Nyere norsk samtidskunst

Fra og med 1990 fikk den fotobaserte kunsten en oppblomstring og fotografiske arbeidsmåter ble en selvsagt del av den norske samtidskunsten. I Norge fikk den såkalte «Bergenskolen» en avgjørende betydning for den fotobaserte kunstens posisjon på samtidskunstfeltet. Kunstnere som Ole John Aandal, Mikkel McAlinden, Vibeke Tandberg, Torbjørn Rødland og Signe Marie Andersen var representert her.

Vibeke Tandbergs arbeid Living Together (1996) er en serie med fotografier som er blitt stående som et av epokens mest kjente og omtalte verker. Serien viser to unge kvinner som gjør hverdagslige ting; de ser på TV, tar oppvasken, spiser frokost, kler på seg eller spiller kort. Bildene kan se ut til å være tilfeldige hverdagsøyeblikk, men er iscenesatt med kunstneren selv i begge roller.

I sine iscenesatte fotografier fra serien Sluttspill fra 1999, forsøker Mikkel McAlinden å skjule sine virkemidler, for å skape et inntrykk av umiddelbar nærhet og sannhet. Manipulering av fotografiske bilder hadde fått sitt inntog og i mange tilfeller erstattet det tradisjonelle fotografiet. Scenen som avbildes er fra et pokerspill i det øyeblikket én av spillerne kaster kortene, og vi som betrakter ser spillet fra hver enkelt spiller rundt bordet. Hvert bilde viser situasjonen sett fra én spillers synsvinkel, som om betrakteren er en av spillerne. Menneskene på bildene har derimot aldri spilt poker sammen eller vært i samme rom samtidig, for den saks skyld, selv om flere detaljer fremstår som eksepsjonelt klare og tydelige.

En annen tendens innenfor fotobasert kunst på slutten av 1990-tallet var ny saklighet og dokumentarisk fotografi. Ut fra forskjellige ståsted og siktemål har kunstnere om Mette Tronvoll, Marte Aas, Vegar Moen, Eline Mugaas, Line Bøhmer Løkken og Ane Hjort Guttu utviklet kunstnerskap som bygger videre på den saklige, streite fotografiske innstilling som kunne finnes hos kunstnere som Dag Alveng, Per Maning og Per Berntsen. På en eller annen måte opererer de med forestillingen om fotografiet som et virkelighetsnært dokument.

Nyere dokumentariske perspektiv finnes også i filmkunsten til kunstnere som Bodil Furu, Lene Berg og Marte Aas. Aas har jobbet mest med film og har over en lengre periode utforsket hvordan ulike teknologier har påvirket menneskets væremåter og selvforståelse. Filmen A Letter to Zoe (2021) er et eksempel på dette. Den er strukturert som et brev sendt fra en kvinne til en annen. Kvinnestemmen i filmen snakker om huset sitt, gravide kropper og kobbersylindrene som brukes til å huse nedgravd atomavfall i Sør-Sverige. Utgangspunktet for denne filmen var en tekst av antropologen Zoë Sofia, som vurderer beholdere som en form for teknologi, på samme måte som mer tradisjonelle verktøy, og at de hele tiden interagerer med omverden gjennom lekkasjer og avgrensning. Filmen sier noe om kompleksiteten i forbindelsene mellom mennesket, omgivelsene og naturen og den teknologien mange benytter seg av.

Kunstnere som jobber innenfor et mangfold av ulike medier preger også dagens samtidskunst. I 2001 åpnet kunstneren Børre Sæthre utstillingen My Private Sky på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Midtpunktet i utstillingen var en installasjon med en hvit enhjørning plassert på et blått vegg-til-vegg-teppe. Installasjonen har skrevet seg inn i norsk kunsthistorie som et sentralt arbeid fra denne perioden. Sæthres kunstnerskap og installasjoner er kjent for å ta form av større monumentale og sanselige installasjoner. De er ofte ladet med spenning, og balanserer hårfint mellom ubehag og forlystelse.

Sandra Mujingas arbeider går ofte på tvers av ulike medier og beveger seg lett mellom skulptur, video og fotografi, til performance og elektronisk musikk. Hun har de siste årene markert seg internasjonalt med flere større utstillinger og ved at to av hennes videoinstallasjoner Flo (2019) og Pervasive Light (2021) ble innlemmet i museumssamlingen til The Museum of Modern Art (MoMA) i New York.

Den elektroniske kunsten i Norge og andre steder i verden var på 1990-tallet i rask utvikling. Innføring av nye digitale teknologier resulterte i nye muligheter for produksjon, eksperimentering og overskridende kunstneriske uttrykk. Internett ble et kunstmedium og internettkunst et nytt fenomen. Fremskrittene innen prosessordesign og regnekapasitet gjorde det stadig enklere å lage komplekse modelleringer og visualiseringer av virtuelle, hybride tredimensjonale gjenstander.

Internett kom for fullt i 1991 med World Wide Web. Eksperimenteringen på 1990-tallet skulle danne grunnlaget for det som på 2000-tallet skulle kjennetegne det elektroniske kunstfeltet i Norge. Institusjoner som Atelier Nord i Oslo etablert allerede i 1965, men begynte nå å dreie sin virksomhet mot elektroniske medier på 1990-tallet, BEK – Bergen senter for elektronisk kunst etablert i 2000, TEKS – Trondheim Elektroniske Kunstsenter etablert i 2002.

PNEK ble opprettet i 2000 – produksjonsnettverk for elektronisk kunst, som et eget prosjekt administrativt plassert hos Atelier Nord. Kunstnerne fikk økt tilgang til både kompetanse og utstyr. I tillegg til rollen som nasjonal nettverkskoordinator, overtok PNEK arbeidet med et nasjonalt videokunstarkiv fra Kulturrådet i 2012. Opprinnelig initiert og finansiert av Kulturrådet i 2011 som et pilotprosjekt skulle Videokunstarkivet være et referansearkiv over videokunstverk produsert i Norge fra 1960-tallet og frem til i dag. Arkivet ble utviklet av PNEK i årene 2012–2015.

Arkivet strekker seg tilbake til noen eksperimentelle kortfilmer fra 60-tallet, til helt ferske filmer/videokunst. Videokunstarkivet skal fange opp og inkludere all kunst med levende bilder som en del av uttrykket som er vist/utstilt gjennom norske utstillinger, gallerier, museer, festivaler med mer. Det vil si videokunst, filmkunst, tidsbasert media, intermedia, elektronisk kunst med bilder også videre. Fra 2021 ble ansvaret for arkivet overført til Nasjonalmuseet for kunst i Oslo.

Lydkunst fikk større utbredelse i Norge på 1990-tallet i kjølevannet av etableringen av flere visningssteder og miljøer dedikert til dette feltet og i forlengelsen av videokunst, ny mediekunst og elektronisk kunst. Kunstnere som Jana Winderen, Maia Urstad, Maja S.K. Ratkje, Per Platou, Natasha Barrett, Camille Norment, Trond Lossius, Øystein Wyller Odden, Tori Wrånes og Asbjørn Blokkum Flø kobles til lydkunst.

Maia Urstad regnes som en pioner innen norsk lydkunst. Urstad jobber med lyd ut fra mange strategier og innfallsvinkler, blant annet gjennom performance, installasjon og stedsspesifikke arbeider, eller i skjæringsfeltet mellom kunst og vitenskap. Hun er mest kjent for sin særegne måte å bearbeide lyd visuelt, og da spesielt med radio – både som visuell gjenstand og kulturelt fenomen. Urstad benytter radioapparater og kassettspillere som lydlige og skulpturelle elementer i store, romlige installasjoner. Verket Lydmur (2004-) er et godt eksempel på dette. Det består av en åtte meter lang og to meter høy mur som er bygd opp av 120 radiokassettspillere i mange ulike former og farger, og ulike lyder og hvit støy fra radiostasjoner.

På begynnelsen av 2000-tallet var Urstad med å etablere Lydgalleriet i Bergen – et visningssted som spesialiserer seg på lyd og elektronisk kunst.

Innenfor norsk videokunst er det en til å arbeide med det virkelighetsnære, pinlige og performative iscenesettelse hvor kunstneren selv ofte spiller hovedrollen. Kunstnere som jobber på denne måten er Lotte Konow Lund, Jannicke Låker, Tommy Olsson, Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen.

Jannicke Låkers arbeider er blant annet inspirert av amerikanske videokunstnere på 1970-tallet, som Bruce Nauman og Paul McCarthy. Tematikken kretser rundt maktforhold og ydmykelse, og filmene har ofte et hjemmevideopreg, noe som forsterker følelsen av å befinne seg innenfor andres intimsoner og private sfære. Et eksempel er filmen Sunday Mornings (2007), hvor hovedpersonen kommer sjanglende hjem en søndag morgen. Hun er synlig beruset og enhver hverdagslig handling, som å drikke et glass med vann eller kle av seg, blir en utmattende og langsom affære. Filmen er helt uten dialog og all oppmerksomhet rettes mot protagonistens klumsete bevegelser. Filmen mottok blant annet Kritikerprisen og Terje Vigen-prisen.

Kroppen ble et viktig tema i norsk samtidskunst i 1990-årene og ble ofte koblet til en ny sensibilitet, utforskning av individualitet, sykdom eller forventninger til menneskekroppen. Sentrale kunstnere som jobber med performance og egen kropp i nyere samtidskunst er Marianne Heier, Tori Wrånes, Marthe Ramm Fortun, Kurt Johannessen, Monica Winther, og kunstnerduoen Toril Goksøyr og Camilla Martens.

Tori Wrånes er en av Norges mest internasjonalt markante kunstnere innenfor dette feltet. Med kostymer, rekvisitter, stemme og bevegelse skaper hun en suggererende og hypnotisk verden.

Tegnekunsten fikk nytt liv på 2000-tallet. Kunstnere som Vanessa Baird, Marit Victoria Wulff Andreassen, Kim Hiorthøy, Terje Nicolaisen, Sverre Malling, Hege Nyborg og Ane Graff markerte seg på dette området. De tilhørte en ny generasjon tegnere som på 2000-tallet rendyrket et figurativt og fortellende billedspråk som et selvstendig eksperimentelt uttrykk.

I 2003 var kritiker og kurator Jonas Ekeberg den første til å innføre begrepet «nykonseptualisme» med referanse til kunstnerne Matias Faldbakken, Marius Engh og Gardar Eide Einarsson. Andre kunstnere som jobber på tilsvarende måte er Jan Freuchen, Snorre Ytterstad, Lina Viste Grønli og den norsksvenske duoen Ingrid Book og Carina Hedén. Typisk for de nykonseptualistiske kunstnerne er bruken av tekst og readymades, appropriasjon av allerede eksisterende bildemateriale og en politisk orientering med kritikk av samfunnsmessige og kunstinstitusjonelle forhold.

Nyere norsk samtidskunst er også preget av en vilje til å omskrive deler av norsk kunsthistorie som tidligere både er oversett og undervurdert. I 2013 kuraterte kunstnerne Eline Mugaas og Elise Storsveen i samarbeid med Kunsthall Oslo utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di på Kunsthall Oslo. Utstillingen ønsket å se på forbindelsen mellom kunstnerisk praksis og kvinnebevegelsen i Norge, og hadde undertittelen Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89. Utstillingen viste arbeider av blant annet Wenche Mühleisen, Brit Fuglevaag, Elisabeth Haarr, Sidsel Paaske, Elsebet Rahlff, Terje Roalkvam, Berit Soot Kløvig, Synnøve Anker Aurdal, Siri Aurdal, Anne Breivik, Ingegjerd Dillan, Lill-Ann Chepstow-Lusty, Morten Juvet, Per Kleiva, Sonja Krohn, Eva Lange, Morten Krohg, Zdenka Rusova, Willibald Storn med flere. I årene etter at utstillingen var over fikk Siri Aurdal, Elisabeth Haarr, Brit Fuglevaag og Sidsel Paaske utstillinger i større kunstinstitusjoner i Norge.

I 2022 kom det et viktig internasjonalt gjennombrudd og anerkjennelse av den samiske samtidskunsten. Den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen var dedikert til utelukkende å vise samiske kunstnere. Den norsk-samiske kunstneren Máret Ánne Sara stilte ut med Pauliina Feodoroff og Anders Sunna. Saras arbeider benytter ofte sterke virkemidler i politisk kamp for urfolks rettigheter, og henter ofte materiale fra familiens reindrift. I 2022 ble hennes verk Pile o'Sápmi Supreme innkjøpt av Nasjonalmuseet for kunst i Oslo. Verket består av 400 reinsdyrhodeskaller og er blitt benyttet offentlig som en protest i forbindelse med brorens rettssaker mot den norske stat.

Etter 2012 opplevde tekstilkunsten i Norge en fornyet interesse og en revitalisering av uttrykksformen som har videreutviklet seg fra et primært materielt fokus til idébaserte, konseptuelle kunstverk. Arbeidene til Hannah Ryggen og Synnøve Anker Aurdal er vist ny interesse og har inspirert en generasjon unge norske kunstnere til å utforske nye måter å jobbe med tekstil. Kunstnere som Ann Cathrin November Høibo, Gunvor Nervold Antonsen, Elise Storsveen, Pearla Pigao, Kiyoshi Yamamoto, Aurora Passero, Bente Sætrang, May Bente Aronsen, Hanne Friis og John K. Raustein kan alle knyttes til denne nye revitaliseringen innenfor tekstilkunstens plass i samtidskunsten, selv om de jobber på svært forskjellige måter; fra installasjoner i sjiktet, mellom et skulpturelt og malerisk uttrykk til billedvev og applikasjonssøm.

På 1990-tallet fikk Norge også en oppblomstring av kunstnerdrevne visningssteder. Disse var viktige for utviklingen av den nye kunstscenen og for kunstnere som ikke nødvendigvis fikk innpass ved større etablerte kunstinstitusjoner. De kunstnerdrevne visningsstedene var mest opptatt av kunstneriske prosesser og handling fremfor tradisjonelle teknikker. Mange av kunstnerne bak disse visningsstedene var opptatt av det som skjedde på den internasjonale kunstscenen. Galleri Otto Plonk er et eksempel og ble startet i Bergen i 1995, etablert av Per Gunnar Tverbakk, John Kvie og Snorre Ytterstad. Senere på 1990-tallet kom Galleri Herslebs gate 10, Galleri Struts og fra 00-tallet kom Galleri Galuzin, Galleri Rekord, Bastard, Galleri Barbara Hansen, Dortmund Bodega, 1857, Pink Cube og Noplace.

• Kunst i offentlig rom (KORO), Materialets tale – kunstens taktile språk, red. Trude Schjelderup Iversen, Oslo 2019.
• Jonas Ekeberg, Postnordisk, Torpedo Press, 2019.
• Elektronisk kunst i Norge, Bind I: Kunstnere og verk fra 1960 til 2020, red. Zane Cerpina, Ståle Stenslie og Jøran Rudi, TKS.press, 2021.
• Karin Hellandsjø, Museet for samtidskunst 1988-2003 – en institusjons historie, Press, Oslo 2022.
• Øystein Ustvedt, Ny Norsk Kunst: etter 1990, Fagbokforlaget, Oslo 2011.
• Gunnar Danbolt, Frå modernisme til det kontemporære – tendensar i norsk samtidskunst etter 1990, Samlaget, Oslo 2014.
• Jorunn Veiteberg, Hold stenhårdt fast på greia di – Kunst og feminisme i Norge 1968 – 1989, Tekstbyrået og Kunsthall Oslo, Oslo 2019.
• Norsk Avantgarde, red. Bäckström og Børset, Novus 2011.
• Lights On – Norsk samtidskunst, Astrup Fearnley Museet, Skira 2008.