We Can Do It!
We can do it! Den ikoniske posteren fra 1943 ble senere brukt som symbol for kvinnebevegelsen.
Av /National Museum of American History.
Suffragette
En suffragette blir arrestert i London, 1910-1915.
Av /The Library of Congress.
Clara Zetkin og Rosa Luxemburg

Clara Zetkin (til venstre) og Rosa Luxemburg på vei til kongress i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Magdeburg, 1910. Bildet er offentlig eiendom fordi opphavsretten har utløpt, og opphavspersonen er anonym.

Clara Zetkin og Rosa Luxemburg
Av .

Perioden mellom 1913 og 1950 var sterkt preget av første og andre verdenskrig (1913–1918 og 1939–1945) og ettervirkningene etter disse. I krigstid ble stemmerettskamp og feministisk virksomhet stort sett lagt til side til fordel for krigsinnsats. I mellomkrigstiden (1918–1939) opplevde mange kvinner en økt frihet i sin livsførsel, men de ble også presset ut av arbeidslivet til fordel for menn, enten fordi mennene kom hjem fra krig og hadde førsterett til arbeid, eller fordi det var vanskelige økonomiske tider.

Feministiske organisasjoner i vestlige land arbeidet i hele mellomkrigstiden og i årene etter andre verdenskrig for kvinners rettigheter både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Aktiviteten var imidlertid atskillig mindre enn den hadde vært før første verdenskrig. Først mot slutten av 1960-årene oppsto en ny, stor kvinnebevegelse, ofte kalt «kvinnebevegelsens andre bølge», som skulle mobilisere svært mange og få gjennomslag for en rekke av sine mål.

Kvinneorganisasjoner støtter krigføringen

Første verdenskrig startet i tiden mellom 28. juni og 4. august 1914. Forbundet for tyske kvinneforeninger (Bund Deutscher Frauenvereine, BDF) dannet da Nasjonal kvinnetjeneste, som skulle gjøre sin innsats på hjemmefronten ved å hjelpe utsatte familier og fordele kvinner på arbeidsplasser i krigsindustrien. De to store britiske stemmerettsorganisasjonene, National Union of Women’s Suffrage Societies og Women’s Social and Political Union la så å si øyeblikkelig om politikken fra krav om stemmerett til sterk nasjonalisme og krigsinnsats. Franske kvinneorganisasjoner oppfordret sine medlemmer til å støtte opp om dem som kjempet for fedrelandet.

I den internasjonale arbeiderkvinnebevegelsen spilte Tyskland den ledende rollen. Den 4. august 1914 stemte de tyske sosialdemokratene i Riksdagen for bevilgninger til angrepskrigen. Partiledelsen oppfordret også sine kvinnelige medlemmer til å delta i Nasjonal kvinnetjeneste, som var opprettet av BDF. Dermed ble sosialistiske kvinner trukket inn i krigen.

Kvinner i internasjonalt fredsarbeid

Fredskonferansen i 1915
De amerikanske delegatene til fredskonferansen i Haag i 1915. Nummer to fra venstre er Jane Addams.

Clara Zetkin stemte mot krigsbevilgningene i Riksdagen den 4. august. Dermed brøt hun med sitt parti. I 1915 innkalte Zetkin til en internasjonal kvinnekonferanse i Bern. Konferansen tok skarp avstand fra krigen, og oppfordret soldater fra arbeiderklassen til å komme sammen på tvers av landegrensene og skape fred.

Innenfor kvinnerettsbevegelsen oppsto også en internasjonal, organisert protest. I 1915 tok den nederlandske legen Aletta Jacobs initiativ til en internasjonal fredskonferanse for kvinner fra hele Europa og USA. Den fant sted i Haag i april–mai 1915. 229 av deltakerne var fra de krigførende partene. Kongressen hadde både pasifistiske og feministiske mål. En internasjonal komité ble opprettet. Den skulle i 1919 bli til WILPF – Women’s International League for Peace and Freedom.

1920-årene – en ny og annerledes livsstil

Nye moter
Fra 1920-årene ble det akseptert at kvinner kunne gå i bukser eller korte skjørt, og klippe håret kort.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Krigen førte til store forandringer i kvinners livsstil. Hundretusener kvinner hadde gått inn i rustningsindustrien, blitt sykepleiere eller overtatt jobber etter menn som ble innkalt. Etter krigen ble mange av arbeidsplassene overtatt av hjemvendte soldater. Men adgangen til nye yrker kunne ikke snus, og kvinner fikk likevel flere muligheter enn før.

Første verdenskrig førte også til nye moter og mer frihet. Det ble slutt på skjørter som nådde til anklene, korsettene ble lagt bort og erstattet med lett undertøy, og mange klippet håret kort. Kvinner kunne kle seg i bukser og drive med sport. Forholdet mellom unge kvinner og menn ble mer avslappet. Kvinner var også blitt mer selvstendige, og ønsket å legge planer for sitt eget liv, for eksempel ved å skaffe seg utdanning.

Mellomkrigstiden – med hjemmet i sentrum

Husmor
Husmoren var sentral i moderniseringen av samfunnet, og hun var et ideal som både sosialdemokrater og konservative sto sammen om. Husmoren hadde ansvar for å skape et hyggelig, rent hjem, med trygghet og utviklingsmuligheter for barn, og rikelig kjærlighet, hvile og næring for mannen. Mannen hadde ansvar for å forsørge familien.
Husmor
Av /NTB.

Stemmerett for kvinner ble innført i de fleste demokratiske land i løpet av 1920-årene. Feministene trodde da at kvinner ville få innflytelse i politikken på linje med menn. Men ytterst få kvinner kom inn i valgte organer. Dessuten stemte de ikke samlet, men spredte seg over det politiske spekteret, slik menn gjorde. Forhåpningene om at stemmeretten skulle føre til likestilling i arbeidslivet eller en kultur som omfattet fred og rettferdighet ble ikke innfridd.

De fleste kvinner var heller ikke opptatt av stemmerett og valg, men så hjemmet, familien og morsrollen som sin oppgave. Mange foreninger drev aktiv politikk for å bedre hjemmenes situasjon og heve husmorens status. Denne typen organisering kalles gjerne velferdsfeminisme.

Også arbeiderbevegelsens kvinner prioriterte hjemmene. De stilte krav om lønnet barselpermisjon og økonomisk støtte til vanskeligstilte familier. For dem var det et mål at mødrene skulle slippe å arbeide utenfor hjemmet. Arbeiderkvinnene var også de første som støttet familieplanlegging med seksualopplysning og prevensjon. Legalisering av fremkalt abort ble tatt opp, men fikk for liten støtte til å føre frem.

Et internasjonalt, feministisk nettverk

I denne stille perioden for likerettsbevegelsen var det først og fremst de internasjonale organisasjonene som holdt feministiske tradisjoner og kultur ved like. De største og mest aktive var International Council of Women, (ICW, Det Internasjonale Kvinnerådet), International Women’s Suffrage Alliance (IWSA, fra 1946 IAW) og Women’s International League for Peace and Freedom (WILPF, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet).

IWSA og WILPF var særlig engasjert i arbeid for fred, likestilling og rettigheter i arbeidslivet. De dannet egne nettverk av feminister i Europa, USA og andre vestlige land, men samarbeidet også tett med hverandre. En viktig del av arbeidet var lobbyvirksomhet i Folkeforbundet og ILO (Den internasjonale arbeiderorganisasjonen), International Labour Organization), som begge holdt til i Genève.

1930-årene – verdenskrise og ny organisering

I 1930-årene ble verden rammet av en økonomisk krise med skyhøy arbeidsløshet. Gifte kvinner ble presset ut av arbeidslivet, slik at mannlige familieforsørgere kunne få arbeid. I USA vedtok kongressen i 1932 en lov om at bare én person i hver familie kunne arbeide i offentlig tjeneste på nasjonalt nivå. Liknende vedtak ble fattet både på delstatsnivå og lokalt. Inngrep i kvinners rett til arbeid ble også foretatt i Canada, Storbritannia, Frankrike, de nordiske landene og en rekke andre land.

Først midt i 1930-årene, da økonomien var blitt litt bedre, vokste et forsvar for kvinners rett til arbeid frem. Feministiske organisasjoner som hadde vært passive i mange år, tok opp kampen. Nye organisasjoner som Open Door International og National Federation of Business and Professional Women’s Clubs (BPW, i Norge Yrkeskvinners Landsforbund) fikk avdelinger i mange land.

Diktaturer og totalitære stater vokser frem

Aleksandra Kollontaj

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj var en russisk politiker, diplomat, kvinneforkjemper og forfatter av både sakprosa og skjønnlitteratur. Hun spilte en viktig rolle under bolsjevikenes maktovertakelse i Russland 1917 og de første årene etterpå. Foto fra circa 1900.

Kvinnebevegelsen ble igjen ble aktiv og mobiliserte nye, unge medlemmer. Men samtidig vokste frykten for krig. Italia, Spania, Portugal og Hellas var nå diktaturer, hvor krigersk maskulinitet var idealet. Likerettsorganisasjoner ble forbudt i slike land, og kvinner ble i stedet sluset inn i nasjonalistiske forbund. I Stalins Sovjet-Russland og Hitlers Tyskland var målet med organiseringen ensretting og total kontroll over befolkningen.

Russland hadde fått en liberal kvinnerettsbevegelse etter revolusjonen i 1905, og i juli 1917 fikk kvinner stemmerett. Men da Lenin og bolsjevikene (kommunistene) tok makten i oktober samme år, ble kvinnerettsbevegelsen forbudt og stemmeretten avviklet. Lenins forbundsfelle Aleksandra Kollontaj ledet nå kvinneorganiseringen. Hun forsøkte å gjennomføre radikale endringer i familielovgivningen, men mislyktes, og måtte gi helt opp i 1926.

Kvinner i det nazistiske Tyskland

Hitler overtok makten i Tyskland den 30. januar 1933. Veteranen Gertrud Bäumer var da leder for Forbundet av tyske kvinneforeninger (BDF). Alt i februar 1933 ble hun fratatt dette og samtlige andre verv. Kvinnene ble nå organisert i Deutsches Frauenwerk (Tysk kvinneorganisasjon), et husmorforbund med 6 millioner medlemmer, og Deutsche Frauenschaft (Nasjonal-sosialistisk kvinneliga), en nazistisk eliteorganisasjon med 2 millioner medlemmer.

Det internasjonale kvinnerådet (ICW) hadde lenge protestert mot den stadig økende antisemittismen, og nektet å ta opp de nye tyske kvinneorganisasjonene.

I november 1938 ble det jødiske kvinneforbundet (Jüdischer Frauenbund) oppløst og forbudt. Samfunnet var gjennomsyret av rasisme, og systematiske drap på jøder var i gang. Få år etter startet massemordene på jødiske barn, kvinner og menn med gass, utsulting og maskingeværer. Flest menn var med på dette, men mange kvinner deltok også.

Etterkrigsårene – nordisk debatt om kjønnsroller

Som i første verdenskrig stilte kvinner opp i arbeid soldatene forlot. Etter krigen måtte de gi fra seg arbeidet enten de ville eller ikke. Mennene skulle ha jobben tilbake. Nye stillinger gikk automatisk til menn. Normen var at kvinnen tok seg av familien og hjemmet mens mannen hadde forsørgeransvaret.

Mange kvinnerettsorganisasjoner fra tiden før første verdenskrig gjenopprettet virksomheten etter krigen. I de nordiske landene foregikk en livlig debatt både i og utenfor kvinnesaksforeningene. Nordiske møter la til rette for å diskutere, samarbeide og hente inspirasjon. Hovedtemaene var likestilling i arbeidslivet, i skoleverket og i hjemmet.

I 1950-årene vokste den kritiske kjønnsrolleforskningen frem, med den internasjonalt kjente, norske kvinneforskeren Harriet Holter i spissen. Kjønnsrollebegrepet ble raskt tatt i bruk av feministene, og det fornyet debatten om kvinnesak og likestilling. Alva Myrdal og Viola Klein ga ut boken Kvinnans två roller i 1957. Her oppfordret de kvinner til å legge en plan for sitt liv, så de kunne være mødre først og arbeidstakere når barna var større. Boka fikk kritikk av den svenske journalisten og kvinnesakskvinnen Eva Moberg, som ønsket full likestilling i stedet for to påfølgende roller. En vital nordisk debatt om kjønnsroller og likestilling preget 1950- og de første 1960-årene.

Ny inspirasjon – Betty Friedan og Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1963 ga amerikanske Betty Friedan ut boka Myten om kvinnen, hvor hun beskrev frustrasjonen hos husmødrene i etterkrigstidens USA. De var avhengige av mannen både økonomisk og sosialt, følte seg ufrie og kunne ikke ta i bruk latente evner. Boken var en protest og en oppfordring om å rive seg løs fra mannsdominansen. I 1966 stiftet Friedan komitéen NOW (National Organization for Women), som fikk politisk innflytelse fra starten av og etter hvert ble en stor organisasjon.

Simone de Beauvoirs Det annet kjønn ble først utgitt i 1949, men kom nå i nye opplag. De Beauvoir hevdet at man ikke blir født som kvinne, men blir formet slik i et samfunn hvor kvinner er underordnet menn. Hun oppfordret kvinner til å velge å frigjøre seg, slik at de kan skape mening i sin egen tilværelse. Friedan og de Beauvoir dannet et viktig, teoretisk grunnlag for refleksjon over kvinners liv og stilling i samfunnet.

Women’s Liberation Movement

Studentopprøret
Fra studentopprøret i Paris mai 1968. Som flere andre historiske begivenheter spredde også dette seg fra Paris til store deler av verden, og begrepet «sekstiåtter» ble knyttet til den radikale generasjonen av studenter over hele verden. Flagget er det vietnamesiske FNL-flagget.
Studentopprøret
Av /NTB scanpix.

Mot slutten av 1960-årene vokste en ny kvinnebevegelse frem, i kvinnehistorien ofte kalt «feminismens andre bølge». Initiativet kom fra unge, radikale kvinner i USA, som benyttet seg av ukonvensjonelle metoder. Mange hadde deltatt i borgerrettsbevegelsen og i studentopprøret mot Vietnamkrigen. Der opplevde de at de ble tilsidesatt, og at det ble forventet at de spilte en underordnet rolle. Nå mente de det var deres tur til å frigjøre seg.

Women’s Liberation – kvinners frigjøring – ble det nye slagordet, for første gang tatt i bruk under en aksjon mot kåringen av Miss America i Atlantic City i 1968. Dette ble starten på en stor, sosial bevegelse som spredte seg til blant annet Frankrike, Tyskland, Nederland (Dolle Minas), Danmark (Rødstrømperne), Norge (Nyfeministene) og Storbritannia.

Det personlige er politisk

Kvinnene i den nye og etter hvert meget omfattende Women’s Liberation tok avstand fra den etablerte kvinnebevegelsen. De gamle feministene var altfor formelle, forsiktige og høflige, mente de. Dessuten var de opptatt av likestilling. Det var ikke den nye kvinnebevegelsen. Det var frigjøring som var målet. Women’s Liberation organiserte seg i bevisstgjøringsgrupper. Dette var små, løse grupper uten noen ledelse, som kom sammen og diskuterte sin situasjon. Da ble de bevisst at deres problemer og bekymringer var sosiale fenomener, og disse kunne forandres av sosiale handlinger. «Det personlige er politisk», ble det nye slagordet. Dette ble så utgangspunkt for utadrettede aksjoner.

Kvinnebevegelsens mål

Konkrete mål for slike aksjoner var adgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse og likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der de var underrepresentert, og like rettigheter i arbeidslivet. Kvotering og selvbestemt abort var kontroversielle mål. Resten kunne de fleste kvinneorganisasjoner gå inn for, og foreninger med ulik bakgrunn kunne samarbeide.

FN og FNs kvinnekommisjon (etablert 1946) var viktig for mobilisering av kvinner. NGOer (ikke-statlige organisasjoner) deltok i kommisjonens arbeid, og parallelt med møtene i FN ble det arrangert store kvinnekonferanser, de første i 1975 og 1980. I 1979 vedtok FNs generalforsamling Kvinnekonvensjonen (CEDAW), som forbød all diskriminering av kvinner.

Mange av målene den nye kvinnebevegelsen kjempet for ble helt eller delvis innfridd i løpet av 1970- og 80-årene. Det gjaldt reproduktive rettigheter, ekteskapslovgivning, barnehager og mer likestilling i arbeidslivet. Ideologiske forskjeller, egen organisering av minoriteter som lesbiske og svarte feminister, førte imidlertid til at bevegelsen på slutten av 1970-tallet løste seg opp i mindre organisasjoner med ulike interesser og mål.

Les mer i Store norske leksikon

 Eksterne lenker

Litteratur

  • Andersson, Bonnie S. og Judith P. Zinsser (2000): A History of Their Own. Women in Europe From Prehistory to the Present. Oxford University Press, Oxford.
  • Bock, Gisela (2002): Women in European History. Bladckwell, Oxford.
  • Blom, Ida, Sølvi Sogner og Bente Rosenbeck (2005): Kvinner i den vestlige verden fra år 1500 til i dag. Renessanse, reformasjon og revolusjon. Cappelen, Oslo.
  • Dahlsgård, Inga (1975): Kvindebevægelsens hvem-hvad-hvor. Politiken, Kbh.
  • Lerner, Gerda (1997): Why History Matters. Life and Thought. Oxford University Press, Oxford.
  • Lønnå, Elisabeth (1966): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo.
  • Mankiller, Wilma, G.Mink, M. Navarro, B. Smith og G. Steinem (1998): The Reader’s Companion to U.S Women’s History. Houghton Mifflin Company, NY.
  • Nyhagen, Line Predelli og Beatrice Halsaa (2012): Majority-Minority Relations in Contemporary Women’s Movements: Strategic Sisterhood. Palgrave Macmillan
  • Rosenberg, Rosalind (1992): Divided Lives. American Women in the Twentieth Century. Hill and Wang, NY.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg