John Field

Field fikk sin tidligste musikkundervisning i hjembyen Dublin av den italienske komponisten Tommaso Giordani, en komponist som var aktiv både i England og Irland. Tolv år gammel, i 1794, ble Field elev av Muzio Clementi, en av sin tids største klavervirtuoser. Field utviklet seg raskt og ble både berømt og etterspurt som pianist. Samtidig studerte han også en tid fiolin med Johann Peter Salomon. Sammen med sin lærer Clementi foretok de reiser til Paris, Wien og St. Petersburg. I Paris ble Field særlig kjent for sine Bach- og Händel-interpretasjoner, og under oppholdet i Wien studerte han en kort tid kontrapunkt med Johann Georg Albrechtsberger. Fra 1802 bodde Field i St. Petersburg og fra 1807 i Moskva, men vendte tilbake til St. Petersburg igjen 1811. Det neste tiåret tilbrakte han i St. Petersburg, mer produktiv enn tidligere. En av hans elever en kort stund var Michail Glinka, en komponist som senere ble kalt «den klassiske musikkens far» i Russland. Fra midten av 1820-årene ble Fields helse stadig dårligere. Han ga sin siste konsert i Moskva i mars 1836.

Field er mest kjent for sin stil fra tiden etter at han forlot London i 1802. Det mest karakteristiske kjennetegn ved hans klavermusikk fra denne tiden er en kromatisk utsmykket melodi med et klangfullt akkompagnement og med en følsom og utsøkt pedalbruk. Field hadde en forkjærlighet for faste akkompagnementsfigurer, såkalte ostinate gjentagelser, i tillegg til orgelpunkt. Dette var svært uvanlig i tidens klaverstil. Alt dette finner man i Fields nocturner, stykker som kom til å få stor betydning for musikken i tidlig romantikk.

Minst like stor betydning fikk Fields klaverkonserter for utviklingen av klaverkonserten som sjanger. Hans fantasifulle og velutviklede orkestrering sammen med en oppfinnsom og original klaversats viser seg allerede i hans første klaverkonserter. Komponister som Johann Nepomuk Hummel, Friedrich Kalkbrenner og Ignaz Moscheles lot seg inspirere av Fields konserter. Særlig tydelig kommer dette til uttrykk i de sistnevnte konsertenes midtsatser med deres nocturneliknende stemning.

I tillegg til de ovennevnte komponistene anses Field også å ha fått betydning for komponister som Johannes Brahms, Robert Schumann og Franz Liszt.

• Fire klaversonater — nr.1 i Ess-dur, nr. 2 i A-dur, nr. 3 i c-moll, nr. 4 i B-dur.
• Klaverkvintett i Ass-dur.
• Sju klaverkonserter — nr. 1 i Ess-dur, nr. 2 i Ass-dur, nr. 3 i Ess-dur, nr. 4 i Ess-dur, nr. 5, «L’incendie par l’orage», i C-dur, nr. 6 i C-dur, nr. 7 i c-moll.
• 19 nocturner for klaver.