impresjonisme - musikk

Den musikalske impresjonismen knytter seg i stor grad til den franske komponisten Claude Debussy.
Claude Debussy av /gallica.bnf.fr/Bibliothèque nationale de France. Falt i det fri (Public domain)

Impresjonismen var en retning i europeisk kunstmusikk fra siste del av 1800-tallet, som særlig knyttes til den franske komponisten Claude Debussys musikalske produksjon. Som estetisk term var «impresjonisme» først en negativt ladet karakteristikk i fransk malerkunst og musikk. Senere etablerte begrepet seg som benevnelse på identifiserbare fellestrekk i flere kunstarter, langt ut over Frankrikes grenser.

Faktaboks

Uttale
impresjonˈisme
Etymologi
av fransk ‘inntrykk’

Røttene til den musikalske impresjonismen ligger i fransk musikktradisjon (Alexis Emmanuel Chabrier, Édouard Lalo) med innflytelse fra komponister som Gabriel Fauré, Frédéric Chopin, Edvard Grieg, Franz Liszt og Richard Wagner. Selv om impresjonistiske tendenser kan anes på litt ulike måter hos disse forgjengerne, var det først med Debussy at impresjonismen fikk sitt egentlige gjennomslag i musikken.

I musikken kan ikke impresjonismen betraktes som en avgrenset epoke eller musikalsk stil. Den er mer å forstå som et oppbrudd fra tradisjonelle musikalske virkemidler som fører til nye holdninger til det musikalske materialet. Impresjonismen fikk innflytelse i store deler av musikklivet i ettertiden. Dette gjør at impresjonismen også regnes som et viktig innslag i den tidlige modernismen.

Kjennetegn

En vanlig tilnærming til den musikalske impresjonismen er å sammenholde den med hovedtrekk i impresjonistisk malerkunst. Samtidig er Claude Debussys ideer og musikalske uttrykk nært knyttet til den litterære symbolismen, med forfattere som Charles Baudelaire, Arthur Rimbaud, Paul Verlaine og Stéphane Mallarmé i spissen. Den sentrale tanken i den impresjonistiske estetikken ligger i selve betegnelsen. Allerede i 1748 skrev filosofen David Hume om inntrykkets virkning (impression) som den umiddelbare og ufiltrerte effekten av å høre, se og føle. For malerne var den umiddelbare, visuelle opplevelsen det essensielle, med en særegen vektlegging av fargenyanser og oppløsning av konturer som resultat. Den nøyaktige beskrivelsen av motivet var mindre interessant enn den spontane opplevelsen av det. Objektet i seg selv ble mindre viktig enn atmosfæren det befant seg i. Lys og sjatteringer i motiv fra natur og menneskeliv dominerte.

Den musikalske impresjonismen var sterkt påvirket av dette kunstsynet, og naturinntrykk og naturstemninger kom derfor til å spille en liknende rolle i musikken som i malerkunsten.

Interessen for naturen kommer tydelig fram i mange av titlene på de impresjonistiske musikkverkene, for eksempel Debussys Clair de lune (måneskinn), Nuages (skyer) og La mer (havet).

I musikken kan kjennetegnene på impresjonismen systematiseres i tre kategorier:

  1. det koloristiske
  2. antydning og fragment
  3. det statiske

Det koloristiske

I mye av den impresjonistiske musikken ble klang brukt som et selvstendig musikalsk virkemiddel, og klangen fra harpen er kanskje selve kvintessensen av impresjonistisk klang. Bildet viser komponisten Maurice Ravel og harpisten Lily Laskine i 1935 i forbindelse med innstudering av stykket Introduction et allegro for fløyte, harpe, klarinett og strykekvartett. Dette er et av Ravels mest impresjonistiske stykker.
Maurice Ravel og Lily Laskine av /gallica.bnf.fr/Bibliothèque nationale de France. Falt i det fri (Public domain)

Mye av essensen i den impresjonistiske musikkestetikken befant seg på det harmoniske planet, som en forskyvning fra funksjonsharmonikk mot noe som kan kalles «harmonisk kolorisme».

I generell forstand er impresjonistisk musikk tonal, men likevel frigjort fra den tradisjonelle, funksjonelle harmonikken som dannet grunnvollen i musikken fra homofoniens gjennombrudd på 1600-tallet. Dette ble oppnådd ved unngåelse av ledetonespenninger og ved bruk av pentatonikk, kromatikk, parallell akkordikk og uoppløste dissonanser. Dissonerende akkorder fikk likeverdig status med konsonanser, og sammen gikk de inn i nye strukturer.

Den koloristiske tendensen viste seg også i instrumentasjonen. I den impresjonistiske musikken ble klangen brukt som selvstendig musikalsk virkemiddel mer enn noen gang tidligere.

Antydning og fragment

Monet malte flere systematiske serier der motivet forblir nøyaktig det samme under alle lysforhold, for eksempel de cirka 40 bildene av katedralen i Rouen som ble utført mellom 1892 og 1895. En tilsvarende teknikk i den musikalske impresjonismen var å holde en melodi konstant, mens omgivelsene ble omarbeidet og transformert.

Katedralen i Rouen, cirka 1894 av /Musée d'Orsay, Paris. Falt i det fri (Public domain)

I den musikalske impresjonismen ble den tradisjonelle bruken av lange melodilinjer oppløst samtidig som det tematiske materialet ble anvendt på nye måter. Ulike typer modalt skalamateriale ble innlemmet i det musikalske forløpet, oftest i fragments form. I kombinasjon med heltoneskalaen skapte dette en atmosfære av flertydighet, vaghet og tonal ambivalens.

Den tradisjonelle bruken av melodi som grunnlag for tematisk videreutvikling ble i impresjonismen avløst av melodikk preget av gjentakelse. I stedet for utvikling kunne melodien gjerne holdes konstant, mens omgivelsene ble omarbeidet og transformert i en belysningsteknikk som gir assosiasjoner til Claude Monets mange malerier av Rouen-katedralen under ulike lysforhold.

Dveling ved enkeltmotiv eller løsrevne temabrokker ble til en fragmenteringsteknikk som ble brukt både i musikkens horisontale forløp og i vertikal sammenstilling.

Det statiske

Den tradisjonelle bruken av melodi som et element i å skape bevegelse og utvikling, ble i impresjonismen avløst av en melodikk preget av gjentakelse og mangel på framdrift.
Fløyte-tema fra Prelude à l'apres-midi d'un faune av . Falt i det fri (Public domain)

Tendensen i retning av tilsløring, vaghet og utydelighet gav seg utslag også på det rytmiske planet. Mykere og mer uaksentuerte rytmer dominerte. I denne framgangsmåten inngikk også bruk av betoningsforskyvning, rytmisk irregularitet, polyrytmikk og ostinatmønster – ikke for å skape spenst og framdrift, men for å gi en statisk virkning. Friheten fra tidligere regler og former viste seg også i struktureringen av musikken. Tradisjonelle og velprøvde former kan fra tid til annen fornemmes, men tendensen i den impresjonistiske formtenkningen går mer i retning av en collage-liknende organisering av det musikalske materialet.

Collage-strukturen ble gjerne sammenbundet av assosiative fragmenter og brokker som flyter inn og ut av formmessige helheter. Slik bidro også nye formkonsepter til at utvikling og bearbeiding av det musikalske materialet gjerne ble avløst av en mer dvelende og statisk karakter.

Impresjonismens innslag i musikkhistorien

En rekke norske komponister mottok impulser fra impresjonismen, blant annet Pauline Hall. Foto fra 1950.

Pauline Hall av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Claude Debussys musikalske impresjonisme ble ikke skoledannende, men øvde likevel betydelig innflytelse på utviklingen av den nye musikken fra begynnelsen av 1900-tallet. En komponist som Maurice Ravel kan sies å stå Debussy særlig nær gjennom flere av sine verker, selv om han også tilfører klare neoklassisistiske trekk i sin musikk. Impresjonistiske virkemidler og teknikker kan ellers gjenfinnes hos en lang rekke komponister og i ulike stilretninger i Frankrike så vel som i andre europeiske land.

Som eksempel kan nevnes Charles Koechlin, Louis Aubert, Gui Ropartz, Nadia Boulanger og Olivier Messiaen fra Frankrike; Frederick Delius, Ralph Vaughan Williams, Frank Bridge og John Ireland fra England; Bela Bartók og Zoltán Kodály fra Ungarn; Karol Szymanowski fra Polen; og Giacomo Puccini og Riccardo Malipero fra Italia.

Elementer fra impresjonistisk musikkestetikk har også funnet veien til jazzharmonikk og filmmusikk.

Av norske komponister som har mottatt impulser fra impresjonismen, kan nevnes Pauline Hall, Arvid Kleven, Alf Hurum og David Monrad Johansen.

Et utvalg impresjonistiske musikkverk

  • Claude Debussy: Printemps (orkester og damekor, 1882)
  • Claude Debussy: Prélude à l'apres-midi d'un faune (orkester, 1894)
  • Claude Debussy: Nocturnes (orkestersuite, 1897–1899)
  • Claude Debussy: La Mer (orkestersuite, 1903–1905)
  • Claude Debussy: Images 1 og 2 (suiter for klaver, 1905 og 1907)
  • Maurice Ravel: Jeux d'eau (klaverstykke, 1901)
  • Maurice Ravel: Miroirs (suite for klaver, 1904–1905)
  • Maurice Ravel: Daphnis et Chloé 1 og 2 (suiter for orkester, 1911 og 1912)
  • Frederick Delius: On Hearing the First Cuckoo in Spring (orkester, 1912)
  • Alf Hurum: Akvareller (klaverstykker, 1912)
  • David Monrad Johansen: Nordlandsbilleder (klaver, 1918–1919)
  • Arvid Kleven: Lotusland (orkester, 1922)
  • Pauline Hall: Verlaine Suite (orkester, 1929)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Jarocinski, Stefan. Debussy: impressionism and symbolism. Eulenburg, London, 1976
  • Lockspeiser, Edward. Debussy: His life and mind. Cassell, London 1980
  • Palmer, Christopher. Impressionism in music. Cambridge University press, Cambridge, 1937
  • Parks, Richard. The music of Claude Debussy. Yale University Press, New Haven, 1989

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg