Oktantall, mål for motorbrennstoffers motstand mot selvtenning (banking eller detonerende forbrenning) og benyttes særlig for å karakterisere brennstoffet til ottomotorer. Et tilstrekkelig høyt oktantall (høy bankefasthet) i en ottomotor sikrer et jevnt forbrenningsforløp fra tenningskilden og gir også den mest effektive forbrenningen.

Oktantallet måles etter flere metoder. Den mest vanlige metoden benytter en en-sylindret laboratoriemotor der man ved drift på det brennstoffet der oktantallet skal fastlegges, øker motorens kompresjon gradvis inntil selvtenning (banking) inntrer. Motoren kjøres deretter med dette kompresjonsforholdet på referanseblandinger inntil man finner en som gir samme bankeintensitet som den ukjente brennstoffprøven. Referanseblandingene består av kjente mengder iso-oktan (meget bankefast) og normalheptan som selvtenner lett. Oktantallet uttrykkes ved prosentandelen av iso-oktan i referansebrennstoffet som gir samme bankeintensitet som brennstoffprøven og betegnes Research Octane Number (RON). For vanlige bensintyper er dette tallet oppgitt for oktantallet. Det finnes imidlertid et Motor Octane Number (MON), med verdi vanligvis 10–12 enheter lavere enn RON.

For å forhøye oktantallet tilsettes antibankestoffer. Tidligere ble tetraetylbly og tetrametylbly vanligvis benyttet som tilsetninger for å bedre oktantallet. Av miljøhensyn (særlig pga. bruken av katalysatorer) benyttes i 1990-årene andre typer av antibankestoffer. Oktantallet i bensin kan også heves ved å benytte fraksjoner fra raffineriet med naturlig høyt oktantall i fremstillingen av bensin. Samtidig ser man også en tilpasning av ottomotorer for drift på bensin med lavere oktantall.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.