vanndamp

Vanndamp er vann i gassform.

I dagligtale snakker man om vanndamp som den synlige røyken som kommer fra en kokende kjele med vann. Dette er egentlig feil, siden røyken en ser, er skydannelse som oppstår fordi den varme vanndampen avkjøles av lufta utenfor kjelen og går over til synlige små vanndråper i væskeform. Vanndamp er usynlig.

Vanndamp opptrer som en gass i atmosfæren. Når vanndampen kondenserer til vann, blir den synlig og kan sees i form av skyer eller regndråper.

Atmosfæren kan bare holde på en gitt mengde vanndamp i lufta. Dette er avhengig av luftas temperatur og trykk. Luft med mye vanndamp er lettere enn luft med lite vanndamp. Dette skyldes at H₂O-molekylene er lettere enn nitrogen- og oksygenmolekylene som det finnes mest av i den tørre lufta.

Når det er mye vanndamp, vil H₂O-molekylene oppta plassen som de tyngre molekylene ellers ville hatt, og lufta blir lettere. Luft med vann i væskeform i form av skyer eller regndråper, vil imidlertid være langt tyngre enn luft uten vann i væskeform. I meteorologien er det derfor viktig å skille mellom vann i gassform og vann i væskeform.

Vanndamp er vår viktigste drivhusgass. Den står for en langt større del av drivhuseffekten enn for eksempel CO₂.

Vanndamp brukes som varmebærer i så vel dampkraftverk (se dampkjeler, dampturbiner) som for varmetekniske produksjonsformål (se inndamping, koking, tørking). Særlig fordelaktig er sammenhengen mellom metningstrykk og -temperatur, som muliggjør temperaturkontroll ved trykkregulering.

Vannets store fordampingsvarme ved lavere og midlere damptrykk gjør trykk av 5 til 10 atmosfærer fordelaktig for mange produksjoner, f.eks. i papir- og celluloseindustrien. For dampkraftverk benyttes til dels meget høye damptrykk og -temperaturer, fra 100 atm og opptil 300 à 400 atm, 510–600 °C. De sistnevnte anleggene kalles overkritiske, da det kritiske damptrykk er 225 atm (se kritisk tilstand).