Kvinners rettigheter i Norge fra 1945 til 1990-årene

Etterkrigstiden frem til midt i 1960-årene var husmor-epoken i norsk historie. Folk giftet seg tidlig, og det var flere hjemmeværende husmødre enn noen gang. Med unntak av en liten, men arbeidsom feministisk opposisjon, var det bred enighet om at samfunnet skulle bygges på kjernefamilien, hvor mannen hadde lønnsarbeid mens kona arbeidet hjemme.

I løpet av 1960-årene endret dette seg. Flere kvinner tok utdanning, og stadig flere gifte kvinner gikk ut i arbeidslivet. Antall barn per familie sank fra tre til to. Holdningene til likestilling og kvinners individuelle rettigheter ble mer positive.

Tidlig på 1970-tallet krevde en ny, radikal kvinnebevegelse frigjøring fra det mannsdominerte samfunnet. Etablerte kvinneorganisasjoner som hadde likestilling som mål fortsatte samtidig sitt arbeid. Samlet stilte kvinnebevegelsen krav om barnehager, selvbestemt abort, lik lønn, like arbeidsvilkår og politisk innflytelse.

I 1980-årene kom flere kvinner inn både i kommunestyrene, på Stortinget og etter hvert i regjeringen. Flere kvinner enn menn var under utdanning, og antallet kvinner i arbeidslivet økte sterkt. Mange arbeidet i skolen, barnehagene og helsevesenet, hvor kvinner også hadde lederstillinger. Slik muliggjorde de en kraftig utbygging av velferdsstaten. Det førte i sin tur til at flere kvinner kunne kombinere familie og yrke.

Når både mann og kvinne hadde inntekt, mistet ekteskapet sin betydning som forsørgelsesinstans. Mange flyttet sammen og ble samboere uten å gifte seg. Lesbiske kunne inngå formelt partnerskap fra 1993, ekteskap fra 2009.  

Den første loven om statsborgerskap ble satt i kraft i 1888 og gjaldt til 1950. Ekteskapet ble på denne tiden betraktet som et fellesskap hvor mannen var hovedperson og kvinnen biperson. For lovgiverne var det da ingen tvil om at statsborgerskapet måtte følge mannen. En norsk kvinne som giftet seg med en utlending mistet sitt norske statsborgerskap og måtte ta mannens. En utenlandsk kvinne som giftet seg med en norsk mann, fikk norsk statsborgerskap. Barn fikk også automatisk fars statsborgerskap. I 1922 ble loven av 1888 endret noe, slik at en kvinne som giftet seg med en utlending ikke mistet statsborgerskapet før hun eventuelt forlot landet.

I 1946 kom et tillegg til loven: Kvinner som hadde giftet seg med «menn fra fiendestat» i krigstid, måtte ta mannens statsborgerskap. De som hadde giftet seg med tyskere i okkupasjonstiden, ble nå tyske statsborgere, og sendt ut av landet som forrædere. Norske menn beholdt sitt statsborgerskap selv om de hadde giftet seg med en tysk kvinne.

En ny lov om statsborgerskap kom først i 1950, etter press fra Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon, som behandlet dette på møter i 1937 og 1946. Nå fikk kvinner rett til selv å velge statsborgerskap. Barn fikk imidlertid fremdeles fars statsborgerskap. Denne ordningen varte til 1979, da barn med norsk mor og utenlandsk far fikk norsk statsborgerskap. Statsborgerloven av 1950 ble avløst av Lov om statsborgerskap av 2005. Her slås det fast at barn får norsk statsborgerskap dersom far eller mor er norsk statsborger.

Før 1923 fantes det ingen spesielle bestemmelser om hva slags etternavn folk skulle bruke. Mange tok fars eller mors navn med et vedheng (Hansen, Katrinesdatter), eller de tok navn etter gården de kom fra. Når etternavnet hadde vært i bruk i minst to generasjoner, ble det et slektsnavn.

I 1923 ble Navneloven innført. Alle som ble født etter 1. juli dette året, skulle nå ha slektsnavn. Hustruen måtte ta sin manns navn. I tillegg kunne hun bruke sitt eget etternavn som mellomnavn. Dette navnet ble kalt pikenavn, og hadde ingen praktisk betydning. Barn av foreldre som var gift, fikk alltid farens slektsnavn. Barn født utenfor ekteskap fikk mannens navn hvis farskapet var klart, ellers kvinnens.

Hvis en kvinne som giftet seg ikke ville ha mannens etternavn, måtte hun søke om bevilling og betale et gebyr. Bevilling kunne hun få hvis hun «ved sin næringsvirksomhet, som forfatterinde, kunstner eller på anden måte har gjort sit navn kjent.» (Navneloven av 1923, ledd III, s. 7)

En lovendring i 1979 krevde at begge parter tok stilling til om de skulle beholde hvert sitt slektsnavn, eller om de ville velge et av slektsnavnene som felles navn. I 2003 ble en ny navnelov vedtatt. Nå ble det tillatt å bruke begge ektefellers slektsnavn med bindestrek mellom. Samboere som hadde bodd sammen i to år eller mer eller hadde felles barn, kunne dessuten ta hverandres slektsnavn.

En undersøkelse fra Oslo i 1995 viser at 68 prosent av kvinnene tok mannens etternavn som sitt eget, mens bare 1.6 av mennene tok hennes navn. I 2005 var det fremdeles bare et mindretall blant kvinnene som beholdt sitt slektsnavn.

Samskatt var en skatteordning hvor den laveste inntekten – det vil i praksis si kvinnens inntekt - ble «lagt på toppen av» den største – det vil si mannens. Så ble det trukket skatt av hele beløpet. Skatten var progressiv, og mannen kunne da få meget høy skatt, mens kvinnen hadde lite eller ingenting igjen av sin inntekt. Hensikten med samskatten var for det første å verne om familiens fellesskap, og for det andre sørge for at familier hvor begge ektefeller var yrkesaktive ikke fikk bedre økonomi enn andre familier, noe som ble oppfattet som urettferdig.

Norsk Kvinnesaksforening innledet en utstrakt lobbyvirksomhet mot samskatten, med utredninger til regjeringen og Stortinget, høringssvar og appeller. Her fikk de støtte fra Open Door International, Yrkeskvinners Landsforbund og partiet Venstre. Også menn bidro til kampen, blant annet truet noen med at de ville skille seg hvis ordningen med felles likning ble opprettholdt.

I 1954 satte Regjeringen ned en samskatt-komité. I 1959, etter fem års arbeid, kom komitéen frem til at ordningen med samskatt burde videreføres. Behovet for kvalifisert arbeidskraft var imidlertid meget stort, og godt utdannede kvinner trengtes i arbeidslivet. Finansdepartementet besluttet derfor at ektefeller som hadde hver sin inntekt, kunne kreve å få hver sin likning. Ektefeller som arbeidet i samme bedrift, ble fremdeles liknet sammen. Dette gjaldt blant annet kvinner i jordbruket. Først i 1964 ble særskilt likning vedtatt som prinsipp for alle yrkesgrupper.

I byskolene gikk gutter og jenter i hver sine klasser til slutten av 1950-tallet, noen enda lenger. Gutter hadde sløyd, jenter håndarbeid. I 1937 ble husstell et obligatorisk fag for jenter i byskolene. Timene måtte tas fra andre fag, og det førte til at jentene fikk langt færre timer i teorifag enn guttene. Realskolen ble lenge regnet som en god utdannelse for jenter, og det var rift om plassene. For å komme inn på realskolen, måtte man ha en god eksamen fra den syvårige folkeskolen. Men jentene hadde et handicap – de fikk mindre undervisning i teorifagene, men hadde samme eksamen som guttene. Fra 1952 av reiste foreldre og andre protester mot dette systemet.

I 1959 kom så en felles skolelov for by og land. Den gjaldt både folkeskolen og forsøk med niårig grunnskole. I forsøksskolene ble husstell obligatorisk for både gutter og jenter. I stedet for at jentene hadde håndarbeid og guttene sløyd, fikk dessuten begge kjønn et felles formingsfag.

Niårig grunnskole for alle ble lovfestet i 1969, og i 1971 ble Mønsterplan for grunnskolen innført. Nå skulle gutter og jenter gå i samme klasser, ha likt timetall og likt undervisningstilbud. De fikk samme rettigheter og plikter på alle områder i skolen, og samme forventninger skulle stilles til begge kjønn. Et unntak var kroppsøving, hvor klassene var delt etter kjønn til inn i 1980-årene.

I 1974 ansatte Kirke- og undervisningsdepartementet lærebokkonsulenter, som kontrollerte at bøkene ikke inneholdt kvinnediskriminering eller sterke kjønnsstereotypier. Ordningen ble opphevet i år 2000. Likestilling som prinsipp for det faglige innholdet i skolen ble lovfestet i Likestillingsloven av 1978. Her heter det i paragraf 7: «I skole og annen undervisning skal læremidler som nyttes bygge på likestilling mellom kjønnene.»

I 1960/61 var det like mange jenter som gutter i realskolen, og i 1975/76 hadde de tatt igjen guttene i gymnaset (allmennfaglig studieretning). Det er fremdeles (2017) flest jenter på allmennfag og flest gutter i yrkesskolen.

Mellomkrigstidens lønn for kvinner lå på mellom 60 og 80 prosent av mennenes, ofte for likt eller liknende arbeid. I etterkrigstiden stilte kvinner både i arbeiderbevegelsen og kvinnesaksbevegelsen krav om en mer rettferdig lønn. Kommunaldepartementet opprettet derfor  Likelønnskomiteen i 1949.  

I 1951 vedtok ILO (Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen), hvor Norge var medlem, en konvensjon om lik lønn for kvinner og menn for arbeid av samme verdi. I 1959 ble Likelønnsrådet opprettet, og ILO-konvensjonen ble ratifisert året etter.

I det private næringslivet var det egne lønnstariffer for kvinner og menn. Kvinner hadde de laveste tariffene - snittet var på 67.2 prosent av mannslønnen. Arbeidsgiverforeningen fjernet nå kvinnetariffene. I stedet ble det opprettet tariffgrupper basert på ulikt prestasjonsnivå. Oppfatningen var at kvinner hadde et sett med «minusfaktorer». Blant disse var hyppigere fravær, lavere ansvarsfølelse og mindre stabilitet enn hos menn. Når man tok hensyn til «minusfaktorene», fikk man enkelt plassert kvinner i de laveste tariffgruppene. Resultatet var at lønnshierarkiet var det samme som før kvinnetariffene ble fjernet.

I 1972 ble Likestillingsrådet nedsatt etter initiativ fra Norsk Kvinnesaksforening. Fra 1997 ble det lagt om til Likestillingssenteret. En hovedoppgave for rådet var å arbeide for likestilling i arbeidslivet.

I 1978 vedtok Stortinget Likestillingsloven. Diskriminering ved ansettelser ble nå forbudt, og med noen unntak var det ikke lov å lyse ut stillinger for ett av kjønnene. Men Likestillingsloven skulle både fremme likestilling og motarbeide diskriminering av kvinner. I paragraf 1 het det: «Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling.» For å motarbeide innarbeidet diskriminering, kunne kvinner derfor gis positiv særbehandling såfremt søkernes kvalifikasjoner var like. Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling ble opprettet for å håndheve likestillingsloven. Eva Kolstad ble det første Likestillingsombudet (fra 2006 Likestillings- og diskrimineringsombudet).

Likelønn er fremdeles ikke oppnådd. Mens kvinner i 1960 hadde 67.8 prosent av mannslønnen, hadde de i 2010 87 prosent. Inntekten for kvinner er enda mye lavere, bare 64 prosent av mannsinntekten. Det skyldes at færre kvinner har lønnsarbeid, mange flere arbeider deltid, og at flere kvinner enn menn er minstepensjonister. Det norske arbeidsmarkedet er dessuten blant Europas mest kjønnsdelte – med kvinner i stort flertall omsorgsyrker og undervisning og menn i industri, transport og bygg og anlegg.

Gifte kvinner i jordbruket hadde frem til 1970-årene ikke samme rettigheter som gårdbrukermannen. I offentlig statistikk ble de rubrisert som husmødre, selv når de hadde full arbeidsdag på gården og ansvar blant annet for den meget krevende inntjeningen fra melkeprodukter. I folketellingene ble gårdkonene først i 1970 spurt om hvor mange timer de arbeidet, og om inntekt fra eget arbeid var viktigste kilde til livsopphold. Det viste seg da at dette gjaldt 29.000 gifte kvinner i jordbruket.

Odelsrett er retten til å arve en gård eller en eiendom av en viss størrelse, som kan brukes til jord-, skog- eller hagebruk. Denne retten var i flere hundre år forbeholdt menn, i første omgang eldste sønn på gården. I 1974 kom Lov om odels- og åsetesretten, som ga eldste barn fortrinnsrett uansett kjønn. Forutsetningen for at kvinner skal få odelsrett, er at de er født etter 01.01.1965. Det tok derfor tid før døtrene kunne gjøre krav på odel. I dag benytter 80 prosent av kvalifiserte menn seg av odelsretten, men bare 30 prosent av kvinnene.

Også samiske kvinner fikk problemer med behandlingen av de gifte kvinnene i primærnæringen. Samekvinner hadde tradisjonelt hatt en selvstendig stilling i reindriften, og eide sine egne dyr. Langvarig fornorskingspolitikk hadde imidlertid ført til usikkerhet om deres posisjon. I 1977 var trygderetten i tvil om kvinnene i reindriften var husmødre eller yrkeskvinner – yrkeskvinner fikk bedre uttelling i trygdesystemet enn husmødre. I 1978 mistet kvinnene retten til eget reinmerke. Etter at en gruppe kvinner hadde gått til aksjon, ble de så innvilget rett til å kreve eget merke. Da ble det vanlig med ett felles merke, mens egne merker for mann og kone var unntak.  

En trygd til alle mødre var et krav fra arbeiderbevegelsens kvinner så tidlig som i 1917, men først i 1946 ble en innstilling om barnetrygd vedtatt i Stortinget.

Barnetrygden var universell, og ble utbetalt for hvert barn fra og med det andre barnet. Enslige og uføretrygdede mødre fikk trygd fra og med første barn. Aldersgrensen oppad var 16 år. Hensikten med trygden var å utjevne de økonomiske forskjellene mellom familier med og uten barn, og sørge for at mødre som ønsket det fikk være hjemme hos barna.  (Barnetrygdkomitéens innstilling av 10.12.1937) På den måten støttet barnetrygden opp om tidens husmorideologi. I 1970 ble beløpet økt, og gjaldt dessuten fra og med første barn.

Siden 1996 har ikke trygden vært justert for prisøkning, men aldersgrensen for barna er nå 18 år. Forslag om å nedlegge trygdeordningen har kommet fra flere hold, men har utløst sterke protester. Mange vil fortsatt ha en trygd som går direkte til mødrene.

Etter mange års påtrykk fra arbeiderbevegelsens kvinner ble en enke- og morstrygd for enslige mødre innført i 1964. Denne ble tildelt frem til barna var 7 år og kunne begynne på skolen, slik at mødrene lettere kunne gå ut i arbeidslivet. I 1967 ble Lov om folketrygd vedtatt. Støtten til enker ble nå en del av pensjonsordningen for etterlatte, mens enslige mødre fikk overgangsstønad fra trygdeetaten. Overgangsstønaden ble etter hvert utvidet til å gjelde også skilte og separerte kvinner og alene-fedre.

I 1990-årene var barnehager og fritidsordninger godt utbygd, og svært mange kvinner var ute i arbeidslivet. Da enke- og morstrygden ble innført, hadde idealet vært å støtte den enslige hjemmehusmoren. Nå var det om å gjøre å få disse ut i arbeid så raskt som mulig. I 1997 ble derfor stønaden begrenset til tre år, og i 2012 til ett år.

Fra 1892 av hadde fabrikktilsynsloven et forbud mot at kvinner arbeidet i industrien de første fire til seks ukene etter en fødsel. De fikk ingen økonomisk kompensasjon, og mange kom da i en vanskelig situasjon. I 1936 fikk så fødende kvinner oppsigelsesvern og rett til permisjon med lønn i seks uker før og seks uker etter fødselen.

Først i 1977, etter 40 år, ble fødselspermisjonen utvidet. Nå ble den satt til 18 uker. I løpet av Gro Harlem Brundtlands andre og tredje regjering (1986-1989 og 1990-1996) ble permisjonen gradvis utvidet fra 18 til 42 uker, og senere til 49 uker. I 1993 ble en fire ukers fedrekvote innført, som senere har vært utvidet til maksimum 14 uker (redusert til 10 uker i 2014). Mannen må ta ut permisjon, ellers går den tapt. Foreldre kan velge å ta ut deler av permisjonen samtidig som de har redusert jobb, og får da brukt permisjonen over lengre tid. De har også rett til å ta tre års fødselspermisjon uten lønn. Homofile har hatt krav på foreldrepermisjon siden 1993, da partnerskapsloven for homofile ble vedtatt.   

Andelen gifte kvinner som studerte eller skaffet seg et yrke av gifte kvinner i alt, økte fra 5 prosent i 1950 til 20 prosent i 1970. Samtidig tok langt flere høyere utdanning. I løpet av 1980-årene ble to-inntektsfamiliene det normale. Behovet for barnehageplasser økte deretter.

I 1954 eksisterte bare 160 godkjente barnehager i Norge. De private «Husmødrenes barnehager» sto for 90 av disse. I 1970 hadde antallet tallet barnehageplasser vokst til 12.000, mens både Sverige og Danmark hadde omkring 100.000 plasser. En viss utbygging foregikk på kommunal basis og med driftsstøtte fra staten, men i 1970 hadde 402 av 451 kommuner overhodet ingen barnehager. Når begge foreldre var i arbeid, måtte barnet oftest passes av slektninger eller en dagmamma. For mange var dette en vanskelig situasjon. Utbygging av barnehager ble – ved siden av kravet om selvbestemt abort – den saken som mobiliserte flest personer til demonstrasjonstog og folkemøter under den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet.

Den første barnehageloven ble vedtatt i 1975. Den påla kommunene å komme med utbyggingsprogram for barnehager. Dette hadde liten effekt, og så sent som i 1990 var barnehagedekningen bare kommet opp i 32 prosent. Deretter endret situasjonen seg. I år 2000 var dekningsgraden 62 prosent. (Dekningsgrad er antall barn i barnehagen i prosent av antall barn i samme aldersgruppe). I 2009 fikk alle barn over ett år rett til barnehageplass. I 2016 var dekningsgraden oppe i 91 prosent for alle barn, og 97 prosent for barn fra 3 til 5 år. Blant minoritetsspråklige barn gikk bare 76 prosent i barnehage i 2017.

  • Brock-Utne, Birgit og Runa Haukaa (1980): Kunnskap uten makt. Kvinner som lærere og elever. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01974-8.
  • Bjørnhaug, Inger (2010): Likelønn mellom marked, klasse og kjønn. LO, kvinnene og likelønna 1935-1970. I Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 2, s. 109-127. ISSN 0890-6341.
  • Blom, Ida og Anna Tranberg (red.) 1985: Nordisk lovoversikt. Viktige lover for kvinner ca. 1810-1980.
  • Borchhorst, Anette (2009): «Woman-friendly paradoxes? Childcare policies and gender equality visions in Scandinavia.» I: Melby, Kari, Anna-Birte Ravn og Chritsina Carlsson Wetterberg: Gender equality and welfare politcs in Scandinavia. The limits of political ambition? Policy Press, Bristol. ISBN 978 1 84742 465 5
  • Eriksen, Trude (2011): «Jenteklasser og gutteklasser – et tilbakevendende fenomen i skolen?» I Årbok for norsk utdanningshistorie s. 25-41.
  • Halrynjo, Sigtona og Mari Teigen (red.) (20016): Ulik likestilling i Arbeidslivet (kapittel 1). Gyldendal, Oslo. ISBN 978-82-05-49601-9.
  • Holter, Harriet (1974): Kvinners liv og arbeid. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Hovland Moronski, Nina: Alene-mødre på trygd. Manifest tidsskrift 17.04.2013
  • Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforening s historie fra 1913. Gyldendal, Oslo. ISBN82-05-24495-2.
  • Melby, Kari (2000): «Husmorens epoke. 1900-1950.» I: Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Cappelen, Oslo
  • Melby, Kari, Anu Pylkkänen, Bente Rosenbeck og Christina Carlsson Wetterberg (2006): Inte ett ord om Kärlek. Äktenskap och politik i Norden ca. 1850-1930. Makadam. Göteborg. ISBN 91-7061-020-7.
  • Predelli, Line Nyhagen og Beatrice Halsaa (2012): Majority-Minority Relations in Contemporary Women’s Movements. Strategic Sisterhood. Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-24658-4.
  • Seip, Anne-Lise (1984): Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920. Gyldendal, Oslo. ISBN 82-05-14843-0
  • Wiig, Birgit (1984): Kvinner selv. Den skjulte norgeshistorien fra vår nære fortid. Cappelen, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.