Svartrotte, smågnagerart i musefamilien. En mindre slektning av brunrotta som også er blitt spredd over store deler av verden. Dens taksonomi er imidlertid langt fra avklart og kan vise seg å skjule flere arter. Den er kanskje først og fremst kjent for å spre byllepest (svartedauden), men dens rolle i så henseende kan ha vært overdrevet.

Svartrotte er noe slankere og svartere enn brunrotta, halen er noe lenger. Både kropps- og halelengde kan være inntil 26 cm og vekt inntil 300 g. Det er geografisk variasjon i størrelse, der bestander ved lave breddegrader er minst. Fargen på rygg og kroppssider varierer fra svart til gråbrun, buken er oftest kvit eller gråkvit. Pelsen er ganske kort og skinnende. Ørene er store og nesten nakne, værhårene er lange. Halen er også naken og utgjør 95-120 % av kroppslengden.

Svartrotta ligner i sitt levevis mye på brunrotta. I matveien er den en generalist og opportunist, som spiser det meste; frø, planter, frukt, virvelløse dyr, fugleegg, krypdyr, åtsler og søppel. Den kan hamstre mat.

Svartrotta er nattaktiv og mest aktiv i første del av natta som brunrotta. Den er helst ikke aktive når været er dårlig. Den klatrer godt og graver ganger i bakken. Reiret bygges i det skjul som er tilgjengelig, inkludert hus og bygninger.

Dens opprinnelige, naturlige habitater er tempererte, subtropiske og tropiske skoger. I dag lever de fleste svartrotter i tilknytning til mennesker, enten i byer eller jordbruksområder. I vår del av verden er den sterkt knytta til menneskelig virksomhet og har vanskelig for å klare seg i det fri.

Formering, dødelighet og levetid er som hos brunrotta. Mange dyr kan dele et reir, de har da et dominanshierarki. Svartrottas sosiale organisasjon er i det hele tatt temmelig lik brunrottas.

På samme måte som brunrotta, kan svartrotta ha stor negativ betydning for jordbruksavlinger, bygninger, opprinnelig dyre- og planteliv og som spreder av sykdommer. For mennesket har den vært en av de verste katastrofer, sammen med sine parasitter, bakterier og virus. Svartrotta er ikke blitt domestisert og avla på i større grad, men blir noen ganger brukt som forsøksdyr og holdt som kjæledyr.

Svartrotta stammer opprinnelig fra det indiske kontinentet, men ble spredd med skip til det meste av verden. Derav navnet skipsrotte. Spredningen foregikk særlig etter 1492. Den ble også spredd til mange øyer i Asia og Stillehavet. Utbredelsen er dynamisk, ettersom bestander kommer og forsvinner igjen. Svartrotta har gått tilbake flere steder, muligens som følge av konkurranse med brunrotta. I Fennoskandia forekommer den nå bare tilfeldig.

Til Norge kom svartrotta kanskje på begynnelsen av 1200-tallet, kanskje enda tidligere. Den dukker opp av og til i norske havner, men forsvinner fort igjen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.