arsen

Arsen forekommer i naturen som oksider, sulfider, sulfarsenider og arsenider. Arsenopyritt, med kjemisk formel FeAsS, er et viktig utgangsmateriale for fremstilling av arsen; ved oppvarming sublimerer arsenet ved 613 °C som As₄-molekyler. Avkjøles arsenet raskt, dannes gult arsen, mens det ved langsom avkjøling dannes grått arsen.

Når arsen oppvarmes i luft, dannes arsentrioksid, As₂O₃, også kalt arsenikk. Med svovel dannes gulfarget arsentrisulfid, As₂S₃, som ved videre oppvarming med svovel gir pentasulfidet As₂S₅. Begge sulfidene er løselige i alkalisulfider.

Arsen påvises lett selv i meget små mengder ved marshprøven. I marshpøven blandes prøven med sink og saltsyre slik at det dannes arsenhydrid, AsH₃ (arsin), som brennes. Arsenhydrid spaltes ved oppheting, og metallisk arsen kondenserer på kaldere steder.

Hovedbruken av arsen er i legeringer med bly, både til bruk i batterier og til å gjøre bly hardere (i blyhagl). Galliumarsenid brukes som halvleder til militære formål, men er for kostbart til å erstatte silisium i normal sivil bruk.

Arsenikk og arsenforbindelser hadde tidligere anvendelser i glassindustrien, ved konservering av zoologiske preparater, som legemiddel, rottegift og insektdrepende midler, ved impregnering av tre og annet. Tidligere ble noen arsenforbindelser, som Scheeles grønt, også brukt som fargestoffer, men dette er nå forbudt i Norge. Flere fargestoffer, nå spesielt brukt av kunstmalere, inneholder arsenforbindelser.

Brønnvann kan inneholde arsenforbindelser i så store mengder at det er giftig. Dette har særlig vært en plage i Bangladesh da de boret dypere for å finne mer drikkevann.

En arsenforbindelse ble tidlig på 1900-tallet brukt i behandling av syfilis. I dag behandles syfilis med antibiotika.

Arsenet selv anses ikke for å være særlig giftig, men de fleste arsenforbindelser er svært giftige, blant annet arsenikk og arsenhydrid, som også kalles arsin. Arsin er en gass som gir dødelige forgiftning selv i meget små konsentrasjoner. Denne gassen vil kunne utvikles ved flere metallurgiske prosesser på grunn av små mengder arsen som ofte finnes sammen med mange metallsulfider. Bruken av de fleste av disse er forbudt der de kan skade mennesker og husdyr.

Arsen finnes som organiske forbindelser blant annet i fisk og skalldyr og skilles lett ut i urinen etter inntak, men disse forbindelsene er ikke giftige slik som arsenikk og de uorganiske saltene av arsensyren (arsenider).

Arsenforbindelser har tradisjonelt vært brukt ved giftmord.

Arsen skal ha vært kjent allerede på 300-tallet fvt., og det ble beskrevet av Albertus Magnus rundt år 1250.

• grunnstoff
• periodesystemet
• arsenikk