Økonomi og næringsliv i Eritrea

Eritrea utviklet under italiensk kolonistyre en betydelig lettindustri, men da landet ble lagt under Etiopia etter den andre verdenskrig, ble mye av denne flyttet til Etiopia, og det ble det ikke investert i modernisering og utvikling. Landbruk er tradisjonelt viktigste levevei, og er fortsatt leveveien for vel tre firedeler av den yrkesaktive befolkningen. Det eritreiske landbruket har et sterkt innslag av nomadisk husdyrhold, og jordbruket lider under manglende vanntilførsel og perioder med tørke. Pga. den ennå nylige selvstendigheten er tilgjengelig statistikk begrenset, men iht. flere økonomiske og sosiale indikatorer er Eritrea et av de fattigste land i Afrika. Økonomien er fra midten av 1990-årene i betydelig grad deregulert, og statlige virksomheter skal privatiseres, mens eiendom privatisert under etiopiske styre skal tilbakeføres til de opprinnelige eiere.

Eritreas økonomi er fortsatt preget av den langvarige frigjøringskrigen, frem til 1991, samt krigen med Etiopia 1998–2000. Frigjøringskrigen hindret normal samfunnsmessig utvikling i store deler av landet, og samtidig som bl.a. sentral infrastruktur ble ødelagt, ble det investert lite i de stadig mindre områder som var under etiopisk kontroll. Den eritreiske frigjøringsbevegelsen hadde på sin side begrensede ressurser til å skape næringsvirksomhet i de frigjorte områdene, men igangsatte flere tiltak for å produsere nødvendighetsartikler til sivilbefolkningen, bl.a. medisiner og skolebøker, samt utstyr til soldatene. Det ble i de frigjorte områdene også bygd noe infrastruktur, bl.a. veier. Etter krigen ble det store antallet frigjøringssoldater dels satt til ulønnet samfunnsinnsats, dels tatt inn i den nye hæren, dels demobilisert. Eritrea har opprettholdt en betydelig militær styrke, som ble vesentlig forsterket, både med mannskaper og materiell, forut for og under krigen med Etiopia – til en stor kostnad. Ifølge myndighetene ble den økonomiske veksten halvert i 1998–99 grunnet krigen. I tillegg til de rene kostnadene, har krigene hatt flere negative følger for Eritreas økonomiske og sosiale utvikling. Særlig har krigen med Etiopia 1998–2000 vært kostbar. Bl.a. ble sentral infrastruktur som havnen i Massawa og jernbanespor, som ble reparert etter frigjøringskrigen, på ny ødelagt. Krigen førte til et brudd i det tette økonomiske samkvemmet mellom de to land, deriblant at Etiopia sluttet å bruke Eritrea som transittrute for sin utenrikshandel, hvilket medførte at Eritrea mistet store statsinntekter. Krigene har også ført til at et stort antall mennesker har måttet forlate sine hjem, og søke tilflukt i naboland eller andre steder av Eritrea. Dette har medført kostnader til flyktningprogram, men også til redusert jordbruksproduksjon.

Eritrea har en del mineralforekomster, men som i liten grad utvinnes, og få inntekter. Både til gjenoppbyggingen etter krigene og til generell økonomisk og sosial utvikling har Eritrea stort behov for utenlandsk bistand. Pga. sin sterke betoning av selvstendig, nasjonal kontroll med utviklingen, har eritreiske myndigheter strengt regulert virksomheten til bistandsorganisasjoner, hvilket har bidratt til å redusere omfanget. Norge har helt fra forut for selvstendigheten ytt betydelig utviklingshjelp til Eritrea, og fra 1996 har landet status som prioritert land for norsk bistand. Samarbeidet har i utgangspunktet vært konsentrert om styrking av de sosiale og økonomiske sektorene, oppbygging av offentlig forvaltning og tiltak for repatriering av flyktninger. Etter krigen med Etiopia er økt vekt lagt på fred og forsoning, inklusive demobilisering av soldater. Et potensial for økonomisk vekst ligger i mulighetene for petroleumsforekomster utenfor kysten, fiske og turisme. Mulighetene for turisme er særlig knyttet til potensiell økoturisme på Dahklak-øyene. Eritrea ser også på muligheter til å kunne innta en sentral posisjon som regionalt handelssenter. Landet innførte sin egen valuta, nakfa, i 1997, til erstatning for den etiopiske birr.

Landbruk er Eritreas viktigste næringsvei, som sysselsetter ca. 77 % av den yrkesaktive befolkningen. Sektoren består dels av jordbruk, primært i det noe mer nedbørrike høylandet, og nomadisk husdyrhold, dominert av sauer, geiter, kameler og kveg. Det er betydelig produksjon av kornslagene hirse, durra, teff, hvete og bygg, samt kaffe, belgfrukter, papaya, sitrusfrukter, bananer, mango, bønner, poteter og grønnsaker. Jordbruket hemmes av sparsom og uregelmessig nedbør, og av avskoging og erosjon. Særlig frigjøringskrigen bidrog til økologiske skader, og det er iverksatt prosjekter for å bygge vannreservoarer og dammer, samt terrassering av åssider og skogplanting for å begrense erosjonen. Gjentatte tørkekatastrofer, både i 1980- og 1990-årene, rammet jordbruksproduksjonen kraftig. Krigen 1998–2000 førte til at ca. 1 mill. mennesker flyktet, mange fra gode jordbruksområder, hvor planting ikke kunne gjennomføres, og hvor ødeleggelser og minelegging vanskeliggjør effektivt produksjon. Betydelige deler av Eritreas befolkning er i perioder avhengig av matvarehjelp.

Fiskeriene er lite utviklet, og representerer et betydelig potensial, med en beregnet årlig fangst på ca. 70 000 tonn. Fisket utføres vesentlig av utenlandske trålere, særlig fra Saudi-Arabia, Storbritannia, Hellas, Nederland og Israel. Fangsten består bl.a. av sardiner, tunfisk, hai og makrell, samt skalldyr. Det eksporteres tunfisk, reker og hummer.

Eritrea har reserver av bl.a. gull, kobber, jernmalm, sink, magnesium og marmor, og forekomstene antas å ha betydelig økonomisk potensial. Utvinningen er ennå svært begrenset, og består vesentlig av gull. Av størst økonomisk betydning har mulige forekomster av olje og gass under Rødehavet. Leting ble startet i 1960-årene, og ble trappet opp i 1990-årene, med prøveboring – uten drivverdige funn. Usikkerhet er også knyttet til grensen mellom Eritrea og Jemen, rundt de omstridte Hanish-øyene. En begrensende faktor i Eritreas økonomiske utvikling er manglende kraftressurser, idet landet har liten kapasitet for produksjon av elektrisitet, og er avhengig av oljeimport.

Eritreas industri ble bygd opp under det italienske styret, og var lenge en forholdsvis bredt sammensatt lettindustri, som under etiopiske styre ble redusert. Industrien er konsentrert rundt hovedstaden Asmara, og består vesentlig av næringsmiddel-, tekstil- og lærvareindustri.

Eritreas økonomi var til tidlig i 1990-årene fullstendig integrert i Etiopias, og fortsatt ut 1990-årene var Etiopia viktigste handelspartner, til forbindelsene ble brutt som følge av krigen i 1998. Eritrea er sterkt avhengig av import både av energi og matvarer. Landet eksporterer også mat, bl.a. levende dyr. Eksporten går vesentlig til Sudan, importen kommer ikke minst fra Italia og Forente arabiske emirater

Eritrea har to av regionens beste havner i Massawa og Assab, som frem til krigen i 1998 var mye brukt av Etiopia, forbundet til den etiopiske hovedstad Addis Abeba med veier. Veinettet går i hovedsak ut fra hovedstaden Asmara til Massawa og til Sudan i vest og Etiopia i sør. Havnen i Massawa ble ødelagt av krigshandlinger under frigjøringskrigen, og byggingen av en ny havn på påbegynt 1996 – for å bli ødelagt på ny i krigen med Etiopia 1998–2000. Fra Massawa er det veiforbindelse langs kysten til Djibouti. I store deler av landet er veinettet dårlig utbygd og av lav standard. Eritrea har kun en mindre jernbanestrekning fra Massawa via Asmara til Bisha, som ble oppgradert i annen halvdel av 1990-årene. Ny internasjonal lufthavn er bygd utenfor Asmara.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.