Miljøavgifter, avgifter som ilegges for å bedre miljøet. Avgiftene kan 1) legges på produkter med miljøskader for å begrense bruken av disse (f.eks. bensin/olje), og eventuelt virke prisdiskriminerende i forhold til andre produkter (f.eks. batterier med høyt innhold av tungmetaller) eller for å oppmuntre til retur og gjenvinning. Avgiftene kan også 2) legges på forurensende utslipp til luft eller vann, for å stimulere til utvikling av ny teknologi eller endrede prosesser og/eller la forurenserne betale for de skadene de påfører miljøet. Generelle avgifter og direkte skatter som brukes til miljøtiltak, regnes ikke som miljøavgifter.

Hensikten med miljøavgifter er dels å påvirke forbruksmønsteret for å begrense bruken av miljøskadelige stoffer eller dirigere forbruket over til mindre miljøskadelige produkter, dels å sikre innsamling av miljøskadelige produkter etter bruk. Det er stor uenighet om innføring av miljøavgifter, størrelsen på dem og hensiktsmessigheten. Kritikerne mener bl.a. at avgiftene ikke virker forbruksvridende og at de derfor må regnes som generelle avgifter. Avgiftene kan også virke sosialt skjevt.

Enkelte miljøavgifter har vært i bruk i lang tid, f.eks. pant på emballasje. Etter forberedelse i det offentlige Miljøavgiftsutvalget ble CO2-avgifter innført 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.