den finske borgerkrigen

Fra 1808 til 1917 var Finland underlagt Russland som storfyrstedømme. Finland deltok ikke direkte i Den første verdenskrig, men måtte likevel bære noen av krigens byrder. Russiske marineenheter og store troppestyrker ble forlagt til finsk område og beleiringstilstand i landet proklamert. Marsrevolusjonen i Petrograd i 1917 (Den russiske revolusjon) forplantet seg straks til Finland. Landdagens sosialistiske flertall drev gjennom en lov som gav den meget av tsarens myndighet. Loven ble ikke godkjent av det russiske Kerenskij-regimet, som oppløste landdagen med de finske borgerlige partiers støtte og skrev ut nyvalg. Denne gangen erobret de borgerlige partiene flertallet og dannet regjering under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud. Bitterheten blant sosialistene var så stor at det finske samfunnet ble splittet i to uforsonlige leirer.

Revolusjonen i Russland i mars 1917 svekket russifiseringspolitikken i Finland, og spørsmålet om full selvstendighet for landet kom åpent frem i den politiske debatten. Kerenskij-regjeringen i Russland var imidlertid svært lite imøtekommende overfor finske selvstendighetsønsker. De sosiale spenningene i Finland, ikke minst på grunn av manglende jordreformer, var samtidig sterk og stigende. Marsrevolusjonen skapte et maktpolitisk tomrom, forsyningsproblemer og økte sosiale spenninger.

Den neste russiske revolusjonen i november («oktoberrevolusjonen») bidro til at sosialistene i Finland ble gradvis radikalisert i bolsjevikisk retning. De organiserte den såkalte Røde Garde, som var bevæpnede grupper. De borgerlige på sin side, etablerte såkalte «skyddskårer» (beskyttelseskorps). De røde i Finland satset på en revolusjon i landet med hjelp av de russiske soldatene som fortsatt var stasjonert der. Mot slutten av 1917 begynte en «rød terror» som følge av voldsomme klassemotsetninger og som reaksjon på de borgerliges opprustning i form av «skyddskårerna». De borgerlige, eller de hvite, satte alle krefter inn for å oppnå full finsk selvstendighet.

Den 6. desember 1917 erklærte en borgerlig dominert landdag Finlands fulle uavhengighet. Bolsjevikregjeringen i Russland anerkjente den finske selvstendigheten den 31. desember samme år. De borgerlige «skyddskårerna» ble nå opphøyd til Finlands nasjonale hær under ledelse av Carl Gustaf Mannerheim, som hadde vært russisk offiser. Regjeringen i Helsinki så det nå som sin fremste oppgave å få de russiske troppene ut av landet. I mellomtiden var forholdene i landet svært labile. Streiker, uroligheter, terrorhandlinger og sammenstøt mellom de to væpnede organisasjonene kom etter hvert til å høre til dagens orden.

27. januar 1918 flyktet regjeringen fra Helsinki til Vaasa. Her begynte Mannerheim å reise en hær vesentlig rekruttert blant bønder og unge borgerlige intellektuelle, de såkalte jegerne. Mannerheims styrker innledet angrep på de russiske troppene i Finland i januar 1918. Samtidig gjorde de radikale sosialistene opprør i Helsinki, dannet sin egen regjering og organiserte sin egen hær med grunnlag i de røde gardene og revolusjonære russiske styrker. De greide å ta kontroll over flere av de større byene i sørlige Finland. Regjeringen i Vaasa startet imidlertid et felttog for å vinne kontroll over hele landet. Det som skulle ha vært en frihetskrig mot Russland, ble dermed en borgerkrig.

De hvite hadde større militære ressurser og ikke minst bedre militær-strategisk kunnskap til å føre en regulær krig. En finsk jegerbataljon, utdannet i Tyskland, samt et tysk ekspedisjonskorps, bidro vesentlig til den hvite militære overlegenheten. De røde fikk en del militært materiell fra de russiske troppene. Mannerheim tok hurtig offensiven. Etter blodige strider falt de rødes hovedbastion, Tammerfors, 6. april 1918. Den endelige seieren for de hvite kom da Mannerheim, støttet av tyske tropper, inntok Helsinki 19. mai.

Den finske borgerkrigen var blodig med bortimot 40 000 døde. Under selve krigen døde 3100 «hvite» og 3400 «røde». 8000 «røde» ble henrettet etter mer eller mindre vilkårlige krigsrettsdommer. Andre tusener fikk lange fengselsstraffer. Om lag 15 000 mistet livet som følge av epidemier og mer eller mindre bevisst utsulting i de hvites fangeleirer. Minst 10 000 ble henrettet bak fronten, enten under krigen eller etter krigsavslutningen, også her var majoriteten «røde». Krigen kom til å sette dype spor i det finske samfunnet i generasjoner.

• den russiske revolusjon
• Finlands historie
• hvite styrker
• røde garder