Politisk vold, uttrykk som brukes om den vold som utøves som ledd i politisk strid mellom personer, grupper eller nasjoner.

Sannsynligheten for at vold skal bli tatt i bruk, vokser når motsetningene i samfunnet, eller mellom samfunn, øker.

Ofte sees bare den vold som er opposisjonell i sitt formål på som politisk. Slik vold kan være alt fra sabotasje, attentater, gisseltagning og liknende til omfattende og vel planlagt revolusjonsvirksomhetgerilja eller terrorisme.

Men man kan også tale om makthaveres voldsbruk som politisk. I verdenssamfunnet er spenningene nasjoner imellom fra tid til annen svært sterke. Det er derfor blitt vanlig at nasjonene har forberedt seg militært både på å tvinge sin vilje igjennom overfor naboer, og på å hindre at naboene forsøker å utøve tvang.

Ingen form for politisk vold er derfor mer omfattende og mer ødeleggende enn den nasjoner kan øve overfor hverandre gjennom krig.

Selv om interessene kan avvike mye både mellom grupper og nasjoner, behøver ikke det i seg selv å føre til voldsbruk. Avgjørende er i hvilken grad de ulike parter anerkjenner og tolererer at interesser og syn er ulike og til dels uforenlige, og har tatt konsekvensene av det ved å etablere institusjonelle ordninger for løsning av stridsspørsmål.

Demokratiet er en styreform som spesielt er etablert for å la politiske stridsspørsmål i en befolkning bli avgjort gjennom ikke-voldelige metoder, men også her kan det oppstå politisk vold, blant annet gjennom diskriminering av minoritetsgrupper.

Autoritære og totalitære styreformer preges av at ett samfunnssyn er det eneste aksepterte, og at andre skal undertrykkes. Dette skaper lett både myndighetsvold og voldelig opposisjon.

De teoretikere som har vært opptatt av politisk vold, har i det vesentlige sett på den som et middel. Tenkere som Machiavelli, Hobbes, den tyske militærteoretiker Karl von Clausewitz, Marx, Lenin og Mao aksepterte alle den politiske bruk av vold, de så den til dels som uunngåelig. Men de forherliget ikke vold, de tilla den ikke noen egenverdi.

Noen teoretikere, på 1900-tallet, har imidlertid også sett på politisk voldsbruk som positiv i seg selv, blant annet Georges Sorel og Frantz Fanon.

I fascistisk og nazistisk tenkning fra mellomkrigstiden finnes det også et betydelig innslag av direkte volds- og krigsforherligelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.