oksider

Oksider er et fellesnavn for uorganiske forbindelser som oksygen danner med andre grunnstoffer. Oksidene kan være faste, flytende eller gassformige ved romtemperatur. I de fleste oksidene har oksygen oksidasjonstallet −2. De fleste metalloksider er basiske, mens mange ikke-metalloksider er sure.

Fluor er mer elektronegativt enn oksygen, så oksygenforbindelser med fluor kalles ikke oksider, men fluorider.

Engelske navn på forbindelser fastsettes av IUPAC. Norske navn drøftes i Nomenklaturutvalget i Norsk Kjemisk Selskap og fastsettes av Språkrådet.

Her gir vi bare navn på de enkleste oksidene: binære oksider; det vil si oksider av typen X_nO_m, hvor X kan være hvilket som helst grunnstoff i periodesystemet.

Noen oksider har trivialnavn, som for eksempel: H₂O(l) vann, CaO(s), brent kalk, og kullos CO(g).

Det systematiske navnet på oksider blir gitt etter to systemer:

De vanligste binære oksidene dannes ved direkte reaksjon mellom oksygen og grunnstoffet, ofte først ved høyere temperatur.

Oksider kan også fremstilles ved å spalte oksygenholdige forbindelser ved oppvarming. Dette gjelder for eksempel karbonater, hydroksider og nitrater.

Mange ikke-oksygenholdige forbindelser, som metallhydrider, -sulfider, -nitrider og så videre, omdannes til oksider når de oppvarmes i luft.

Oksider har stor variasjon når det gjelder fysikalske og kjemiske egenskaper.

De aller fleste oksider er faste stoffer. Enkelte har svært høye smeltepunkter og er lite reaktive, for eksempel ZrO₂, som har smeltepunkt 2670 °C. Andre virker sterkt oksiderende og er meget reaktive, for eksempel CrO₃ (190 °C).

Noen oksider er gasser ved romtemperaturer og atmosfæretrykk, for eksempel CO, CO₂, NO₂,

Noen er væsker, som H₂O og Mn₂O_7.

Oksider av ikke-metallene løser seg i vann med sur reaksjon. De kalles derfor for sure oksider.

Noen ikke-metalloksider som nitrogenmonoksid, NO, og karbonmonoksid, CO, gir pH-nøytrale løsninger.

Av metallenes oksider er det særlig alkalimetallenes og jordalkalimetallenes oksider, med unntak av beryllium- og magnesiumoksider, som er lett løselige i vann. Løsningen blir basisk, og oksidene sies å være basiske oksider. De fleste andre metalloksider er tungt løselige i vann.

I tillegg til sure og basiske oksider har man amfotære oksider. Sure oksider løses typisk i base, basiske oksider i syre. Amfotære oksider løses i både syrer og baser. Eksempler på amfotære oksider er aluminiumoksid, Al₂O₃, og sinkoksid, ZnO.

Mange oksider finnes i naturen som teknisk viktige mineraler, for eksempel hematitt, Fe₂O₃, magnetitt, Fe₃O₄ og tinnstein, SnO₂, som tjener som råstoff for metallfremstilling.

Høytsmeltende og harde oksider spiller en viktig rolle som ildfaste materialer, som slipe- og polerstoffer med mer. For metallenes herding og passivering er dannelse av oksider på overflaten av betydning. Reaksjoner mellom oksider har også ofte stor praktisk betydning, for eksempel ved overføring av tungtløselig oksid i et mer lettsmeltelig salt. Dette benytter man seg av ved mange metallurgiske prosesser (se oppslutning).

Oksider benyttes som dielektrisk materiale [BaTiO₃,Pb(Zr,Ti)O₃], magnetisk materiale (Fe₃O₄, Y₃Fe₅O₁₂), superledende materiale (YBa₂Cu₃O₇), ioneledende materiale (NaAl₁₁O₁₈, ZrO₂) og så videre. En rekke oksider er omtalt under de respektive grunnstoffer.

• oksygen
• forbindelser – kjemi
• uorganisk kjemi