdebatt.

  13. 1882

    Kvinner får adgang til examen artiumCecilie Thoresen blir den første kvinnelige studenten ved universitetet.

  14. 1883

    Diskusjonsklubben Skuld dannes, landets første kvinnesaksforening.

  15. 1884

    Kvinner får adgang til universitetet. Norsk kvinnesaksforening dannes, med Venstremannen Hagbard E. Berner som formann.

  16. 1888

    Gifte kvinner får myndighet.

  17. 1889

    Skoleloven gir kvinner adgang til å sitte i skolestyrer og tilsynsutvalg.

  18. 1894

    Kvinner får stemme i lokale avstemninger om salg av brennevin.

  19. 1896

    Kvinner får adgang til stillinger som rektorer, adjunkter og overlærere.Norske Kvinners Sanitetsforening etableres, med stemmerettsforkjemperen Fredrikke Marie Qvam som en av grunnleggerne.

  20. 1898
  21. 1901

    Kvinner får inntektsbegrenset stemmerett ved kommunevalg. Omtrent 200 000 kvinner blir stemmeberettiget.

  22. 1903

    Filolog Clara Holst  blir første norske kvinne til å forsvare en doktorgrad i Norge.

  23. 1905

    Når kvinnene ikke får delta i folkeavstemningen om union med Sverige, organiserer kvinnesakskvinner en egen avstemning og samler inn mer enn en kvart million stemmer for oppløsning av unionen. Partiet Venstre programfester alminnelig stemmerett for kvinner.

  24. 1906

    Adjunkt Mathilde Schjøtt utnevnes til første kvinnelige embetsmann.

  25. 1907

    Kvinner får inntektsbegrenset stemmerett ved stortingsvalg.

  26. 1910

    Kvinner får alminnelig kommunal stemmerett. Den første samiske kvinneforeningen på norsk side blir grunnlagt.

  27. 1911

    Vararepresentanten Anna Rogstad tar plass i Stortinget, som første kvinne.

  28. 1912

    En lov gir kvinner adgang til de fleste embeter. Unntatt er de kirkelige, diplomatiske og militære embetene og statsrådsembetene. Kristine Bonnevie blir første kvinnelige professor ved Universitetet i Oslo.

  29. 1913

    Norge innfører alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner.

Da Norge ble selvstendig og fikk egen grunnlov i 1814, var det ingen likhet for loven mellom kvinner og menn. Grunnloven nevnte ikke kjønn, bortsett fra å slå fast at tronfølgen fulgte mannsledd. Det var underforstått at kvinner ikke hørte med til de stemmeberettigede borgerne.

Kvinner var en del av husholdninger, der menn var overhodet. Rettene som ble gitt, skulle bli administrert av familiens overhode og skulle bli brukt til familiens beste.

Utover Grunnloven ble ingen nye lover vedtatt i 1814. Christian Vs Norske Lov fra 1687 var derfor fremdeles gyldig. Ifølge denne arvet sønner dobbelt så mye som døtre.

Kvinner var umyndige hele livet. Det betydde at de ikke hadde rett til å råde over sin egen økonomi. Skulle de inngå rettslig bindende avtaler, var de avhengige av en verge. De var først underlagt faren, så ektemannen hvis de giftet seg. Bare enker var myndige, og da under forutsetning at de hadde en mannlig verge.

Fra midten av 1800-tallet fikk kvinner en lang rekke nye sivile og politiske rettigheter. Dette hang sammen med industrialiseringen og en mer liberal økonomi, hvor gamle privilegier forsvant. I løpet av tiårene fram til første verdenskrig ble Norge omdannet til et moderne samfunn. Industri, utbygging av kommunikasjoner, emigrasjon og flytting til byer og tettsteder ga nye muligheter for arbeid.

Kvinner brukte et stadig livligere næringsliv til å drive handel og håndverk. Med lav lønn var de attraktiv arbeidskraft i fabrikkene og som hushjelper i byene. Etter en tid fikk de også slippe til i yrker som krevde utdanning. Dette nødvendiggjorde tilpassinger i lovverket. Moderniseringen førte med seg en liberal tankegang som ga mer plass til individet og dets rettigheter. Individualiseringen og rettighetstenkingen omfattet etter hvert også kvinnene.

Lovene ble forandret skritt for skritt. Reformer ble innført av regjeringen, departementene og Stortinget, fra slutten av 1860-årene også etter initiativ fra enkeltkvinner.

I 1880-årene ble de første interesseorganisasjonene for kvinner stiftet. Disse reiste krav om rettigheter og engasjerte seg kollektivt for å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.  

I 1912/1913 var kvinner på mange områder formelt likestilt med menn.

De første, viktige endringene i lovverket for å utvide kvinners rettigheter i Norge dreide seg om å skaffe kvinner mulighet til å brødfø seg selv.

  • I 1839 fikk ugifte kvinner og enker over 40 år mulighet til å drive noen av håndverkene.
  • I 1842 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive handel med innenriksvarer.
  • I 1860 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive håndverk.
  • 1866 kunne alle enker, skilte og ugifte kvinner over 21 år få  næringsbrev (se handelsbrev), som ga dem rett til å drive håndverk på lik linje med menn. 
  • Først i 1894 fikk også gifte kvinner rett til å drive handel og håndverk.

Lovene som gjaldt enslige kvinner ble innført uten noen særlig strid. Befolkningen vokste sterkt, og stadig flere måtte skaffe seg inntekter. Også for embetsmennene i regjering og administrasjon var det en fordel at døtrene hadde en mulighet til å livnære seg, og at eldre, enslige kvinner ikke lå det offentlige til byrde, men klarte seg selv.

Mange kvinner drev dessuten allerede økonomisk virksomhet. De nye lovene var derfor mer i samsvar med praksis. Gifte kvinners næringsrett var derimot meget omstridt. Hvis hustruen drev handel eller håndverk, ville det nemlig begrense mannens rett til å styre over ektefellenes felles eiendom.

Flere lover som var viktige for kvinners økonomiske stilling ble endret i denne perioden. I 1854 fikk sønner og døtre lik arverett. Fram til da hadde døtrene bare rett til halvparten av den arven sønnene fikk. Den nye loven var omstridt, embetsmennene var imot.

Loven ble likevel vedtatt. Det skyldtes at bonderepresentantene på Stortinget støttet den, med henvisning til den store økonomiske verdien av kvinners arbeid. Odelsretten ble imidlertid ikke endret. Her hadde menn fremdeles forrang foran kvinner. Først i 1972 ble loven endret, slik at kjønnene stilte likt i odelsrekkefølgen. 

Et sentralt spørsmål var om kvinner skulle være myndige. Det ville bety at de uten noen innskrenkninger ville ha rett til å styre sin egen økonomi og til å inngå kontrakter. Før 1863 var det bare enker som var myndige etter loven. I 1863 ble ugifte kvinner myndige når de fylte 25 år, og i 1869 ble myndighetsalderen for ugifte kvinner satt til 21 år.

Gifte kvinner hadde ikke denne retten. Ektemannen var «husbond» og hadde avgjørende myndighet i familien i så å si alle saker. Han hadde også enerett til å råde over den felles eiendommen og hustruens eventuelle inntekt. Kvinnen kunne sikre det hun brakte inn i ekteskapet gjennom en ektepakt om særeie, men dette var i praksis vanskelig å forlange, og ble svært lite brukt.

Diskusjonen kom etter hvert til å dreie seg om ekteskapet skulle baseres på særeie eller felleseie som normalordning. Med særeie ville hver ektefelle eie og ha rett til å råde over de økonomiske midlene de tok med seg inn i ekteskapet, eller skaffet seg etter at de var gift. Med felleseie ville de eie midlene sammen, men mannen ville ha råderetten. For første gang deltok nå kvinner kollektivt i den offentlige debatten.

Den nystiftede Norsk Kvinnesaksforening var pådriver for en ordning med særeie, og argumenterte for kvinnenes rettigheter som individer. Ekteskap basert på særeie ville sikre hustruens myndighet og rett til eiendom. Motstanderne hevdet at fellesskapet i familien måtte ha prioritet over de individuelle rettighetene. Det ble også hevdet at felleseie med mannen som bestyrer var den ordningen som var i tråd med et kristelig ekteskap.

Lov av 1888 om formuesfellesskap mellom ektefeller erklærte gifte kvinner myndige og ga dem rett til å råde over sin egen inntekt. Ektemannen hadde imidlertid fremdeles råderett over felles eiendom. Det gjaldt også det hun hadde brakt inn i det felles boet. Særeie kunne opprettes gjennom ektepakt, det vil si at begge parter måtte være enige om en slik ordning. Hustruen fikk mulighet til å gripe inn og forlange skifte av boet hvis mannen var i ferd med å sette det over styr.

Lov om formuesfellesskap var en forbedring av de gifte kvinnenes stilling. Særlig var det et stort fremskritt at de nå fikk bestemme over egen inntekt. Kvinnesaksforkjemperne var likevel skuffet. De hadde satset på økonomisk likestilling i ekteskapet.

Etter dette forsvant diskusjonen om særeie som normalordning fra den offentlige debatten. Da en ny lov om ektefellers formuesforhold ble vedtatt i 1927, var ikke dette noe tema lenger. Først mot slutten av det 20. århundret ble det igjen aktuelt. Ekteskapsloven av 1991 fastsatte særeie på det ektefellene tar med inn i ekteskapet eller erverver etter hvert.

Mannens herredømme gjaldt ikke bare økonomien. Et uttrykk for dette var vielsesritualet. Presten leste for brudeparet: «I kvinder! Være eders egne Mænd underdanige som Herren!» I 1901 ble det anledning for dem som ønsket det å gå over til et nytt rituale, men først i 1920 ble disse ordene tatt helt ut av vielsesritualet.  

I det førindustrielle samfunnet var husholdningen den viktigste økonomiske enheten. Menn og kvinner delte arbeidet med jordbruk og annen næring. Det var vanlig at kvinnene drev gården mens menn skaffet inntekter for eksempel fra fiske, men kvinner kunne også ha kontantinntekter. Barna deltok i gårds- og husarbeidet. De fleste unge arbeidet i en periode som tjenestefolk.

Selv om kvinnene hadde stort ansvar, var det mannen som var familiens overhode. Bare han kunne etter loven undertegne kontrakter ved kjøp og salg.

Kvinner uansett klasse hadde langt færre yrker å velge mellom enn menn. Med den begynnende industrialiseringen fra 1850-årene flyttet mange til byene, hvor det åpnet seg flere muligheter for lønnsinntekt.

Gifte kvinner i arbeiderklassen skaffet seg biinntekter for eksempel med å vaske, sy, eller ta imot losjerende. Unge kvinner kunne få arbeid i fabrikkene eller som tjenestejenter.

Kvinnelønnen i industrien lå på om lag halvparten av mannslønnen. I 1892 kom Lov om tilsyn med arbeide i fabrikker m.v. (Fabrikktilsynsloven), som forbød gruvearbeid for kvinner og arbeid de første seks ukene etter en fødsel. Forbudet mot arbeid i seks uker førte til at en del kvinner ikke hadde noe å leve av, og måtte søke fattighjelp i denne perioden.

I 1909 ble Fabrikktilsynsloven endret. Det ble nå bestemt at to eller flere fabrikkinspektører skulle være kvinner. Forbudet mot å arbeide de første seks ukene etter en fødsel ble opprettholdt, nå med en bestemmelse om at de som trengte det kunne få offentlig støtte, uten at det ble regnet som fattighjelp. Samme år ble Betzy Kjelsberg leder av det kvinnelige fabrikktilsynet.

Forslag om å innføre særvern for kvinner i industrien, med kortere arbeidstid (10 timer) og forbud mot nattarbeid, ble avvist i 1909. Med noen unntak kjempet kvinnesaksbevegelsen mot særvern, mens arbeiderkvinnene var for.

Det viktigste arbeid for kvinner fram til andre verdenskrig var å være tjenestejente eller hushjelp. Før 1900 var dette blitt et nesten rent kvinneyrke. Tjenestefolk, det vil nå i praksis si tjenestejenter, var underlagt tyendeloven. De ble betraktet som familiemedlemmer og hadde ingen rettigheter som kunne sikre dem et privatliv.

Fram til 1891 sto tjenestejentene under hustukt, og kunne straffes eller bortvises for eksempel hvis de var ulydige eller oppsetsige. Arbeidsgiverne hadde til og med rett til å straffe dem korporlig, det vil si bruke fysisk avstraffelse.

Tjenestejentene arbeidet stort sett fra seks om morgenen til ni eller ti om kvelden, syv dager i uken. Noen fikk fri annenhver søndag formiddag eller ettermiddag. Senere ble det også vanlig med fri onsdag kveld.

Middel- og overklassens kvinner søkte arbeid tilpasset deres stand, for eksempel som lærerinner eller på kontor. Telegrafverket startet i 1858 som den første offentlige etat å utdanne og ansette kvinner.

I 1860 fikk kvinner bli lærerinner i folkeskolen på landet, og i 1869 i byene. Hensikten med å slippe kvinner til i slike stillinger, var å få godt kvalifisert arbeidskraft til lav lønn.

Lovene som gradvis ga kvinner rett til å drive handel og håndverk, førte til en sterk vekst i andelen kvinner som var selvstendig næringsdrivende. Særlig etter at også de gifte kvinnene slapp til i 1894, var dette tydelig. Rettighetsutviklingen gjorde det altså mulig for mange flere kvinner å skaffe seg et utkomme.

Det betyr ikke at kvinner og menn var likestilte innenfor handel og håndverk. Loven av 1842 ga kvinner rett til innenrikshandel, bare menn kunne drive utenrikshandel. En kvinne kunne heller ikke få  handelsborgerskap, men fikk i stedet betegnelsen handelsberettiget.

Kvinner drev heller ikke salg en gros, slik menn helst gjorde, men detaljhandel og service. Det kunne dreie seg om kjolesøm, portrettfotografering, brodeributikker og små pensjonater. Noen slo seg opp og opparbeidet større butikker, restauranter og hoteller. Men en gjennomsnittlig handelsmann hadde i slutten av 1880-årene seks ganger så høy inntekt som en næringsdrivende kvinne.

Kampen for kvinners rett til å bli ansatt i et embete, startet for alvor etter 1900. Dette var en viktig prinsippsak for kvinneorganisasjonene. Saken begynte også å haste etter hvert som flere kvinner tok universitetsutdannelse.

  • I 1904 vedtok Stortinget at kvinner kunne praktisere som sakførere og høyesterettsadvokater.
  • I 1912 fikk kvinner adgang til statens embeter, og kunne for eksempel bli dommere, distriktsleger og professorer. Det var imidlertid viktige unntak fra loven. Kvinner kunne ikke bli statsråder eller ha geistlige, diplomatiske eller militære embeter.
  • I 1922 ble adgang til statsrådsembetet vedtatt.
  • I 1938 fikk kvinner rett til alle embeter, men når det gjaldt geistlige embeter, måtte de ha menighetens samtykke.
  • I 1952 fikk kvinner full adgang til geistlige embeter.
  • I 1961 ble den første kvinnen ordinert til prest i Den norske kirke.

Mange unge jenter gikk på private pikeskoler. Dette klassebildet er fra Sara Christies pikeskole i Trondheim, ca. 1903.

Frk. Christies pikeskole av Trondheim byarkiv/Wikimedia Commons. CC BY 2.0

Fra 1869 av kunne gutter i byene gå på middelskole (ungdomsskole) og gymnas (studieforberedende videregående skole) og ta middelskoleeksamen eller examen artium (studiekompetanse). Mange menn gikk også på lærerseminar, hvor de fikk gratis lærerutdanning. 

Den nye typen lønnsarbeid middelklassens unge kvinner siktet mot, krevde også utdanning. Jenter som ville utdanne seg, måtte betale selv. Mange gikk på private pikeskoler, gjerne kalt  guvernanteskoler. De som ønsket, kunne avlegge en offentlig lærerinneeksamen.

En middelskoleeksamen ville styrke kvinners stilling på arbeidsmarkedet. Noen unge kvinner møtte derfor opp på middelskolene og ba om å få ta eksamen. Enkelte fikk skolens tillatelse til det.

I 1876 bekreftet Kirkedepartementet denne praksisen ved å vedta at kvinner kunne ta middelskoleeksamen. Dette ble en populær og nyttig utdanningsvei for jenter fra middelklassen.

Retten til å avlegge examen artium måtte vedtas av Stortinget, fordi denne eksamenen samtidig ga adgang til Universitetet. Det skjedde i 1882. Denne gangen kom initiativet også fra en ung jente, Cecilie Thoresen. Hun ble den første kvinnen som tok artium.

I 1884 fikk kvinner så rett til å studere og ta eksamen ved alle fakulteter ved universitetet. I 1903 kunne språkforskeren Clara Holst som den første kvinnen forsvare en doktoravhandling i Norge, og i 1912 ble Kristine Bonnevie den første kvinnelige professoren. 

Selv om jenter nå kunne ta de eksamener de ønsket, tok det tid før de slapp inn på skolene. De måtte fremdeles gå på private skoler, og så betale for eksamen selv.

I 1884 åpnet den første middelskolen for gutter og jenter i Brevik. Noen år etter begynte også gymnasene å slippe inn kvinner.

I 1896 kom en ny lov om høyere skole. I presiseringer til denne loven ble det slått fast at det ikke lenger var lov å opprette egne jenteavdelinger ved offentlige middelskoler, og at jenter hadde rett til å bli tatt opp ved alle høyere allmennskoler (gymnas) som hadde støtte fra det offentlige.

I 1890 åpnet lærerseminarene for kvinner. Her gikk menn og kvinner på samme skoler fra starten av. Dette var en viktig reform, fordi så mange kvinner ble lærerinner. Nå fikk de samme muligheter som menn til å skaffe seg utdanning.

Fram til 1884 kom initiativene til utvidelser av kvinners rettigheter stort sett fra embetsmenn eller fra bønder på Stortinget, i noen tilfeller også fra enkeltkvinner. Fra 1884 endret dette seg. Da ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet. Året etter kom Kvinnestemmerettsforeningen, som hadde som formål å arbeide for stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn.

Stemmerettssaken ble tatt opp i Stortinget første gang i 1890 og senere gjentatte ganger, men uten resultater. Etter en splittelse i Kvinnestemmerettsforeningen ble så Landskvinnestemmerettsforeningen stiftet i 1898. Denne foreningen fikk raskt medlemmer og avdelinger over hele landet.

I 1901 oppnådde kvinner begrenset stemmerett ved kommunevalg. Siden kom resultatene etappevis: begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, allmenn stemmerett ved kommunevalg i 1910 og til slutt allmenn stemmerett ved stortingsvalg i 1913.

Dermed hadde kvinner statsborgerlig stemmerett på samme måte som menn. 

Med retten til å inneha embeter og allmenn stemmerett, mente mange kvinner at de hadde fått de mulighetene de trengte. Dørene var åpne, det var bare å gå gjennom dem. Det skulle raskt vise seg at dette ikke stemte.

  • Anna Caspari Agerholt (1937/1973): Den norske kvinnebevegelsens historie. Gyldendal, Oslo
  • Ida Blom og Anna Tranberg (1985): Nordisk lovoversikt. Viktige lover for kvinner. Ca 1810-1980. Nordisk ministerråd, Oslo
  • Ida Blom og Sølvi Sogner (red.) (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Cappelen, Oslo
  • Hilde Danielsen, Erinn Larsen og Ingeborg W. Owesen (2013): Norsk likestillingshistorie 1814–2013. Fagbokforlaget, Bergen
  • Elisabeth Lønnå (1966): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo
  • Kari Melby, Anu Pylkkänen, Bente Rosenbeck og Christina Carlsson Wetterberg (2006): Inte ett ord om kärlek. Äktenskap och politik i Norden ca. 1850–1930. Makadam förlag, Lund

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

5. april skrev Ernst Håkon Jahr

Burde det ikke nevnes (iallfall i tidslinja) at i 1903 var det første gang ei kvinne forsvarte ei doktoravhandling i Norge? Det gjorde språkforskeren Clara Holst 10. desember 1903 i Kristiania.
Beste hilsen
Ernst Håkon Jahr

10. april svarte Mari Paus

Hei Ernst Håkon, og takk for innspillet! Fagansvarlig har oppdatert artikkelen med informasjon om Clara Holst. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

10. april svarte Ernst Håkon Jahr

Veldig fint,men burde det ikke også nevnes i Milepæler (under året 1903), siden Kristine Bonnevies professorat ellerede er nevnt der under 1912?

10. april svarte Ida Scott

Jeg har nå lagt inn Holsts doktoravhandling inn i tidslinjen. Mvh Ida Scott, redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.