Økonomi og næringsliv i Jordan

Jordan har få naturressurser og begrensede muligheter for jordbruk grunnet mangel på dyrkbart land og vann. Vannforsyning for å dekke befolkningens og næringslivets behov er et konstant problem, som i regionen for øvrig. I motsetning til de fleste andre land i Midtøsten har ikke Jordan oljeforekomster av kommersiell betydning, og landet er avhengig av å importere olje, som det normalt har fått til fordelaktige priser fra naboland, avhengig av politiske konjunkturer. Den jordanske næringsstrukturen er ensidig, med relativt lav vareproduksjonen og en stor offentlig tjenesteyting og administrasjon. Bygg og anlegg samt samferdsel – inklusiv mye varetransport i transitt – er viktig næringsgrener, og det satses på oppbygging av en IT-industri. Det satses også på videreutvikling av turismen, men denne sektoren er sårbar for politiske konjunkturer.

Staten har spilt en sentral rolle i jordansk økonomi, men privatisering ble iverksatt fra slutten av 1990-årene, som del av en liberalisering av økonomien. Liberaliseringen skjedde blant annet som følge av tronskiftet da kong Abdullah 2 tok over makten i 1999. Denne liberaliseringen var også en forutsetning for Jordans medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO) fra 2000. Tradisjonelt har jordanske arbeidere i Golfstatene, spesielt Irak og Kuwait, hatt stor betydning for økonomien gjennom pengeforsendelser til hjemlandet, men Jordan er også sterkt avhengig av økonomisk hjelp utenfra, og er en av de største mottakere av bistand fra USA, så vel som fra flere arabiske stater.

Jordans økonomiske utvikling er nært knyttet særlig til utviklingen i Israel og Palestina i vest og til Irak og Saudi-Arabia i nordøst og sør. Økonomien har derfor flere ganger i moderne tid vært gjenstand for flere dramatiske endringer som følge av den politiske situasjonen i Midtøsten. Jordan deltok i den første arabisk-israelske krig i 1948, og tok da kontrollen over Vestbredden og Øst-Jerusalem, som politisk og økonomisk ble integrert i kongedømmet. Som følge av seksdagerskrigen i 1967 mistet Jordan kontrollen over disse områdene til Israel. Derved mistet Jordan inntekter fra turisme til de bibelske stedene og det rike jordbruket i deler av Jordandalen. De mistet også flere store byer i den tettere befolkede og mer ressursrike Vestbredden.

Med fredsprosessen i Midtøsten tidlig i 1990-årene, etablerte Jordan politiske og økonomiske forbindelser med De palestinske selvstyremyndighetene samt med Israel, som Jordan i 1994 inngikk en fredsavtale med. Derved åpnet det seg muligheter for økt handel, og samarbeid om flere prosjekter – både med palestinske og israelske myndigheter. Til de siste hører etablering av en næringssone ved grensen samt planer for felles utvikling av de to lands respektive byer ved Rødehavet, Aqaba (Jordan) og Eilat (Israel). Jordan og Israel har også inngått avtaler om felles forvaltning av vann i grenseområdene, hvorved Jordan tilføres vann fra Israel. En første handelsprotokoll med de palestinske myndighetene ble inngått i 1995, men på grunn av den andre intifada fra 2000 og Israels represalier ble gevinsten av det økonomiske samkvemmet begrenset.

Golfkrigene har også hatt vesentlig innvirkning på jordansk økonomi; både krigen mellom Irak og Iran 1980–1988 og den allierte krigen mot Irak 1991 – samt de påfølgende sanksjonene mot Irak – og deretter krigen i 2003 som styrtet Saddam Husseins regime i Irak. Jordan og Irak har en felles historie, grenser til hverandre, og har hatt et betydelig økonomisk samkvem, også gjennom krigene – som Jordan selv ikke deltok i. Jordan tok Iraks parti i krigen mot Iran, hvilket styrket de økonomiske forbindelsene, blant annet med økt irakisk handel gjennom Aqaba og økning i jordansk eksport til Irak. Da Irak invaderte Kuwait i 1990, var Irak Jordans viktigste handelspartner, som blant annet leverte cirka 80 prosent av oljeimporten, mens Kuwait bistod landet med økonomisk hjelp og arbeidsplasser til jordanere. Disse inntektskildene ble rammet av krigen, som også førte til at en rekke palestinere med jordansk statsborgerskap flyktet til Jordan. En plutselig folketilvekst på rundt ti prosent og en økning av arbeidsledigheten til cirka 30 prosent la ekstra press på offentlige tjenester. Tilstrømningen av palestinske flyktninger medførte imidlertid også tilførsel av kapital, som i noen grad kompenserte for tapet av overførte inntekter fra svunne arbeidsplasser i Kuwait. Til tross for den sterke avhengigheten av handelssamkvemmet med Irak, sluttet Jordan seg til FN-sanksjonene mot landet etter den andre Golfkrigen, hvilket rammet jordansk økonomi hardt. Betydelig utenlandsk bistand, ikke minst fra USA, avverget økonomisk krise. Etter hvert som Irak av FN fikk tillatelse til å eksportere olje mot import av mat og medisiner, tok handelen med og gjennom Jordan seg opp igjen; det samme var tilfellet etter at det irakiske Baath-regimet falt som følge av den USA-ledede invasjonen i 2003.

På grunn av lite nedbør og store områder med ørken og halvørken er mindre enn ti prosent av Jordans landareal egnet til jordbruksproduksjon. Israels okkupasjon av Vestbredden førte til at Jordans mest verdifulle jordbruksarealer gikk tapt, med alvorlige konsekvenser for jordbruksproduksjonen – spesielt av frukt og grønnsaker. For å øke selvforsyningen av matvarer, men også for å stimulere til økt eksport, ble det allerede i siste del av 1950-årene utarbeidet en plan for utbygging av kunstige vanningsanlegg i Jordandalen, delvis basert på utenlandsk bistand. Planen er videreført i byggetrinn, som gradvis kom til å omfatte en rekke støttetiltak for utvikling av jordbruksnæringen. Vann fra Yarmukelven i nord, og andre mindre vassdrag, med utløp mot Jordandalen, blir utnyttet til jordbruksformål gjennom et omfattende overføringssystem av kanaler, tunneler og magasiner. Til tross for tilførsel av vann også fra Israel er mangelen på vann en begrensende faktor i jordansk landbruk. I 1980-årene stod sektoren for rundt ti prosent av BNI; i 2000 bare drøyt to prosent. I 2019 hadde dette steget til seks prosent. Samtidig var cirka fire prosent av den yrkesaktive befolkning sysselsatt i landbruket.

Jordbruksproduksjonen er konsentrert om korn, frukt og grønnsaker, og avkastning varierer sterkt i de områdene som ikke er underlagt kunstig vanning. Nedbøren avgjør stort sett den geografiske fordelingen av produksjonen. Korn- og deler av fruktproduksjonen foregår i områder med tilstrekkelig nedbør i veksttiden, hovedsakelig på de vestlige høydene, nord for Amman, og vestover mot Jordandalen. I landets mest produktive jordbruksområde, Jordandalen, dyrkes frukt, grønnsaker, også tropiske arter samt noe sitrusfrukt basert på utstrakt bruk av kunstig vanning. De tørre områdene øst og sør i landet er vesentlig utnyttet av beduiner til beite for sau og geit, men det er også noe kveg og kameler. En del av de tradisjonelle beitemarkene er tatt i bruk for dyrking av oliven og frukt. Jordan er ikke selvforsynt med matvarer, men eksporterer noe frukt og grønnsaker.

Jordanernes fiske i Aqababukta og Rødehavet har tradisjonelt hatt underordnet betydning. Fangstmengdene økte noe i 1990-årene.

Jordan har få drivverdige mineralressurser ut over fosfat. Disse forekomstene er derimot store, og Jordan er blant verdens største eksportører av fosfatmalm, som utvinnes i områdene sør for Amman og ved Ma'am. Fosfatmalm er Jordans viktigste eksportartikkel; reservene er anslått til cirka 1000 millioner tonn (2018), beliggende blant annet i Rsaifa og Wadi Hasa. Kaliumkarbonat og kaliumsalter utvinnes fra Dødehavet, der det også blir produsert betydelig mengder av både industrielt salt og bordsalt. Jordan er Midtøstens største produsent av salt, med betydelig eksport. Utvinningen herfra gir andre mineralske biprodukter som bromider og magnesiumoksid. Det er blant annet påvist forekomster også av andre mineraler, derunder gips, kobber og magnesium, i tillegg uran og vanadium som finnes i fosfatreservene. Forekomstene av kvartssand, leire, pottaske og feltspat, egnet til produksjon av byggevarer og keramikk, blir utnyttet i mindre skala.

Drivbare oljeforekomster er bare påvist i mindre omfang, og Jordan er avhengig av å importere olje. Landet har imidlertid betydelige forekomster av skiferolje anslått til cirka 40 milliarder tonn, som anses utnyttbare og kan inneholde rundt 4000 tonn olje. Jordan har noe gassreserver, påvist i 1987; anslått til cirka 6 milliarder kubikkmeter (2015). Gass fra Risha-feltet nær grensen til Irak er tatt i bruk for energiproduksjon, men i 2021 dekket egen gassproduksjon kun 5 prosent av eget gassforbruk. I 2003 startet importen av gass fra Egypt, levert gjennom en rørledning over Sinai til kraftverket i Aqaba. Olje til Jordan fra Irak fraktes med tankbil; den gamle oljeledningen fra Mosul til Haifa i Palestina (senere Israel) er for lengst ute av drift. Jordans fordelaktige geografiske posisjon kan tilsi at det bygges rørledninger fra Golfen til Aqaba, også for eksport av iransk olje.

Produksjonen av elektrisk energi var tidligere basert på olje, men den viktigste energikilden er nå naturgass, både importert og egenprodusert. Gass fra Rishafeltet står for rundt ti prosent av strømproduksjonen, mens det nye kraftverket i Rihab drives med gass fra Egypt. De siste årene har det kommet et økende innslag av elektrisitetsproduksjon basert på solenergi og vindenergi, som har ført til at andelen fornybar energi i kraftmiksen økte til 23 prosent i 2021. En sammenknytting av elektrisitetsnettene i Jordan og Egypt ble fullført i 1999.

Industriutviklingen i Jordan er av nyere dato, vesentlig konsentrert rundt Amman og Zarqa, samt Aqaba. Trass manglende industritradisjon er det utviklet flere betydelige bransjer for produksjon av forbruksvarer, bearbeiding og videreforedling av mineraler og importert råolje. Industrisektoren utgjør cirka 28 prosent av landets BNP.

Landet har ett oljeraffineri, i Zarqa, med en kapasitet på rundt 90 000 fat per dag. Til tungindustri hører også produksjon av mineralgjødsel, basert på landets fosfatforekomster, samt sement – som også blir eksportert. En rekke forbruksvarer blir produsert, og landet framstiller en rekke kjemiske og mineralske produkter med basis i den innenlandske utvinningen av råstoffer.

Turistnæringen er voksende og av vesentlig betydning for landets økonomi. Ufred og strenge restriksjoner på ferdselen mellom landene i regionen har vært et alvorlig hinder for utviklingen av turistnæringen. Antallet tilreisende fra utlandet var i 2003 3,9 millioner, men siden den arabiske våren i 2011 har dette gått ned, og antall turister ligger jevnlig på mellom to og 2,5 millioner i året. Det store flertallet kommer fra andre muslimske land. Svært mange muslimer reiser gjennom Jordan på sin pilegrimsferd til Mekka.

Historiske steder og områder, mange kjent fra bibelhistorien, er de viktigste reisemålene for turister fra vestlige land. Mest besøkt er Petra nordøst for Aqaba og Jerash nord for Amman. Som følge av korte reiseavstander benytter mange av Jordans turister også anledningen til å besøke steder i Israel. Strandområdene ved Aqababukta er populære reisemål for turister fra andre arabiske land og for jordanerne selv, det samme er resorthotellene langs bredden av Dødehavet.

Jordan har tradisjonelt betydelige underskudd på handelsbalansen med utlandet, ikke minst på grunn av avhengigheten av import av olje og matvarer. Overføringer fra jordanske arbeidere i utlandet samt utenlandsk bistand og låneopptak, oppveier normalt for mye av underskuddet, men har vært usikre inntektskilder siden begynnelsen av 1990-årene. Eksporten utgjør cirka 36 prosent av landets BNP.

Fosfater, kaliumkarbonater, kunstgjødsel, andre kjemikalier og jordbruksprodukter, spesielt grønnsaker, er i verdi viktigste eksportvarer. Kjøretøyer, annet transportutstyr, maskiner, råolje, stål, andre innsatsvarer for innenlandsk produksjon og forbruksvarer blir importert. Storparten av eksporten går til andre arabiske land, med Irak som desidert viktigste handelspartner både for eksport og import.

Jordan har fra gammelt av vært et transittområde for handelstrafikken mellom Den arabiske halvøy, områdene ved Persiabukta og vestover til havnene ved Middelhavet. Landets beliggenhet er fremdeles med på å prege infrastrukturutbyggingen og samferdselen, selv om konfliktene i regionen setter store begrensninger på utviklingen av transportnæringen, basert på trafikken vestover mot Egypt og Israel eller nordover mot Syria, Libanon og Tyrkia. Jordans betydning som transittknutepunkt ble forsterket under og etter de to første Golfkrigene, da mesteparten av Iraks handel gikk gjennom Jordan. Landeveistransport er en av landets viktigste næringer, og står for cirka 20 prosent av sysselsettingen i privat sektor.

Den smalsporede Hijaz-jernbanen går fra Syria via Amman og Ma'an til grensen mot Saudi-Arabia, med sidespor til Aqaba og fosfatbruddene i Shidiya. Så godt som all jernbanetrafikk i Jordan er for frakt av fosfatmalm.

Jordans hovedveinett er godt utbygd med forbindelser til nabolandenes hovedsteder. Særlig trafikkert, ikke minst av godstrafikk, er den 330 km lange hovedveien mellom Amman og Aqaba. Landets hovedflyplass, Queen Alia, ligger ved Zizya, 40 km sør for Amman, den andre internasjonale flyplassen ligger ved Aqaba. Den moderne havnen i Aqaba er landets eneste, og viktig for både Jordans og Iraks utenrikshandel. En ferge-rute for bil- og persontransport går mellom Aqaba og Nuweibeh i Egypt.

• Jordans geografi
• Jordans historie
• Jordans befolkning