Erik Solheim

Høsten 1987 satt den nybakte partilederen Solheim og fortalte at SV skulle opp i 12 prosents velgeroppslutning. Tilstedeværende pressefolk smilte oppgitt over hans ambisjoner, men partiets gjennombrudd kom allerede ved stortingsvalget to år senere. Da kunne Solheim vise til en fremgang fra 5,7 til over 10 prosent. Ved det samme valget ble han valgt som stortingsrepresentant. Han ble nominert i Sør-Trøndelag fordi topplassene i hans eget hjemfylke var «opptatt» av den tidligere partilederen Theo Koritzinsky og partiets kvinnepolitiske sekretær, Kristin Halvorsen. I 1993 ble Solheim valgt inn som SVs toppkandidat i Oslo og satt i to perioder.

Solheims lederstil var preget av åpenhet overfor andre partier og vilje til å se saker fra flere sider. I det politiske miljø har mange av hans motstandere satt pris på hans uvilje mot de fastlåste standpunkters politikk. Men nedover i partirekkene skapte hans egenrådige lederstil usikkerhet og utrygghet. Typisk var det at han etter folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994 fortalte at han aldri følte seg bekvem med svart/hvitt-tenkningen. For SV ble det et problem at partilederen kunne skimte nyanser der partifellene bare så det svarte og hvite. Mange av hans partifeller benektet at Erik Solheim kunne være venstresosialist, men det var aldri tvil om hans ideologiske orientering til venstre for Arbeiderpartiet. Hans problem var at han var mer opptatt av politiske resultater på et tidspunkt hvor andre i partiet var opptatt av å demonstrere sosialistisk rettroenhet. Det er først etter Solheim at SV er blitt et parti som søker makt og er opptatt av å inngå kompromisser. Den interne partikritikken mot Solheim ble forsterket da han i selvbiografien Nærmere, som utkom to år etter at han hadde gått av som partileder, omtalte enkelte partifeller i alt annet enn respektfulle ytringer. Hanna Kvanmo reagerte mot boken ved å fortelle at hun angret på at hun var med på å gjøre den «illojale» Erik Solheim til partiformann.

Solheim ble permittert fra sitt stortingsverv da utenriksminister Thorbjørn Jagland i 2000 utnevnte ham til spesialrådgiver i Utenriksdepartementet med oppdrag å megle i borgerkrigen mellom regjeringen i Sri Lanka og de tamilske opprørerne. Som megler i den 20 år lange, blodige konflikten måtte Solheim innse at det var langt frem. Han fikk imidlertid parter som ikke hadde vært på talefot i årevis, til å sette seg ned ved samme bord for å drøfte mulighetene for en fredelig løsning. Utfallet ble likevel ikke en fredsavtale, men at sentralmyndighetene nedkjempet de Tamiltigrene på ødeleggende vis.

Det er typisk for den utradisjonelle politikeren Solheim at da han sa nei til gjenvalg foran stortingsvalget 2001, under henvisning til sin rolle som fredsmegler, tok han samtidig et oppgjør med partifeller som etter hans mening holdt fast på løsninger som var tilpasset en annen tid. Ifølge Solheim betydde ikke hans innsats som embetsmann i Utenriksdepartementet at han sa nei til politisk virksomhet for godt, og høsten 2005 ble han utnevnt til utviklingsminister i Stoltenbergs rødgrønne regjering og samtidig utenriksministerens stedfortreder. Solheims portefølje ble etter hvert utvidet til også å omfatte miljøfeltet. Han ble byttet ut som minister i 2012 mot sin vilje.