Det eksisterte en rik teaterkultur i middelalderens England og Skottland. Den kjennes best fra England, men det antas at den skotske også har vært svært rik. I England var middelalderteateret kjennetegnet av både religiøse og verdslige farser. De religiøse var gjerne liturgiske spill kjent helt fra 900-tallet, og de er følgelig blant de eldste i Europa, slik som f.eks. Regualis Concordia (ca. 965–75). Senere var særlig mysteriespillene i York på 1300- og 1400-tallet kjent, og derfra er det bevart mye tekstmateriale. Det spesielle med de engelske mysteriespillene var at de foregikk på vogner som ble trukket i prosesjoner, og at spillet foregikk simultant, altså samtidig på de forskjellige stasjonene. Det var håndverkerlaugene som organiserte disse spillene som var knyttet til bibelhistoriens pasjonslegender. Fra 1384 kjennes noe som ble kalt for London-spillet, og det foregikk over et visst antall dager. Moraliteter eller fortellinger om dyd og oppførsel kjennes også fra senmiddelalderen, og av de eldste kjente er moralitetsspillet The Castle of Perseverance (Utholdenhetens slott). Everyman (Det gamle spill om Enhver) var oversatt fra nederlandsk og er kjent fra 1500-tallet. Middelalderens runde spilleplasser i Cornwall representerte en særegen form for mysteriespill. Mysteriespill og moraliteter kjennes også fra Skottland, hvor det også eksisterte noe som ble kalt for Robin Hood-spill.

Mens middelalderens teater i hovedsak var basert på aktører fra laugene, vokste det frem et profesjonelt underholdningsteater på 1500-tallet, altså i en periode som falt sammen med Tudor-dynastiet. Tiden og teateret blir gjerne omtalt som elizabethansk eller Shakespeare-tidens teater, som sammen med teateret under Stuartene danner en slags gullalder. William Shakespeare er blitt stående som en av tidenes største dramatikere. Andre sentrale navn fra denne perioden er Christopher Marlowe og Thomas Kyd. Først sent fikk man teaterhistorisk brakt på det rene hvordan det elizabethanske teater var utformet bygningsmessig, men man har hele tiden kjent navnene på de truppene som dannet seg omkring teaterbygninger som The Theatre, The Globe eller The Curtain, som alle lå i utkanten av London. Den elizabethanske dramatikken må forstås på bakgrunn av både gjenoppdagelsen av det klassiske drama, særlig fra romersk tid, og den retoriske tradisjonen. Også folkelige middelalderske teaterformer var en del av bakgrunnen.

James Burbage var teaterlederen for truppen Lord Leicester's Men og teaterbygningen de spilte i var kjent som The Theatre. Den stod ferdig i 1576. Skuespillerne hadde bakgrunn både i retorikk, dans og akrobatikk, og rådet således over et mangfoldig scenisk språk som trakk et stort publikum fra alle samfunnslag til de åpne teaterbygningene som også er omtalt som theatre in the round. Et rikt repertoar utviklet seg, og i tillegg kom innendørs oppføringer inspirert av den italienske renessansekulturens opptogsprosesjoner eller maskerader. De engelske masks ble introdusert av Inigo Jones samtidig med italiensk scenemaskineri til bruk i innendørs saler. Dette var et teater for aristokratiet og er omtalt som The Blackfriars Theatre etter hallen hvor det fant sted.

Det er nå vi er inne i Stuart-perioden, og på denne tiden utviklet det seg en rekke omreisende teatergrupper som særlig reiste til Tyskland og muligens til Skandinavia. Puritansk opposisjon og borgerkrig førte til at teaterlivet mer eller mindre ble lagt i dvale for så å oppstå igjen under restaurasjonstiden etter Cromwells republikk, nærmere bestemt i perioden 1660–1700. Drury Lane-teateret var allerede etablert i 1643, og trupper med støtte av kongen fikk spille eldre og nytt repertoar. Thomas Killigrew var leder av truppen The King's Men, mens The Duke's Men var ledet av Thomas Betterton, som var anerkjent som tidens største skuespiller. I 1682 forente disse to truppene seg på Drury Lane-teateret. Restaurasjonsdramaet var preget av klassisistiske idealer inspirert av den franske klassisismen. Drydens essay Of Dramatic Poesy fra 1668 representerte et dramaturgisk forbilde, og på denne tiden startet tradisjonen med å omskrive eller tilpasse Shakespeares dramatikk slik at den skulle passe inn i de klassisistiske normene. Først med romantikken begynte man å gå tilbake til de originale versjonene.

I 1695 brøt en gruppe skuespillere med Thomas Betterton i spissen ut av Drury Lane-teateret og slo seg ned på Lincoln's Inns Fields-teateret. Tidens kanskje mest betydningsfulle dramatiker var Richard Sheridan (1751–1816). John Gays The Beggar's Opera fikk stor betydning med sin fokusering på de lavere sosiale lag i samfunnet. David Garrick (1717–79), skuespiller og teaterleder ved Drury Lane, fornyet den deklamatoriske spillestilen gjennom nyanserte og psykologiske rollestudier. I 1737 ble sensuren for alvor innført i teateret, og den ble ikke opphevet før i 1968. Dette fikk store konsekvenser for den videre utviklingen, ved at den tok fra forfatterne noe av engasjementet i forhold til å skrive i den dramatiske sjanger. De valgte heller romanformen, og sensuren kan også forklare hvorfor teateret siden i stor grad har vært et skuespillernes teater. Skuespilleren John Philip Kemble var en dominerende figur på slutten av 1700-tallet sammen med sin søster Sarah Siddons. Hun var kjent for sin klassisistiske spillestil. Kemble var også sentral som truppleder og turnerte i store deler av landet. Edmund Kean var den mest sentrale romantiske skuespiller. På grunn av mangel på engelsk dramatikk fra omkring 1800, ble tysk borgerlig drama i stor grad oversatt og spilt, og etter hvert kom også det franske melodrama inn på scenene. Av nye teatre kan nevnes Sadler's Wells, 1765, og etter 1806 Olympic og Adelphi. 1800-tallet var særlig preget av at det ble spilt farser, og i 1900 var Drury Lane best kjent som pantomimeteater, mens Covent Garden var etablert som fast operascene.

Skotsk teater var preget av fortellertradisjoner og folkelige teaterformer som Ballade opera på 1700-tallet og senere music-hall og pantomime. I forbindelse med opplysningstiden vokste det frem et nytt skotsk drama, som f.eks. Allan Ramsays The Gentle Shepherd (1725) og John Homes Douglas (1756). 1800-tallet var sterkt preget av det viktorianske melodrama. Tidlig på 1900-tallet begynte det å utvikle seg et nytt skotsk nasjonalt drama.

Det var med en viss konservatisme og skepsis teateret så seg konfrontert med de nye strømningene i europeisk teater ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet. En Shakespeare-tradisjon hadde etablert seg og ble nøye tatt vare på. Den irskfødte George Bernard Shaw (1856–1950) var sammen med den skotske kritikeren William Archer (1856–1924) opptatt av å bringe tidens naturalistiske strømninger inn i teateret, og å lansere den nye problemorienterte dramatikken. Shaw skrev et essay om Ibsen som kom til å få stor betydning, men det var motstridende at teateret åpnet seg for det nye tendensdrama. Shaw ble selv kjent for sitt stykke Mrs Warren's Profession, som var et innlegg i tidens debatt om prostitusjon. Stykket ble i 1902 spilt på The Stage Society, som var et klubbteater med rett til å omgå sensuren under henvisning til at visningene var private. Den store fornyeren innenfor scenografi, Edward Gordon Craig, som også representerte reteatraliseringen i europeisk teater, valgte å arbeide utenlands.

Royal Court Theatre (åpnet 1888) i London stod for en viss fornyelse. Under felles ledelse av J. E. Verdenne og Granville Barker ble det i perioden 1904–07 spilt kontinentale dramatikere som Hauptmann, Maeterlinck og Schnitzler. Av britiske dramatikere som etter hvert tok opp disse retningene kan nevnes W. S. Maugham og Noel Coward. Det ble etablert et repertoarteater-system i England, noe som også ble bygd ut i mange av provinsbyene. Arts Council fra 1946 spilte en stor rolle for teateret etter den annen verdenskrig, da få teatre utenfor London West End kan overleve uten offentlig støtte.

Av sentrale begivenheter kan nevnes utviklingen av et såkalt fringe teater siden 1968, et teater basert på små eksperimentelle enheter eller grupper. Joan Littlewoods Theatre Workshop, 1945–61, bidrog til å skape en slik bevegelse. Det var hun som introduserte Brecht og slapp til nye dramatikere som Brendan Behan og Shelag Delaney. Royal Shakespeare Company ble drevet som permanent teater fra 1960/61 og i 1962 åpnet The National Theatre i The Barbican Centre i London. Av sentrale regissører må nevnes Peter Brook, Peter Hall og Trevor Nunn. De representerte etter Littlewood den første generasjon av et regiteater, men fortsatt står skuespillerteateret veldig sterkt. I Skottland har Edinburgh-festivalen eksistert siden 1947. Det mest kjente moderne teater i Skottland har vært The Citizens' Theatre i Glasgow. Nye visuelt inspirerte kompanier har stått for et nytt eksperimenterende teater både i England og Skottland, slik som DV8 som har gjestespilt i Norge. Nye måter å bruke tekst på gjør seg gjeldende i 1990-årene med grupper som Forced Entertainment og Gob Squad.

har sitt moderne grunnlag i den bredt folkelige music hall-tradisjonen, en varieté-teaterform som var dominerende i siste halvdel av 1800-tallet og til perioden rett etter den annen verdenskrig. Musikkteateret nådde første gang et verdenspublikum med Gilbert & Sullivans satiriske operetter på 1800-tallet, mens britisk musikal i hovedsak forble lokal helt opp til 1970-årene, til tross for enkelte verdenssuksesser som The Boy Friend (1954), Stop the World – I Want to Get Off (1961) og Oliver (1962) og eksport av store kvinnelige stjerner (Gertrude Lawrence, Julie Andrews, Petula Clark). Med Andrew Lloyd Webbers gjennombrudd ble Londons West End i 1970- og 1980-årene musikalverdenens hovedstad, med Elaine Page og Michael Crawford som de sentrale utøvere. I senere år har man satset på sikre, eldre suksesser.

Ulster Literary Theatre, stiftet 1904 inspirert av Irish Literary Theatre i Dublin, ble 1939 omorganisert som Ulster Group Theatre. Dets forfattere, særlig Rutherford Mayne, fant snart frem til en ofte humoristisk tolkning av nordirsk lynne, en selvransakelse som i neste generasjon ble mer nærgående, f.eks. i Stewart Parkers skuespill. Men i dag er det Lyric Players Theatre som er den sentrale scene i Belfast. Mrs. Mary O'Malley begynte beskjedent 1951 med å oppføre Yeats og annet poetisk drama i sin egen stue. 1968 fikk teateret ny bygning (304 plasser) og spiller nå programmer som rangerer fra Sheridan og Ibsen, Tsjekhov og Lorca, Shaw og Brecht, til moderne engelsk, irsk og nordirsk drama. Vold, terror og usikkerhet i den krisetiden som begynte 1969, har gitt grobrunn for sterke skuespill med nye forsøk på å definere nordirsk identitet. Det har ikke vært noen mangel på dramatisk stoff i konfliktene på gaten, i hjemmet, og av og til på en politistasjon, som i The Interrogation of Ambrose Fogarty (1982) av Martin Lynch og Rat in the Skull (1984) av Ron Hutchinson; konflikter som gjerne presenteres på scenen med saftig språk i en besk galgenhumoristisk blanding av komedie og tragedie. Andre som har brukt Belfast som bakgrunn og tema i sine skuespill er Anne Devlin, Graham Reid, Bill Morrisson og Christina Reid. Meget av dette vitale nye drama er kommet fra Londonderry, hvor Field Day Theatre Company, som ble startet 1980, har vært ledet av Brian Friel og skuespilleren Stephen Rea. Friel har gitt subtile analyser av irsk liv og miljø i skuespill som er blitt oppført med suksess også i England og Skottland. Takket være gjestespill, særlig i London, har Rea og Friel hjulpet til å styrke en sentral irsk dimensjon i britisk teater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.