Dansen har en lang tradisjon og har spilt en viktig rolle i Storbritannia. Den gamle folkedansetradisjonen er unikt dokumentert i boken The English Dancing Master, som utkom i hele 18 utgaver mellom 1661 og 1728. Boken rommer mer enn 100 dansemelodier og sanger, som ble benyttet av omreisende danselærere på 1600- og 1700-tallet. De viktigste britiske folkedansene er reel, i Skottland også kjent som Highland fling, og sannsynligvis av keltisk opprinnelse; morris-dansene, som går tilbake til 1400-tallet og opprinnelig var et dansespill hvor de dansende representerte forskjellige personer, bl.a. mai-dronningen og den svartsminkede maureren; clog dance, en treskodans av irsk opprinnelse, og de mange country dances, som var et naturlig innslag under innhøstingen. Jig, på kontinentet kjent som gigue, ble på Shakespeares tid gjerne fremført på scenen som avslutning på teaterkvelden av en spesiell skuespiller kalt The Clown.

Interessen for folkedans er blitt styrket i løpet av 1900-tallet, bl.a. gjennom arbeidet til The English Folk-Dance and Song Society og de tilsvarende organisasjoner i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det britiske motstykket til de franske hoffballettene er de såkalte court masques, som bestod av dans, sang og deklamasjon. Motivene var gjerne av historisk eller mytologisk karakter. Selv om Elizabeth 1 var kjent for sin danselyst, var det under hennes etterfølger Jakob 1 og hans dronning Anna at disse aristokratiske forlystelsene ble faste innslag ved hoffet. Den kjente arkitekten Inigo Jones laget imponerende kulisser og dikteren Ben Jonson skrev gjerne scenariene. Også Shakespeare inkorporerte danser i sine skuespill, bl.a. i The Tempest.

Som en av grunnleggerne av britisk ballett regnes dansemesteren og koreografen John Weaver (1673–1760), også kalt den engelske pantomimens far, som hevdet at dansen gjorde det talte ord overflødig. Den berømte engelske Harlekin, John Rich (1682–1761), bygde det første Covent Garden-teateret 1732, og brakte mange kjente dansere til London. I første halvdel av 1800-tallet hadde London en sterk posisjon innen den romantiske ballett.

Den danske Adeline Genée, senere Dame, debuterte på Empire Theatre 1897, og fikk stor betydning for britisk ballett på 1900-tallet. Hun arbeidet for å høyne standarden blant britiske ballettpedagoger, og knyttet forbindelsen mellom den danske Bournonville-tradisjonen og britisk dans. Djagilevs Ballets Russes besøkte London første gang 1911, og fikk en avgjørende betydning for utviklingen av en egen britisk ballett, særlig på grunn av de mange britiske dansere som med påtatte russiske eller franske scenenavn ble engasjert av Djagilev.

I 1930-årene ble The Camargo Society et viktig senter for klassisk ballett, og førte til opprettelsen av de to senere hovedsentrene i britisk ballett, Marie Ramberts Ballet Club, senere Ballet Rambert ved Mercury-teateret, og Ninette de Valois' gruppe, som ble tilknyttet Old Vic-teateret som Vic-Wells Ballet, senere Sadler's Wells Ballet. Mange kjente britiske koreografer skapte sine første verk for disse kompaniene: Antony Tudor, Andrée Howard og Walter Gore fikk alle utvikle sitt talent ved Ballet Rambert; Sir Frederick Ashton var først tilknyttet Ballet Rambert, men gikk senere over til Sadler's Wells-balletten. Margot Fonteyn, senere Dame, overtok som prima ballerina ved Vic-Wells 1935 etter Alicia Markova. Den australskfødte Robert Helpman ble Vic-Wells' ledende mannlige danser, og skapte som koreograf en rekke verker for ensemblet.

Under den annen verdenskrig ble Mona Inglesby's International Ballet dannet, og turnerte over hele Storbritannia med verker av bl.a. Massine. Betydning fikk The Anglo-Polish Ballet, som fremførte verker av Fokine, og kjente europeiske navn som Rudolf von Laban og Kurt Jooss oppholdt seg i landet, noe som etter krigen førte til opprettelsen av Laban Centre for Dance and Movement tilknyttet London University. Sadler's Wells-balletten flyttet til Covent Garden, og i tillegg ble Sadler's Wells Opera Ballet, senere Theatre Ballet, dannet. Dette andre ensemblet, som stadig har skiftet navn, fikk samtidig med hovedkompaniet og kompaniets skole i 1956 status som Royal Ballet Covent Garden. I 1950 ble London Festival Ballet grunnlagt av Anton Dolin og Julian Braunsweg. Under dansken Peter Schaufuss' kunstneriske ledelse i 1980-årene utviklet ensemblet seg til et av Storbritannias ledende. Det finnes også et mangfold av dansekompanier basert på moderne teknikk, det største er London Contemporary Dance Theatre, som sammen med London School of Contemporary Dance ble grunnlagt 1964 av Robin Howard.

Av etterkrigstidens britiske koreografer må nevnes Sir Kenneth MacMillan, Norman Morrice, Peter Wright, Peter Darrell, og blant de yngre Richard Alston, Christopher Bruce, Robert North, David Bintley, Michael Corder, Sioban Davies og Michael Clark. Størst betydning har Sir Frederick Ashton og John Cranko hatt. Ashton regnes som 1900-tallets fremste britiske koreograf, mens Cranko gjorde sin viktigste innsats på kontinentet, særlig som kunstnerisk leder for Stuttgart-balletten i en årrekke. Den koreografen som den senere tid har hatt størst suksess, er Matthew Bourne og hans kompani Adventures in Motion Pictures (AMP). Han har omformet en rekke klassiske ballettverk i en særegen stil. Spesielt hans fortolkning av Svanesjøen har vakt stor oppmerksomhet.

Britisk dansescene er preget av en viss usikkerhet og London har etter hvert fått en noe mindre betydning som sentrum for europeisk dansemiljø, som i større grad er overflyttet til kontinentet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.