Eksos, restgassene fra et forbrent medium (gass, væske, damp) som strømmer ut fra en forbrenningsmotor. Innholdet i eksosgassen består av både skadelige og uskadelige gassarter.

Etter en teoretisk ideell forbrenning vil restgassene etter fossilt brennstoff være H2O (vann), CO2 (karbondioksid) og N2 (nitrogen). I virkeligheten virker motorene under variable og ugunstige forhold, og den forårsaker også andre avgasser:

1) Karbonmonoksid (CO). En fargeløs, luktløs og smakløs gass. Giftig, se eksosforgiftning. Gassarten dannes som en følge av ukomplett forbrenning, og ved tomgang er innholdet relativt høyt på biler uten eksosgasskatalysator. Mengden CO øker med mengden drivstoff i forhold til mengden luft.

2) Bly (Pb) i form av tetraetylbly [Pb(C2H5)4], brukes som tilsetningsstoff i blybensin for å øke bensinens bankefasthet. Blyet går gjennom forbrenningsprosessen uten å bli redusert. Det er et giftig tungmetall som lagres i levende organismer, og brytes ikke ned. De fleste personbiler bruker i dag blyfri bensin.

3) Hydrokarboner (HC) finnes i mange varianter i eksosgassen. I nærvær av nitrogenoksid (NO) og sollys kan de danne giftige oksidanter (fotokjemisk smog) som angriper slimhinnene i luftveiene. Noen av hydrokarbonene er fastslått å være kreftfremkallende. De dannes som en følge av ukomplett forbrenning. Mengden HC øker med mengden drivstoff i forhold til mengden luft.

4) Nitrogenoksider (NOx); dvs. nitrogenmonoksid (NO) og nitrogendioksid NO2. NO er en fargeløs, luktløs og smakløs gass som omdannes relativt hurtig til NO2 etter at den kommer i kontakt med oksygenholdig luft. Denne gassen er rødlig brun og har en gjennomtrengende stikkende lukt. NO2 er en giftig gass som angriper lungene, og kan ødelegge lungevevet.

Nitrogenoksider dannes ved høye forbrenningstemperaturer, og når de høyeste verdiene nær det ideelle blandingsforholdet bensin/luft, høyt kompresjonsforhold og det mest ideelle tenningstidspunkt med tanke på motorytelse.

5) Partikler i form av sot, aske eller væske; dannes som en følge av ukomplett forbrenning, eller for mye drivstoff i forhold til luft. Mange av dem har felles betegnelse PAH, polysykliske aromatiske hydrokarboner (tjærestoffer).

Pga. økt bevissthet om helse- og miljøskader som følge av eksosutslipp, er det fra 1970-årene innført en rekke tekniske tiltak på bilmotorer for å redusere skadelige utslipp. Dels ved tiltak som bilindustrien har pålagt seg selv, men hovedsakelig som lovmessige krav til lavere utslipp fra enkelte foregangsland (f.eks. California i USA, Sveits, Østerrike, Japan). Tiltakene går bl.a. ut på:

– konstruktive endringer av selve motoren, spesielt utformingen av forbrenningsrommet og de forhold som påvirker blandingsdannelsen (drivstoff/luft),

– optimal kontroll av bensinmengde, forstøving og tenningstidspunkt, ved hjelp av elektroniske systemer (se elektronisk motorstyring),

– resirkulering av eksosgass (se EGR) for å dempe de uønskede høye temperaturene i forbrenningsrommet slik at dannelsen av nitrogenoksider reduseres kraftig,

– tilførsel av luft inn i eksosmanifolden slik at uforbrente hydrokarboner inngår i en sekundær forbrenningsprosess gjennom eksosanlegget (termisk etterbrenning),

katalysator for å sette i gang en etterbrenning og reduksjon av de skadelige gassartene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.