Saganatt av Marianne Heier
Videostill fra kunstverket Permanent Installation.
Marianne Heier er en norsk kunstner som hovedsakelig arbeider med performance, installasjon og intervensjoner. Hun står bak institusjonskritiske prosjekter som stiller spørsmål ved kunstens verdi, hierarkiske samfunnsstrukturer og økonomiens rolle i samfunnet.
Heier har sin utdanning fra Accademia di Belle Arti di Brera i Milano, Italia (1992-1997) og Kunsthøyskolen i Oslo, Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid (2007-2013).
Som en del av sitt kunstneriske arbeid har Heier ved flere anledninger gitt en rekke sjenerøse gaver til kunstinstitusjoner i Norge og i utlandet. Hun har blant annet gitt en pengesjekk til galleriet Sparwasser HQ i Berlin, et nytt pauserom til museumsvertene på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo og en asfaltert vei til Maihaugen museum i Lillehammer. Gavene ble finansiert med penger hun selv hadde skaffet til veie gjennom forskjellige lønnede oppdrag og salg av kunstverk.
Gaven som kunstnerisk strategi står sentralt i Heiers kunstnerskap, og hun spiller bevisst på gavens symbolske funksjon og etablering av en gjensidig forpliktelse mellom giver og mottaker. Ved å overrekke gaver til ulike institusjoner utfordrer Heier de iboende sosiale og hierarkiske funksjoner en gave symboliserer. Dette kan være spørsmål som:
Saganatt (2008) ble gitt i gave til Maihaugen museum i Lillehammer i 2008. Arbeidet består av en asfaltert veistrekning på den delen av museet som presenterer det moderne Norge. Asfalten starter på det punktet i utstillingen som markerer året 1968, som sammenfaller med det året det første gang ble funnet store mengder olje i Nordsjøen.
Arbeidet stiller spørsmål ved museets representasjon av den moderne norske kultur og oljens enorme innvirkning på levestandarden i Norge. Når historien om det moderne Norge skal fortelles vender man stadig tilbake til den idealiserte historien om bonden som gjennom hardt arbeid og nøysomhet bygde landet. Men dette er i liten grad sammenfallende med det faktum at Norge, takket være oljen, ble et rikt land, og før oljefunnene faktisk hadde en beskjeden økonomi.
Heiers prosjekt kan settes i sammenheng med den såkalte institusjonskritikken som gjorde seg gjeldende på 1970-tallet, hvor en rekke kunstnere rettet kritikk mot institusjoner som hadde en særskilt maktposisjon i kunstfeltet. Sentrale her var kunstnere som Michael Asher, Marcel Broodthaers, Daniel Buren, Andrea Fraser og Hans Haacke.
I Norge har ikke institusjonskritikken vært like markant, men arbeider av kunstnere som Marianne Heske, Lars Ramberg, Tone Hansen og Heier selv kan settes i sammenheng med denne typen kunst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.