Teater i Skottland

Fra de tidligste tider er den skotske teaterhistorien dokumentert på bakgrunn av fragmenterte kilder og nedtegnelser fra kirken (kirk), hoffet og bysamfunnene (burgh). Det var rike teatertradisjoner i middelalderen knyttet til kirken og hoffet, i tillegg til mer folkelig teaterkulturer.

De folkelige teaterkulturene hadde sitt utspring i førkristne fruktbarhetsritualer som ble oppført rundt jule- og påsketider. Chronicle of Lanercost fra 1282 beskriver et fruktbarhetsritual oppført i forbindelse med maifeiringen. Maifestene var populære over hele Skottland og ble ofte ledet av en narrekonge. Etter år 1600 ble maikongen i økende grad betraktet som Robin Hood. Populært folkelig teater var også guising, som var små sketsjer spilt av ungdom som hadde kledd seg ut.

Skottland var en del av den romersk-katolske kirken og feiret, som resten av Europa, sine høytidsdager med spektakulære prosesjoner og dramatiske tablåer både i og utenfor kirkerommet. Moraliteter, pasjonsspill og mysteriespill ble også oppført av håndverkslaugene på vognscener (pageant) eller på mer stasjonære vogner på de store uteområdene i tilknytning til bysamfunnene.

Ved hoffet var teateret del av en rik hoffkultur som besto av musikk, dans og drama. Den første dokumenterte masque-forestillingen er fra 1285, og hoffteatervirksomheten er godt dokumentert frem til 1603. Rundt 1600 var også ridderturneringer med dysting og en rekke dramatisk opptrinn, populær ved hoffene. George Buchane (1506–1582) gjorde stor suksess på kontinentet med sine latinske stykker. Ane Satyre of Thrie Astatis av Sir David Lindsay (1485–1555) er ett av få overlevende eksempler på skotsk hoffdramatikk som ble skrevet for å skulle oppføres som teater.

Reformasjonen og et politisk ustabilt og splittet skotsk samfunn førte til en massiv nedgangstid for skotsk teater. Etter reformasjonen (1560) mistet teatrene mye av støtten de tidligere hadde fått, og kirken forbød nesten alle former for teater. Personalunionen med England i 1603 bidro til at engelsk språk og kultur fikk større status, men også til at hoffteateret forsvant, og med det dramatikerne som hadde tilknytning til hoffet. Kirken tillot i noen grad skoleteater som skulle støtte latin- og engelskundervisningen.

Først i 1662 ble hoffteater igjen etablert. Teatervirksomheten var sporadisk, og fikk i første rekke sin base ved Tennis Court Theatre i Edinburgh. Her ble William Clarks Marciano oppført i i 1663. Stykket ble beskrevet som en tragisk komedie og var skrivet på engelsk i blankvers. Tennis Court Theatre oppførte teater sporadisk og uregelmessig. Teateret spilte det samme repertoaret som de engelske scenene og skuespillerne var turnerende grupper fra England. Mange skotske dramatikere skrev for engelske scener.

Utviklingen av et offentlig skotsk teater støtte på mange hindringer og utfordringer utover 1700-tallet. På samme måte som i England ble Licensing Act et viktig middel til å kontrollere og sensurere teatervirksomheten i Skottland. Kreative teaterarbeidere tok i bruk ulike måter for å unngå lovverk og reguleringer av teateret. Teaterbygninger ble bygd uten godkjenning, og forestillinger ble spilt under dekke av å være konserter. Først i 1769 fikk Skottland patent på et eget teater, og Edinburgh Theatre Royal kunne åpnes i 1769. I 1782 åpnet Glasgow Theatre Royal.

Rundt 1800 var det etablert 9 lovlige patenterte teatre i Skottland. De skotske scenene var anglifisert med et begrenset skotsk repertoar, og skotsktalende skuespillere møtte store utfordringer når de skulle spille tradisjonelle tragedier og komedier med andre språkmønstre enn det skotske språket.

Fremveksten av et skotsk drama og teater ble tydeligere etter 1800. En rekke kunstnere engasjerte seg utover 1800-tallet for å utvikle et skotsk teater. Sentralt i dette arbeidet sto dikterne og dramatikerne Joanna Baillie (1762–1851) og Walter Scott. Nå ble en rekke stykker basert på skotsk historie og skotsk kultur satt opp. Walter Scotts Rob Roy (1817) og serien Waverly Novels tar i bruk elementer som storytelling og ballader, og åpnet for en mer naturlig spillestil. Det skotske nasjonale drama utviklet seg til en markant og viktig nisje i skotsk teater. Produksjonen av historiske skotske stykker fortsatte utover 1950-tallet som et bevisst forsøk på å rehabilitere det skotske språket og fylle ut behovet for et skotsk teater.

Først rundt 1950 kan det se ut som om skotsk teater fikk et fast fundament. Profesjonelle grupper hadde etablert seg over hele landet, og sammen med en omfattende amatørteaterbevegelse la de grunnlaget for en ny generasjon av skotske dramatikere. Mange av disse tok utgangspunkt i livene til arbeiderklassen, ofte med et klart sosialistisk budskap.

Naturalismen preget mye av skotsk teater så vel i innhold som i spillestil. Samtidig vevde varieteen og det sosialt engasjerte teateret inn skotske høylandstradisjoner og ceilidh-tradisjoner utover 1970-tallet. Dette er tydelig i produksjonene til de to gruppene 7:84 fra 1973 og Wildcat (1978). Etter 1970 ga teatrene også rom for en rekke estetiske innovasjoner i form av et mer fysisk teater og innovative moderne iscenesettelser av så vel europeiske klassikere som modernister.

En betydelig faktor for skotsk teater i det 21. århundre er at det ble etablert en nasjonal teatergruppe i 2006. National Theatre of Scotland (NTS) skal sørge for å fortsatt utvikle og Skottlands mange performative tradisjoner og sørge for å bringe teater ut til alle landets regioner.

Edinburgh International Festival (fra 1947) og Edinburgh International Fringe er fortsatt i dag arenaer som bidrar til å fremme skotsk teater gjennom store felles satsninger og samarbeidsprosjekter som også gjør skotsk teater internasjonalt kjent.

• Teater i England
• Skottlands historie
• Storbritannias litteratur
• teater