(av elektron og gr. 'vei'), ledende plate, stav eller tråd som fører strøm til elektrolysekar, transistorer, elektronrør, gassutladningsrør og lignende, eller kontrollerer strømmen i disse.

Betegnelsen elektrode stammer fra M. Faraday, som brukte ordet om tilledningsplatene ved elektrolyseforsøk. Den elektrode som er forbundet med strømkildens positive pol, kalles anode, og den elektrode som er forbundet med den negative pol, kalles katode. I transistorer og elektronrør er det mer enn to elektroder, og de har fått spesielle betegnelser, emitter, kollektor, styregitter, skjermgitter osv.

I metallurgien betegner elektrode det elektrisk ledende legeme (vanligvis grafitt) som formidler tilførselen av elektrisk strøm til beskikningen, uansett om det dreier seg om en elektrotermisk eller elektrokjemisk prosess. En spesiell form for selvbrennende grafittelektrode anvendt i metallurgisk industri er Söderbergelektroden. Ved sveising benyttes stavformede elektroder av metall (ofte forsynt med et dekke) som kombinert strømtilførsel og tilsettmateriale ved manuell lysbuesveising, videre elektroder av wolfram eller grafitt for lysbuesveising, samt elektroder av kobber eller kobberlegeringer for motstandssveising.

Ved bruk av elektromedisinske apparater nyttes metallelektroder og ledende pasta for å gi kontakt til pasientens legemsdeler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.