Anrike, separere ulike emner i en blanding i den hensikt å øke konsentrasjonen av et spesifikt, ønsket emne.

Anrike, i tilknytning til gruvedrift: øke metallprosenten i en malm ved å fjerne omkringliggende steinpartikler slik at man i et smelteverk får mindre slagg i smelten. Se anrikning

Anrike, ved anvendelse av kjerneenergi:  øke innholdet av isotopen 235U, som er den eneste isotopen i naturlig forekommende uran som kan fisjonere.

Naturlig forekommende uran inneholder 99,2 % 238U og 0,72 % 235U. De fleste kjernekraftverk krever et uranbrensel med en høyere konsentrasjon 235U enn det som finnes i naturen.

Lett anriket uran er uran anriket til en 235U-konsentrasjon på 0,9-2 %. Uranbrensel med denne anrikningen kan komme til anvendelse i enkelte tungtvannsreaktorer.

I lavt anriket uran er innholdet av 235U mindre enn 20 %. De fleste lettvannsreaktorer benytter et uranbrensel med 3- 5 % 235U.

Når anrikningen av uranet overskrider 20 %, betegnes det som høyt anriket uran. Så høye konsentrasjoner brukes ikke i kommersielle kjernereaktorer. Uran brukt i kjernevåpen er normalt anriket til over 85 % 235U.

Siden to isotoper har nesten identiske kjemiske egenskaper er anrikning av uran en svært krevende oppgave. De fleste metoder for anrikning utnytter det forhold at 235U er noe lettere enn 238U. For beskrivelse av aktuelle anrikningsmetoder se isotopseparasjon

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.