Jordan har få naturressurser, og begrensede muligheter for jordbruk pga. mangel på dyrkbart land og enda mer vann. Vannforsyning for å dekke befolkningens og næringslivets behov er et konstant problem i Jordan, som i regionen – hvor vann er et stridsspørsmål. I motsetning til de fleste land i Midtøsten har ikke Jordan oljeforekomster av kommersiell betydning, og landet er avhengig av å importere olje, som det normalt har fått til fordelaktige priser fra naboland, dog avhengig av politiske konjunkturer. Den jordanske næringsstrukturen er ensidig, med relativt lav vareproduksjonen og en stor offentlig tjenesteyting og administrasjon. Bygg og anlegg samt samferdsel – derunder mye varetransport i transitt – er viktig næringsgrener, og det satses på oppbygging av en IT-industri. Det satses også på videreutvikling av turismen, i samarbeid med Palestina og Israel, men denne sektoren er sårbar for politiske konjunkturer, og besøkstallene har sviktet etter regional uro og kriger i Golfen. Staten har spilt en sentral rolle i jordansk økonomi, men privatisering ble iverksatt fra slutten av 1990-årene, som del av en liberalisering av økonomien, bl.a. som følge av tronskiftet da kong Abdullah tok over makten, 1999. Denne liberaliseringen var også en forutsetning for Jordans medlemskap i World Trade Organization (WTO), fra 2000. Tradisjonelt har jordanske arbeidere i Golfstatene, spesielt Irak og Kuwait, hatt stor betydning for økonomien gjennom pengeforsendelser til hjemlandet, men Jordan er også sterkt avhengig av økonomisk hjelp utenfra, og er en av de største mottakere av bistand fra USA, så vel som fra flere arabiske stater.

Jordans økonomiske utvikling er nært knyttet særlig til utviklingen i Israel og Palestina i vest og til Irak og Saudi-Arabia i nordøst og sør – og har flere ganger i moderne tid vært gjenstand for flere dramatiske endringer som følge av den politiske situasjonen i Midtøsten. Jordan deltok i den første arabisk-israelske krig i 1948, og tok da kontrollen over Vestbredden og Øst-Jerusalem, som politisk og økonomisk ble integrert i kongedømmet. Som følge av den s.k. Seksdagerskrigen i 1967 mistet Jordan kontrollen over disse områdene til Israel. Derved mistet Jordan kontrollen med og inntekter fra turisme til de bibelske steder og det rike jordbruket i deler av Jordandalen. Med fredsprosessen i Midtøsten tidlig i 1990-årene, etablerte Jordan politiske og økonomiske forbindelser med De palestinske selvstyremyndighetene, samt med Israel, som Jordan i 1994 inngikk en fredsavtale med. Derved åpnet det seg muligheter for økt handel, og samarbeid om flere prosjekter – både med palestinske og israelske myndigheter. Til de siste hører etablering av en næringssone ved grensen samt planer for felles utvikling av de to lands resp. byer ved Rødehavet, Aqaba (Jordan) og Elat (Israel). Jordan og Israel har også inngått avtaler om felles forvaltning av vann i grenseområdene, hvorved Jordan tilføres vann fra Israel; det er vurdert å tilføre vann til Dødehavet fra Rødehavet, via Aqaba. En første handelsprotokoll med de palestinske myndighetene ble inngått i 1995, men pga. den andre intifada på Vestbredden (og Gaza) fra 2000 og Israels represalier ble gevinsten av det økonomiske samkvemmet begrenset.

Golfkrigene har også hatt vesentlig innvirkning på jordansk økonomi; både krigen mellom Irak og Iran 1980–88 og den allierte krigen mot Irak 1991 – samt de påfølgende sanksjonene mot Irak – og deretter krigen som 2003 styrtet Saddam Husseins regime i Irak. Jordan og Irak har en felles historie, grenser til hverandre, og har hatt et betydelig økonomisk samkvem, også gjennom krigene – som Jordan selv ikke deltok i. Jordan tok Iraks parti i krigen mot Iran, hvilket styrket de økonomiske forbindelsene, bl.a. med økt irakisk handel gjennom Aqaba og økning i jordansk eksport til Irak. Da Irak invaderte Kuwait i 1990, var Irak Jordans viktigste handelspartner, som bl.a. leverte ca. 80 % av oljeimporten, mens Kuwait bistod landet med økonomisk hjelp – og arbeidsplasser til jordanere. Disse inntektskildene ble rammet av krigen, som også førte til at en rekke palestinere med jordansk statsborgerskap flyktet til Jordan. En plutselig folketilvekst på ca. 10 % og en økning av arbeidsledigheten til ca. 30 % la ekstra press på de offentlige tjenester. Tilstrømningen av palestinske flyktninger medførte imidlertid også tilførsel av kapital, som disse brakte inn i jordansk økonomi, og som i noen grad kompenserte for tapet av overførte inntekter fra svunne arbeidsplasser i Kuwait. Til tross for den sterke avhengigheten av handelssamkvemmet med Irak, sluttet Jordan seg til FN-sanksjonene mot landet etter den andre Golfkrigen, hvilket rammet jordansk økonomi hardt. Betydelig utenlandsk bistand, ikke minst fra USA, avverget økonomisk krise; Jordans støtte til det irakiske regimet førte til at hjelpen fra de fleste arabiske stater opphørte. Etter hvert som Irak av FN fikk tillatelse til å eksportere olje mot import av mat og medisiner, tok handelen med og gjennom Jordan seg opp igjen; det samme var tilfellet etter at det irakiske Baath-regimet falt som følge av den USA-ledede invasjonen i 2003.

På grunn av lite nedbør og store områder med ørken og halvørken er mindre enn 10 % av Jordans landareal egnet til jordbruksproduksjon. Israels okkupasjon av Vestbredden førte til at Jordans mest verdifulle jordbruksarealer, på daværende tidspunkt, gikk tapt, med alvorlige konsekvenser for jordbruksproduksjonen – spesielt av frukt og grønnsaker. For å øke selvforsyningen av matvarer, men også for å stimulere til økt eksport, ble det allerede i siste del av 1950-årene utarbeidet en plan for utbygging av kunstige vanningsanlegg i Jordandalen, delvis basert på utenlandsk bistand. Planen er videreført i byggetrinn, som gradvis kom til å omfatte en rekke støttetiltak for utvikling av jordbruksnæringen. Vann fra Yarmukelven og andre mindre vassdrag, med utløp mot Jordandalen, blir utnyttet til jordbruksformål gjennom et omfattende overføringssystem av kanaler, tunneler og magasiner. Til tross for tilførsel av vann også fra Israel er mangelen på vann en begrensende faktor i jordansk landbruk. I 1980-årene stod sektoren for ca. 10 % av BNI; i 2000 bare vel 2 %. Samtidig var ca. 4 % av den yrkesaktive befolkning sysselsatt i landbruket.

Jordbruksproduksjonen er konsentrert om korn, frukt og grønnsaker, og avkastning varierer sterkt i de områder som ikke er underlagt kunstig vanning. Nedbøren avgjør stort sett den geografiske fordelingen av produksjonen. Korn- og deler av fruktproduksjonen foregår i områder med tilstrekkelig nedbør i veksttiden, hovedsakelig på de vestlige høydene, nord for Amman, og vestover mot Jordandalen. I landets mest produktive jordbruksområde, Jordandalen, dyrkes frukt, grønnsaker, også tropiske arter, samt noe sitrusfrukt – basert på utstrakt bruk av kunstig vanning. De tørre områdene øst og sør i landet er vesentlig utnyttet av beduiner til beite for sau og geit, men det er også noe kveg og kameler. En del av de tradisjonelle beitemarkene er tatt i bruk for dyrking av oliven og frukt. Jordan er ikke selvforsynt med matvarer, men eksporterer noe frukt og grønnsaker.

Jordanernes fiske i Akababukta og Rødehavet har tradisjonelt hatt underordnet betydning. Fangstmengdene økte noe i 1990-årene.

Jordan har få drivverdige mineralressurser ut over fosfat. Disse forekomstene er derimot store, og Jordan er blant verdens største eksportører av fosfatmalm, som utvinnes i områdene sør for Amman og ved Ma'am. Fosfatmalm er Jordans viktigste eksportartikkel; reservene er anslått til ca. 2000 mill. tonn (2000), beliggende bl.a. i Rsaifa og Wadi Hasa. Kaliumkarbonat og kaliumsalter utvinnes fra Dødehavet , der det også blir produsert betydelig mengder så vel industrielt salt og bordsalt; Jordan er Midtøstens største produsent av salt, med betydelig eksport. Utvinningen herfra gir andre mineralske biprodukter som bromider og magnesiumoksid. Det er bl.a. påvist forekomster også av andre mineraler, derunder gips, kobber og magnesium, i tillegg uran og vanadium som finnes i fosfatreservene. Forekomstene av kvartssand, leire, pottaske og feltspat, egnet til produksjon av byggevarer og keramikk, blir utnyttet i mindre skala. Drivbare oljeforekomster er bare påvist i mindre omfang, og Jordan er avhengig av å importere olje. Landet har imidlertid betydelige forekomster av skiferolje ansått til ca. 40 mrd. tonn, som anses utnyttbare og kan inneholde ca. 4000 tonn olje. Jordan har noe gassreserver, påvist i 1987; anslått til ca. 230 mrd. kubikkfot (2003). Gass fra Risha-feltet nær grensen til Irak er tatt i bruk for energiproduksjon. I 2003 startet importen av gass fra Egypt, levert gjennom en rørledning over Sinai til kraftverket i Aqaba. Det er vurdert å forlenge rørledningen til Syria, Tyrkia og Libanon – og derfra til Kypros. Olje til Jordan fra Irak fraktes med tankbil; den gamle oljeledningen fra Mosul til Haifa i Palestina (senere Israel) er for lengst ute av drift. Jordans fordelaktige geografiske posisjon kan tilsi at det bygges rørledninger fra Golfen til Aqaba, også for eksport av iransk olje.

Produksjonen av elektrisk kraft er basert på olje, samt i noen grad fra gass; produksjonen basert på gass fra Rishafeltet stod 2000 for ca. 10 % av strømproduksjonen. Det nye kraftverket i Rihab drives med gass fra Egypt.. Størstedelen av årsproduksjonen leveres fra varmekraftverkene i Aqabah Amman samt fra Zarqa-kraftverket. En sammenknytting av elektrisitetsnettene i Jordan og Egypt ble fullført i 1999.

Industriutviklingen i Jordan er av nyere dato, vesentlig konsentrert rundt Amman og Zarqa, samt Aqaba; tidligere også ved Nablus på Vestbredden. Trass manglende industritradisjon er det utviklet flere betydelige bransjer for produksjon av forbruksvarer, bearbeiding og videreforedling av mineraler og importert råolje; landet har ett oljeraffineri: Zarqa med en kapasitet på ca. 90 000 fat/dag. Til tungindustri hører også produksjon av mineralgjødsel, basert på landets fosfatforekomster, samt sement – som også blir eksportert. En rekke forbruksvarer blir produsert, og landet framstiller en rekke kjemiske og mineralske produkter med basis i den innenlandske utvinningen av råstoffer

Turistnæringen er voksende, og av vesentlig betydning for landets økonomi. Ufred og strenge restriksjoner på ferdselen mellom landene i regionen har vært et alvorlig hinder for utviklingen av turistnæringen. Antallet tilreisende fra utlandet var i 2003 3,9 mill. Det store flertallet kommer fra andre muslimske land. Svært mange muslimer reiser gjennom Jordan på sin pilegrimsferd til Mekka.

Historiske steder og områder, mange kjent fra bibelhistorien, er de viktigste reisemålene for turister fra vestlige land. Mest besøkt er Petra nordøst for Aqabah og Jerash nord for Amman. Som følge av korte reiseavstander benytter mange av Jordans turister også anledningen til å besøke steder i Israel. Strandområdene ved Akababukta er populære reisemål for turister fra andre arabiske land, og for jordanerne selv.

Jordan har tradisjonelt betydelige underskudd på handelsbalansen med utlandet, ikke minst pga. avhengigheten av import av olje og matvarer. Overføringer fra jordanske arbeidere i utlandet samt utenlandsk bistand og låneopptak, oppveier normalt for mye av underskuddet, men har vært usikre inntektskilder siden begynnelsen av 1990-årene.

Fosfater, kaliumkarbonater, kunstgjødsel, andre kjemikalier og jordbruksprodukter, spesielt grønnsaker, er i verdi viktigste eksportvarer. Kjøretøyer, annet transportutstyr, maskiner, råolje, stål, andre innsatsvarer for innenlandsk produksjon og forbruksvarer blir importert. Storparten av eksporten går til andre arabiske land, med Irak som desidert viktigste handelspartner både for eksport og import.

Jordan har fra gammelt av vært et transittområde for handelstrafikken mellom Arabiske halvøy, områdene ved Persiske bukt og vestover til havnene ved Middelhavet. Landets beliggenhet er fremdeles med på å prege infrastrukturutbyggingen og samferdselen, selv om konfliktene i regionen setter store begrensninger på utviklingen av transportnæringen, basert på trafikken vestover mot Egypt og Israel eller nordover mot Syria, Libanon og Tyrkia. Jordans betydning som transittknutepunkt ble forsterket under og etter de to første Golfkrigene, da mesteparten av Iraks handel gikk gjennom Jordan. Landeveis transport er en av landets viktigste næringer, og står for ca. 20 % av sysselsettingen i privat sektor.

Den smalsporede Hedjas-jernbanen går fra Syria via Amman og Ma'an til grensen mot Saudi-Arabia, med sidespor til Aqabah og fosfatbruddene i Shidiya. Så godt som all jernbanetrafikk i Jordan er for frakt av fosfatmalm. Planene om utvidelse av banen til normal sporvidde og bygging av 1000 km lang jernbane mellom Aqabah og Bagdad har dels strandet på finansiering eller blitt utsatt på grunn av uroligheter. En ekspressforbindelse mellom Amman og Damaskus ble innviet i 1999.

Jordans hovedveinett er godt utbygd med forbindelser til nabolandenes hovedsteder. Særlig trafikkert, ikke minst av godstrafikk, er den 330 km lange hovedveien mellom Amman og Aqaba. Landets hovedflyplass, Queen Alia, ligger ved Zizya, 40 km sør for Amman, den andre internasjonale flyplassen ligger ved Aqabah. Den moderne havnen i Aqabah er landets eneste, og viktig for både Jordans og Iraks utenrikshandel. En ferge-rute for bil- og persontransport går mellom Aqabah og Nuweibeh i Egypt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.