brunrotte

Brunrotte, smågnagerart i musefamilien. Den velkjente brunrotta er for oss synonymt med begrepet rotte. Dette er ei stor langhalemus med den karakteristiske lange og nakne halen. Den har hatt stor betydning for mennesker, både i medisinsk og annen forskning og som smittespreder.

Brunrotta er gråbrun over ryggen, kroppssidene er mer grå og buken lysere grå eller gråkvit. Pelsen er lang og grov. Kroppslengde inntil 29 cm, halelengde 25 cm og vekt 540 g. I byer med rik tilgang på søppel kan enkelte veie opp mot 1 kg. Halen er bare litt kortere enn kroppen. Ørene er store og lett synlige, snuten ganske kraftig med lange værhår.

Begrepet fleksibilitet må ha vært oppfunnet av brunrotta. Den kan tilpasse seg nesten hva som helst av omgivelser og næringstilgang. Opprinnelig levde den i skoger og på marker, men i dag lever den i nær sagt det meste av habitater, inkludert byer og jordbruksland. Den er imidlertid avhengig av å finne gode skjulesteder der reiret bygges. I næringsveien er brunrotta altetende og opportunistisk, lite forblir usmakt enten det er vegetabilsk eller animalsk. I enkelte områder kan den sågar jakte på fugler. Den er nattaktiv og særlig aktiv i den første delen av natta. Den klatrer lite i vegetasjonen, men beveger seg helst på bakken. Brunrotta er en flink svømmer. Under gode forhold kan brunrotta formere seg året rundt og få opptil fem kull i året. Drektighetstida er ca. tre uker og det er vanligvis 3-7 unger i kullet. Ungene spiser fast føde fra tre ukers alder og avvennes fire uker gamle. Dødeligheten er veldig stor, det er få som blir ett år gamle. I fangenskap kan brunrotta bli fire år gammel. En fleksibel sosial organisering bidrar til brunrottas suksess. Denne avhenger av tetthet og næringstilgang. Rotter kan leve aleine i et reir eller mange kan dele på et stort reir. De har et dominanshierarki, og dominante individer har fortrinnsrett til de beste ressursene, som føde, skjul og hunner. Brunrotter kan samarbeide til en viss grad, selv om slåssing likevel er vanlig. De er forsiktige, men ivrige etter å utforske omverdenen. De er gjerne skeptiske til ny mat og tester den forsiktig. Brunrotta kommuniserrer med lyder, inkludert ultralyd, og dufter.

Brunrotta stammer opprinnelig fra tempererte deler av Asia. Den spredde seg ved hjelp av mennesker og deres båter og skip og er i dag utbredt over hele Jorden. Den kom trolig til Europa allerede i middelalderen, til Norge kom den omkring 1750. I dag finnes brunrotta over hele landet, mest i byer. Artsnavnet norvegicus fikk den angivelig fordi det første dyr som ble beskrevet av vitenskapen kom fra et norsk skip i London. Brunrotta er et sosialt dyr som er lett å holde i fangenskap. Dette begynte i England på 1700-tallet og etter hvert er det utvikla mange fargevarianter. Den har vært brukt som forsøksdyr i laboratorier siden 1800-tallet. I fangenskap veier hanner inntil 500 g og hunner 300 g. Brunrotta kan gjøre betydelig skade både på avlinger og bygninger. Den er også bærer av mange sykdommer. På enkelte øyer har den gjort stor skade på det opprinnelige dyre- og planteliv, og flere steder forsøker man å utrydde brunrotta.