ELN

I likhet med flere av geriljabevegelsene i Colombia oppsto ELN som et resultat av stor ulikhet og den låste politiske situasjonen i landet. Ordningen med såkalt nasjonal front hvor det konservative og det liberale partiet avløste hverandre i styringen av landet uten å tillate andre partier, skapte mye uro særlig blant småbønder og arbeidere. Fidel Castros vellykkede revolusjon på Cuba i 1959 inspirerte til oppblomstringen av revolusjonære geriljabevegelser over hele kontinentet, og den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen var økende og tilspisset seg under Cubakrisen i 1962.

En gruppe colombianske studenter som studerte på Cuba tok initiativet til ELN. De opplevde Cubakrisen på nært hold, og ble inspirert av det revolusjonære Cuba, som var det første latinamerikanske landet som brøt helt med USA. Che Guevara ble deres forbilde, og hans håndbok for geriljakrig ble oppskriftsboken på hvordan revolusjoner skulle gjennomføres. Den ble kalt foco-teorien om revolusjon og ble senere formulert av den franske intellektuelle Régis Debray som hadde deltatt blant Che Guevaras menn i Bolivia. Den gikk blant annet ut på at en liten ledergruppe (fokusgruppe) skulle lede an i raske, væpnede aksjoner, gjerne på flere steder samtidig, og fokusere på misnøye mot et sittende regime, for så å lede større folkemasser i et bredt opprør. Den opprinnelige tankegangen var at bønder og arbeidere skulle slutte seg til opprøret. I ELNs tilfelle fikk de også stor oppslutning blant studenter og intellektuelle i de større byene.

ELNs første aksjon var i 1965 mot den lille byen Simacota i Santander-provinsen i nordøst-Colombia, samtidig som de publiserte sin første politiske plattform. Senere samme år sluttet den katolske presten Camilo Torres Restrepo seg til ELN. Han deltok i protestbevegelser sammen med studenter og arbeidere, og reiste rundt i Colombia og holdt oppildnende prekener med et kristen-marxistisk utgangspunkt basert i frigjøringsteologi. Torres Restrepo ble drept i 1966 i den første militære trefningen han deltok i, og ble opphøyet til martyr og symbol for ELNs revolusjonære ideer. Den spanske presten Manuel Perez ble med i ELN i 1969 og ble leder sammen med Nicolás Rodríguez Bautista, alias «Gabino», som siden har vært organisasjonens leder. Perez befestet det kristne grunnlaget for ELN, en ideologi som gikk ut på å «frelse» samfunnet fra den korrupte staten, som etterlot seg fattigdom og politisk utestengelse. Manuel Perez døde av sykdom i 1998.

ELN hadde de første årene begrenset utbredelse og suksess. Deres plattform var ment å appellere til arbeidere, småbønder og studenter, men geriljaledernes retorikk og praksis ble ofte for radikal for fagforeningene og landarbeiderorganisasjonene de ønsket støtte fra.

På 1960-tallet opererte ELN mest i nordøst, i provinsene Antioquia, Santander og Bolívar i grensetraktene mot Venezuela. På 1970-tallet gjorde hærens offensiv mot geriljagruppene at de i stor grad ble fordrevet til avsidesliggende jungel- og fjellområder. Interne konflikter førte også til store avskallinger. I 1973 var medlemstallet under 100, og daværende president Alfonso López Michelsen tilbød fredsavtale, som ble avvist av ELN. Utover på 1980-tallet økte rekrutteringen fram til toppnivået på midten av 1990-tallet med om lag 5000 medlemmer. I tillegg til de 1500–2500 aktive geriljasoldatene, hadde ELN i 2020 om lag 4000 støttespillere, såkalte militsmedlemmer.

Det frigjøringsteologiske utgangspunktet utgjør hovedforskjellen til den mye større geriljaorganisasjonen FARC, som på sitt største hadde 28 000 soldater. FARCs utgangspunkt var kommunistiske kampgrupper på 1960-tallet, med utgangspunkt i landarbeidernes opprør mot de store jordeierne. FARC var lenge knyttet til det colombianske kommunistpartiet, og målet var å ta over makten i landet og gjøre Colombia til en kommunistisk stat. Jordreform var hovedsaken i deres program.

Ifølge ELNs opprinnelige program var målet med våpen i hånd blant annet å frigjøre det colombianske samfunnet fra internasjonal monopolkapitalisme og spanskættede oligarker, skape større rettferdighet ved å satse på alfabetisering og utdannelse, helse og velferd for alle. Utgangspunktet var en kristen ideologi om å kjempe for de fattiges rettigheter. FARC og ELN har ulik organisasjonsform. FARC hadde en såkalt vertikal struktur med et tydelig lederskap, mens ELN har en såkalt horisontal organisasjon, som er mer desentralisert.

Den sentralen ledergruppen i ELN, Comando Central (COCE), består av fem personer, med Nicolás Rodríguez Bautista som øverste leder. I likhet med flere i ledergruppa har han vært med siden organisasjonens begynnelse tidlig på 1960-tallet. Strukturen ellers er desentralisert, fordelt på fem hovedfronter med hver sin ledelse. Den nordøstlige fronten dekker grenseområdene mot Venezuela, Ramirez-fronten dekker områdene vestover i det sentrale Colombia, på Stillehavskysten opererer den nordvestlige og den sørvestlige fronten. Etter ELNs fjerde kongress i 2006 skjedde det interne omorganiseringer, og en femte front ble dannet – den såkalte «urbane front», Frente de Guerra Urbano (FGU). Denne har en overordnet leder og celler i de største byene som Bogotá, Medellín, Popayán og Barranquilla. Etter at FARC la ned sine våpen etter 2016, har ELN sammen med andre illegale organisasjoner involvert i kokainhandel gått inn i en del områder som FARC forlot. Dette gjelder særlig de nord- og sørvestlige frontene ved Stillehavskysten hvor narkotikahandelen er sterkest, for eksempel fra utskipningshavnen Tumaco i Nariño-provinsen som grenser til Ecuador.

ELNs aksjonsformer er målrettede, raske framstøt med kraftige aksjoner og hurtig tilbaketrekning. Geriljamedlemmene gjemmer seg ofte blant sivilbefolkningen. Lokalsamfunnene der de opererer blir derfor utsatt for represalier når hæren, politiet og paramilitære grupper jakter på dem. ELN har særlig angrepet infrastruktur som internasjonalt eide oljeinstallasjoner, elektrisitetsverk og gruver. Siden 1980-tallet har de fått mange av sine inntekter fra innkreving av løsepenger etter kidnappinger og bortføringer. Selv om de offentlig hevder at de ikke er involvert i kokain- og narkotikahandel, får de også viktige inntekter fra slik virksomhet, enten ved å drive egen produksjon eller motta betaling for å forsvare kokaprodusentene mot regjeringshæren og politiet.

Noen av ELNs mest spektakulære aksjoner skjedde på slutten av 1990-tallet. I 1999 kidnappet organisasjonen 186 personer fra en kirke i Cali. Samme år kapret de et fly fra flyselskapet Avianca og tok hele besetningen og alle passasjerene som gisler, i alt 43 personer.

I ELNs operasjonsområde på den østlige fronten ligger det viktige oljeinstallasjoner, og når de møter hard motstand inne i Colombia, har de helt siden Hugo Chávez kom til makten i 1999 kunnet trekke seg tilbake over grensen til Venezuela. Under president Nicolás Maduro har mange colombianske ELN-medlemmer mer eller mindre permanent opphold i Venezuela. Etter at FARC inngikk fredsavtale med myndighetene tok ELN over store deler av områdene som FARC kontrollerte nær grensen til Venezuela, og har utvidet virksomheten i landet.

Helt siden 1991 har ulike regjeringer forsøkt å komme til fredsforhandlinger med ELN uten resultat. President César Gaviria inngikk fredsavtaler med flere geriljaorganisasjoner i 1991, men lyktes verken med FARC eller ELN. Senere har presidentene Ernesto Samper, Andrés Pastrana og Álvaro Uribe forsøkt å forhandle med ELN uten å komme i mål. Etter at FARC inngikk fredsavtale i 2016 ble det på nytt startet forhandlinger med ELN i 2017, først i hovedstaden Quito i Ecuador, senere på Cuba. Norge og Cuba fungerte som tilretteleggere for forhandlingene med ELN, slik de også hadde gjort under FARC-forhandlingene. Prosessen ble imidlertid avbrutt etter gjentatte brudd på våpenhvilen fra ELNs side.

I januar 2019 tok ELN på seg ansvaret for et bombeangrep mot en politiskole i Bogotá hvor 21 personer mistet livet, noe som førte til totalt sammenbrudd i fredssamtalene. President Iván Duque krevde at de ti ELN-lederne som hadde deltatt i forhandlingene og fremdeles befant seg på Cuba skulle utleveres og stilles for retten i Colombia. Dette ville være et brudd med forhandlingsprotokollen for samtalene som er undertegnet av garantilandene Cuba, Norge, Brasil og Chile. Protokollen gir ELNs forhandlingsdelegasjon fritt leide i 15 dager til å reise tilbake til Colombia ved et sammenbrudd i fredsforhandlingene. Samtidig skal det være minst 72 timers våpenhvile mens de får returnere til sine områder. President Duque har sagt at han ikke godtar protokollen fordi den var undertegnet av hans forgjenger Juan Manuel Santos, mens den ifølge garantilandene er gyldig også for etterfølgeren. Den fastlåste situasjonen gjorde at ELN-lederne fortsatte å oppholde seg på Cuba inntil videre.

I juni 2022 ble Gustavo Petro valgt til ny president i Colombia. Han er tidligere borgermester i Bogotá og var som ung medlem av geriljagruppen M-19. Petro har i sitt valgprogram nedskrevet ambisjoner om «paz total» (total fred) i Colombia. Petro ble innsatt 7. august 2022, og allerede i sin første uke som president erklærte han at fredsforhandlingene med ELN skulle gjenopptas. Fredskommissær Danilo Rueda reiste umiddelbart til Cuba for å få i gang ny dialog med ELN og etter hvert nye forhandlinger.

Første runde av forhandlingene kom i gang i november 2022 i Caracas, Venezuela. Runde to fant sted i Mexico og ble avsluttet 10 mars 2023. Der ble det enighet om hovedagendaen for videre forhandlinger, blant annet at sivilsamfunnet skal kunne delta i forhandlingene og planer for våpenhvile. Tredje forhandlingsrunde finner sted på Cuba. Norge er garantistland i forhandlingene sammen med Venezuela og Cuba.

• Colombias historie
• Colombias samtidshistorie
• Colombias befolkning
• Colombias politiske system

• Historical Memory Group, General Report (2016). «Basta Ya! Colombia: Memories of War and Dignity». Bogotá, Centro Nacional de Memoria Histórica.
• Villamizar Herrera, Dario (2017). Las guerrillas en Colombia : Una historia desde los orígenes hasta los confines. Bogotá, Penguin Random House Grupo Editorial, S.A.S.