Erik Solheim

Erik Solheim er utdannet cand.mag., og var leder av Sosialistisk Ungdom fra 1977 til 1980, og deretter partisekretær i SV fra 1981 til 1985. I 1987 ble han valg til leder av SV, et verv han hadde i ti år frem til 1997. Han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag fra 1989 til 1993 og for Oslo fra 1993 til 2001.

Fra 2000 til 2005 var Solheim spesialrådgiver i Utenriksdepartementet med spesielt ansvar for fredsprosessen på Sri Lanka. I Stoltenberg-regjeringen var han utviklingsminister fra 2005 til 2007, og samtidig utenriksministerens stedfortreder. Fra 2007 ble rollen utvidet til også å omfatte porteføljen som miljøminister, en post han hadde frem til 2012, da han motvillig måtte trekke seg som statsråd etter lederskiftet i SV samme år.

I 2013 ble Erik Solheim ansatt som leder for OECDs samarbeidsforum for bistand, Development Assistance Committee (DAC). I 2016 gikk han over til stillingen som direktør i FNs miljøprogram UNEP. Høsten 2018 ble Solheim og resten av hans ledergruppe i UNEP anklaget for økonomisk rot og pengesløsing av FNs revisor. De mente blant annet at ledergruppen hadde altfor høye reisekostnader. De første 22 månedene i jobben som UNEP-direktør hadde Solheim til sammen 529 reisedøgn, og reiseutgifter på totalt 4,1 millioner kroner. Solheim mente revisjonsrapporten med anklagene inneholdt feil, mangler og usannheter. 20. november 2018 kunngjorde Solheim likevel at han trakk seg fra direktørstillingen.

Erik Solheim har blant annet utgitt Den store samtalen (1995) og selvbiografien Nærmere (1999). I 2013 kom memoarboken Politikk er å ville.

• Sosialistisk Venstreparti
• Regjeringen Stoltenberg II
• Erik Solheim i Norsk biografisk leksikon