Slipemidler, harde materialer som sand, sandstein, korund (smergel) og karborundum brukt til sliping.

Den eldste form for slipemidler er slipesteiner, hugd ut av sandstein som inneholder skarpe kvartskorn. Slipesteiner som er forsynt med firkantet hull i midten til feste for en roterende akse og som under slipingen må holdes fuktig, brukes fremdeles til sliping av verktøy (se også bryne).

Slipeskiver består av skarpkantete korn av et slipestoff, oftest korund (silisiumkarbid), innleiret i en fast grunnmasse (bindingen), som kan være mineralsk (silikat, magnesitt), keramisk (leire, kaolin, feltspat; brennes etter formingen) eller organisk (bakelitt, gummi o.l.). Slipeevnen avhenger av korningen, hardhetsgraden og strukturen.

Korningen, dvs. slipekornenes størrelse, angis ved antall masker per tomme i standardsikten som kornene kan komme gjennom. Hardhetsgraden er et mål for motstandsevnen mot løsbryting av slipekornene. Strukturen, også kalt kornspredningen, er et kjennetegn for hvor tett slipekornene sitter fordelt i bindemassen. Hvis denne holder sterkt på kornene, sier man at skiven er hard, i motsatt fall bløt. Ved sliping av harde materialer bruker man bløte skiver, hvor slitte slipekorn lettere rives ut og nye korn med skarpe egger kommer i aksjon.

Sandpapir, smergelpapir og smergellerret er papir eller lerret pålimt slipekornene. Montert på slipemaskiner i form av skiver, bånd o.l. har de meget stor anvendelse i håndverk og industri.

Se også se polérmidler

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.