Impresjonisme, retning i europeisk kunstmusikk fra siste del av 1800-tallet. Som estetisk term var «impresjonisme» først en negativt ladet karakteristikk i fransk malerkunst og musikk. Senere etablerte begrepet seg som benevnelse på identifiserbare fellestrekk i flere kunstarter, med utbredelse langt ut over Frankrikes grenser.

Den musikalske impresjonismen knytter seg i stor grad til Claude Debussys kompositoriske produksjon, med røtter i fransk musikktradisjon (Alexis Emmanuel Chabrier og Édouard Lalo), og med innflytelse fra senromantiske komponister (Gabriel Fauré, Frédéric Chopin, Edvard Grieg, Franz Liszt og Rickard Wagner). Selv om impresjonistiske tendenser kan anes hos disse var det først hos Debussy impresjonismen fikk sitt egentlige gjennomslag i musikken.

I musikken kan ikke impresjonismen betraktes som en avgrenset epoke eller musikalsk stil, men er mer forstå som et oppbrudd fra tradisjonelle musikalske virkemidler og en holdning til det musikalske materialet, med innflytelse i store deler av musikklivet i ettertiden. Som en tidlig modernisme hadde impresjonismen sitt utspring i den senromantiske musikkstilen. 

En vanlig tilnærming til den musikalske impresjonismen er å sammenholde den med hovedtrekk i impresjonistisk malerkunst. Den sentrale tanke i den impresjonistiske estetikk ligger i selve begrepet. Allerede i 1748 skrev filosofen David Hume om inntrykkets virkning (impression), som den umiddelbare og ufiltrerte effekten av å høre, se og føle. For malerne var den subjektive visuelle opplevelsen det essensielle, med vektlegging av fargenyanser og oppløsning av konturer som resultat. Den nøyaktige beskrivelsen av motivet var mindre interessant enn den spontane opplevelsen av det. Objektet i seg selv ble mindre viktig enn atmosfæren det befant seg i. Lys og sjatteringer i motiv fra natur og menneskeliv dominerte. Den musikalske impresjonismen var sterkt influert av dette kunstsynet, og naturinntrykk og naturstemninger kom derfor til å spille en liknende rolle i musikken som i malerkunsten. Interessen for naturen kommer tydelig fram i mange av titlene på musikkverkene, for eksempel Debussys Clair de lune (måneskinn), Nuages (skyer), La mer (havet). 

I musikken kan kjennetegnene på impresjonisme systematiseres i tre kategorier: 

Mye av essensen i den impresjonistiske musikkestetikken befant seg på det harmoniske planet, som en forskyvning fra funksjonsharmonikk mot noe som kan kalles «harmonisk kolorisme». I generell forstand er impresjonistisk musikk tonal, men frigjort fra den tradisjonelle funksjonelle harmonikk som dannet grunnvollen i musikken fra homofoniens gjennombrudd på 1600-tallet. Dette ble oppnådd ved unngåelse av ledetonespenninger, og ved bruk av pentatonikk, kromatikk, parallell akkordikk og uoppløste dissonanser. Akkorder som tidligere ble klassifisert som dissonerende, ble brukt som konsonanser og inngikk i nye strukturer. Den koloristiske tendensen viste seg også i instrumentasjonskunsten. Mer enn noen gang tidligere ble klang brukt som selvstendig musikalsk virkemiddel i den impresjonistiske musikken. 

Impresjonismen oppløste vanlige melodilinjer, og det tematiske materialet innebar ofte nytenkning. Modalt skalamateriale ble hentet fram igjen, oftest i fragments form. I kombinasjon med heltoneskalaen skapte dette en atmosfære av flertydighet, vaghet, og tonal ambivalens. Den tradisjonelle bruken av melodi som et element i å skape bevegelse og utvikling, ble i impresjonismen avløst av en melodikk preget av gjentakelse og mangel på framdrift. I stedet for repetisjon kunne melodien holdes konstant, mens omgivelsene ble omarbeidet og transformert i en belysningsteknikk som minner om Monets mange malerier av Rouen-katedralen i ulike lysforhold. Dveling ved enkeltmotiv eller løsrevne temabrokker ble til en fragmenteringsteknikk som ble brukt i musikkens horisontale forløp eller i vertikal sammenstilling.

Tendensen mot tilsløring, vaghet og utydelighet gav seg utslag også på det rytmiske planet. Mykere og mer uaksentuerte rytmer dominerte. Betoningsforskyvning, rytmisk irregularitet, polyrytmikk og ostinatmønster ble utnyttet for å skape en statisk virkning. Friheten fra tidligere regler og former viste seg også i struktureringen av musikken. Gamle og velprøvde former kan ofte fornemmes, men tendensen i den impresjonistiske formtenkning gikk i retning av en mosaikk-liknende organisering av det musikalske materialet. Mosaikkstrukturen ble gjerne sammenbundet av assosiative fragmenter og brokker som flyter inn og ut av formmessige helheter. Slik bidro også nye formkonsepter til at utvikling og bearbeiding av det musikalske materialet ble avløst en dvelende og statisk karakter i musikken. 

Claude Debussys impresjonistiske stil ble ikke skoledannende, men øvde likevel betydelig innflytelse på utviklingen av den nye musikken fra begynnelsen av 1900-tallet. En komponist som Maurice Ravel kan sies å stå Debussy særlig nær, for eksempel i klaverstykket Jeux d´eau. Men impresjonistiske virkemidler og teknikker kan gjenfinnes hos en lang rekke komponister og i ulike stilretninger, i Frankrike så vel som i andre europeiske land. Som eksempel kan nevnes Charles Koechlin, Louis Aubert, Gui Ropartz, Nadia Boulanger og Olivier Messiaen (Franrike), Frederick Delius, Ralph Vaughan Williams, Frank Bridge og John Ireland (England), Bela Bartók og Zoltan Kodály (Ungarn), Karol Szymanowski (Polen), Giacomo Puccini og Riccardo Malipero (Italia). Elementer fra impresjonistisk musikkestetikk har også funnet veien til jazzharmonikk og filmmusikk. 

Av norske komponister som har mottatt impulser fra impresjonismen, kan nevnes Pauline Hall, Arvid Kleven, Alf Hurum og David Monrad Johansen.

Claude Debussy:    Prélude à l´apres-midi d´un faune                                  Printemps                                  La Mer                                  Images 1 og 2

Maurice Ravel:      Jeux d´eau

Frederick Delius: On Hearing the First Cuckoo in Spring

Alf Hurum:            Akvareller

  • Jarocinski, Stefan: Debussy: impressionism and symbolism.Eulenburg, London 1976
  • Lockspeiser, Edward: Debussy: His life and mind.Cassell, London 1980
  • Palmer, Christopher: Impressionism in music.Cambridge University press, Cambridge 1937
  • Parks, Richard: The music of Claude Debussy.Yale University Press, New Haven 1989

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.