oslotrygden

Kriteriet for å få oslotrygden var at moren måtte ha bodd i Oslo kommune de siste femten årene, og at hun hadde barn under femten år. Trygden var behovsprøvd, og summen som ble utbetalt var så lav at de som mottok den var nødt til å ha inntekt ved siden av. I praksis hadde fem kvinnelige inspektører overoppsyn med de mødrene som mottok trygden. Disse kunne gripe inn overfor dårlige mødre og frata dem barnet og trygden om nødvendig. På den annen side kunne de samme inspektørene bidra med barnepass og stell om moren ble syk og trengte avlastning.

At enker med barn fikk en slik trygd var ikke overraskende. Enker ble regnet som verdig trengende kvinner ettersom de hadde vært gift. I hvilken grad ugifte mødre fortjente trygden var det imidlertid diskusjon om. Det var uenighet om hvorvidt ugifte mødre var i stand til å skape et verdig hjem for seg og barna sine. Da også disse fikk rett på trygden var dette radikalt i europeisk sammenheng.

Oslotrygden banet vei for kommunal morstrygd også andre steder i landet. Etter at den ble innført i 1919, kopierte mange kommuner i landet dette mønsteret. Ordningen var, som navnet tilsier, et rent kommunalt tiltak, og avhang av om kommunen var rik eller fattig. For eksempel var det vanskelig for fattige kommuner i Nord-Norge å innføre kommunal morstrygd på grunn av knappe ressurser.

Ved utgangen av 1953 hadde om lag 130 av landets 746 kommuner kommunal morstrygd. Med andre ord dekket den halvparten av landets befolkning på gitte tidspunkt. En statlig landsdekkende morstrygd med like retningslinjer for alle ble ikke vedtatt før i 1963 ved lov om enke og morstrygd, og likner mer på det vi i dag kjenner som overgangsstønad.

• barnelovgivning
• folketrygden
• kvinners rettigheter i Norge 1913–1940
• overgangsstønad

• Seip, Anne Lise og Hilde Ibsen (1989) «Morsøkonomi, familieøkonomi og samfunnsøkonomi. Barnetrygden i historisk perspektiv» i historisk tidsskrift: 68
• Barnevernkomiteen av 1947, Innstilling IV om mødrehjelp.