Forbud, et foreløpig rettsmiddel i sivile saker (jf. arrest). Retten kan forby visse handlinger inntil en tvist er løst av domstolene. Om det f.eks. er tvist om eiendomsretten til en skog, og den ene part vil hugge, kan den annen part på visse vilkår få rettens beslutning om forbud mot hugst.

Om forbud og andre «midlertidige forføyninger» har man nærmere regler i tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 sjuende del (kapittel 32 flg.). Vilkåret for å etterkomme en begjæring om forbud fra en part er bl.a. at motpartens atferd gir grunn til å frykte for at kravets forfølgning eller gjennomføring ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, særlig ved en forandring i den bestående tilstand. Dersom det verserer søksmål om kravet eller rettsforholdet, treffes som regel beslutningen om forbud av den domstol som har saken. Ellers er det tingretten der saksøkte bor eller – dersom begjæringen gjelder en gjenstand – på det stedet gjenstanden er som fatter beslutningen. Retten bestemmer hvor lenge forbud skal vare og om iverksettelsen kan avverges eller oppheves mot sikkerhetsstillelse. Etter straffeloven av 1902 § 343 kan den som handler mot et lovformelig nedlagt forbud, straffes med bøter eller med fengsel inntil fire måneder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.