Økonomi og næringsliv i Guatemala

Kaffe er historisk sett Guatemalas viktigste eksportprodukt, men har de siste tiårene blitt forbigått av sukker. Banan er et annet viktig landbruksprodukt. Her er utsetting av kaffeplanter. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Guatemala er et middelinntektsland med dype kulturelle og økonomiske forskjeller. Økonomien er den tiende største i Latin-Amerika, men per innbygger er nasjonalinntekten halvparten av gjennomsnittet for verdensdelen. Rundt 60 prosent av befolkningen regnes som fattige, nærmere 20 prosent lever i dyp fattigdom.

Kontrastene mellom et industrielt og effektivt eksportjordbruk i lavlandene og små selvbergingsbruk i høylandene er store og vedvarende. Det førstnevnte drives stort sett av hvite og spansktalende på store, private gods. Sistnevnte tilhører en rekke små urfolksamfunn. Det er få positive koplinger mellom de to sektorene. Plantasjene har gitt arbeid til mange hender, men budt på få muligheter til å utvikle en profesjonell og differensiert arbeidsstyrke. Offentlig tjenesteproduksjon (utdanning, helse og statlig administrasjon) er uutviklet.

Fredsavtalene etter borgerkrigen inngått i 1996 åpnet for omfattende reformer med sikte på å skape en mer integrert og dynamisk økonomi. Imidlertid har fattigdommen økt og staten styringsevne blitt svakere de siste tiårene sett under ett. Staten forblir underfinansiert.

Dualøkonomi

Markedsdag i Chichicastenango på høysletta i vestlige Guatemala. Folk fra hele omegnen kommer til byen for å drive handel.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Med sitt subtropiske og overveiende nedbørrike klima, samt store variasjoner i topografi og jordsmonn, har Guatemala fra naturens side svært gode muligheter for jordbruk. Det er også med utgangspunkt i eksport av jordbruksprodukter som kaffe, sukker og bananer at Guatemala ble en del av verdensøkonomien i tiårene mellom 1880 og 1920.

I dag står jordbruket for 13,5 prosent av nasjonalproduktet, men samtidig sysselsetter det hele 31 prosent av arbeidsstyrken. Disse tallene avslører de enorme skillene mellom et av verdens mest effektive industrilandbruk og dyrking av basisvarer på tradisjonelt vis. Guatemala har en såkalt dualøkonomi med store, kommersielt innrettede eiendommer på den ene siden og småbruk innvevd i en regional bygdeøkonomi på den andre.

Plantasjejordbruket ble til midt på 1800-tallet, da landets overklasse og europeiske immigranter med kapital og know-how eksproprierte jord som egnet seg for kaffedyrking på bekostning av mayasamfunnene i høylandene. Mayaene selv ble forvist til å være billig sesongarbeidskraft. Dermed deltok de bare i liten grad i utviklingen av industri og tjenesteproduksjon og fortsatte å leve i kollektivt baserte og ofte innadvendte bygdesamfunn.

Eksporten av kaffe samt etterhvert også sukker, bananer og bomull gjorde Guatemala til et på mange måter rikt og moderne land. Imidlertid skapte den også en privat sektor som har vært både større og sterkere enn staten selv. Institusjonsbyggingen som er så typisk for fremveksten av moderne, integrerte økonomier er blitt oppfattet som en utgiftspost. Staten ble et vedheng til en dynamisk privat sektor. Skillet mellom eliten og en stor urbefolkning fordelt på en rekke små grupper går dypt også kulturelt. Dette har gjort det ytterligere vanskelig for staten å utvikle seg til å bli en integrerende kraft i samfunnet.

Jordbruk

Tradisjonelt var kaffe det viktigste eksportproduktet, i dag er det sukker (inkludert sukkerrør til produksjon av biodrivstoff) og bananer. Guatemala er verdens største eksportør av kardemomme og sukkererter, den nest største av bananer, den femte største av sukker og den sjuende største av kaffe. Palmeolje (også til biodrivstoff), tropiske frukter (mango) og grønnsaker er blitt viktige det siste tiåret.

Plantasjene og de store kaffegodsene er i stor grad basert på rekruttering av billig arbeidskraft fra de mayatalende bygdesamfunnene. De små jordlappene til mayahusholdene gir begrenset utkomme utover mais og bønner til husholdet selv. Mye av kaffen produseres imidlertid også av mayaer på små, familiedrevne bruk, det gjelder også kardemommen samt grønnsaker og bær til eksport.

Mens eksporten fra plantasjeøkonomien utgjør så å si hele nasjonaløkonomien, blir overskuddet fra urfolks småbruk og verksteder omsatt på regionale markeder. Her er tekstiler (det vil si mayaklær) den viktigste varen ved siden av mat og importerte forbruksvarer. Innenlandshandelen er mindre synlig og er i de siste tiårene blitt mer og mer overtatt av mayaer på bekostning av spansktalende ladinoer.

Industri og tjenester

Brusselgere på et tradisjonelt marked i Guatemala.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Ved siden av El Salvador har Guatemala har den største industrisektoren i Mellom-Amerika, og står for rundt 23 prosent av landets nasjonalprodukt. Industrien består i vesentlig grad av sammensetning av konsumvarer med importerte innsatsvarer. Landet har imidlertid også et knippe store og vellykkede bedrifter som har klart å bli internasjonale, som kafeteriakjeden Pollo Campero. Få bedrifter har klart å utvide ved å gå oppover i verdikjeden.

I det mellomamerikanske fellesmarkedet som ble etablert på 1960-tallet hadde Guatemala stordriftsfordeler og industrien fikk slik solid vekst til ut i 1970-årene. I forbindelse med borgerkrigene i hele regionen på 1980-tallet stoppet veksten opp. Fra rundt 1990 ble det etablert en rekke tekstilbedrifter i skattefrie soner (maquilas), de aller fleste med koreansk kapital. Fredsavtalene inkluderte flere tiltak for å stimulere til diversifisering. Deregulering av for eksempel telekommunikasjoner, energiproduksjon og finansvesen har imidlertid ikke ført til mer enn moderat vekst på omkring 3,4 prosent årlig mellom 2000 og 2015, det vil si knapt én prosent per hode, og tendensen er negativ.

Guatemala er det minst urbaniserte landet i Latin-Amerika. Halvparten av folket bor i små bygder med noen få tusen mennesker i hver. Både industri og tjenester er i hovedsak konsentrert til hovedstaden. Her er inntektsnivået per innbygger 7,2 ganger høyere enn i de fattigste provinsene. Tilstrømmingen hit har imidlertid forårsaket et stort og voksende slumproblem med gjengkriminalitet og spontan boligbygging i rasutsatte områder.

Turisme har lenge vært en av landets viktigste næringer. Med sin varierte og vakre natur, sammensatte befolkning og gamle ruinbyer tiltrekker Guatemala seg rundt to millioner besøkende i året. Dette genererer inntekter som ligger på i underkant av ti prosent av de samlede eksportinntektene.

Tjenestesektoren står for 63,2 prosent av økonomien, de aller fleste i uformelle arbeidsforhold. Bare 18 prosent er i jobber med sosialt sikkerhetsnett. Den uformelle økonomien omfatter foruten sesongarbeid i jordbruket også storparten av det som skjer regionalt, i stadig mer mer urbaniserte mayabygder. Dette er det såkalte «tettsteds-Guatemala» (Guatemala rururbana). Statistikk basert på formelle registreringer fanger bare indirekte opp dynamikken i denne raskt voksende sektoren. For nasjonaløkonomien er utfordringen at liksom i plantasjesektoren er det få her som ønsker å la seg regulere og skattlegge. Satt på spissen opplever de rike staten som unødvendig, mens de fattige opplever den som fremmed. Staten mangler ikke bare ressurser, men også legitimitet.

Dermed fungerer den uformelle økonomien til beste for en stor, svart økonomi som er dominert av og bygd opp rundt narkotikahandel. Det er beregnet at kriminaliteten som har vokst fram etter krigen tapper økonomien for omtrent ti prosent av nasjonalinntekten i form av beskyttelsespenger og private sikkerhetstjenester. Dessuten benytter den svarte økonomien politikken til å hvitvaske penger og kjøpe kontroll med folkevalgte organer. Korrupsjonen har ytterligere undergravd tilliten til staten.

Pengene som 1,4 millioner guatemalanske migranter til USA sender hjem utgjør om lag ti prosent av landets nasjonalinntekt. Dette tallet er lavere enn i nabolandene Honduras og El Salvador, men høyt i verdensmålestokk. Utover å være et viktig tilskudd til husholdningen i svært mange fattige hushold er effekten sannsynligvis negativ for makroøkonomien i og med at den økte kjøpekraften går til importerte konsumvarer.

Gjennom fredsavtalene forpliktet Guatemala seg overfor det internasjonale samfunnet til å øke skatteinngangen for å styrke staten. Mellom 1996 og cirka 2010 mottok landet betydelig hjelp til demokratibygging, men skattenivået forblir et av verdens laveste på under elleve prosent. I en analyse fra 2015 konkluderte Verdensbanken med at landet hadde mistet det nødvendige momentet for å overvinne dualøkonomien. Banken oppfordret landet om å sette inn et «kraftig støt» for å snu den negative dynamikken, blant annet gjennom satsing på utdanning, helse og styrking av statens regulerende institusjoner.

Naturressurser og bergverk

Guatemala er blant de ti landene i verden som er mest utsatt for klimaendringer og naturkatastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd og orkaner. Dette henger sammen med landets geografiske plassering i bruddsonen mellom to tektoniske plater samt mellom to hav med tilhørende værsystemer. Utover 2000-tallet har klimaendringer vært medvirkende til at orkanene har blitt hyppigere og sterkere og tørketidene blitt lengre og mer intense. Dette har særlig gått ut over jordbruket i høylandene samt i den såkalte 'tørre korridor' i grenseområdene mot Honduras og El Salvador. Her har det i perioder vært sultkriser og for landet som helhet har spedbarnsdødelighet og underernæring økt etter 2010.

Landet har store skoger og stort biologisk mangfold. Seder og furu i høylandene har alltid vært viktig i håndverkpreget møbelproduksjon. Tropeskogen i Petén har levert mahogni, fargetre, balsa og kautsjuk samt chicle til tyggegummiindustrien. Med sterk folkevekst er mye av skogen kommet under sterkt press gjennom uregulert og intensiv hogst, særlig i Petén. I sin tur har dette ført til endrede nedbørsmønstre og økt utsatthet for erosjon. Jevnlig fører uregulert nybygging i slumområdene rundt hovedstaden til jordskred.

Fiske for lokalt konsum er viktig langs kystene. Det drives også en del kommersiell oppdrett av reker og fangst av hummer og blekksprut ved Stillehavskysten.

Guatemala har store forekomster av nikkel, gull, sink, jern og edelstein som jade. Dereguleringen av gruvedriften, med gunstige etableringsvilkår for utenlandske gruveselskaper, har imidlertid medført sterke konflikter med urfolksamfunn på grunn av ulike oppfatninger av eiendomsrett samt miljøødeleggelser. Det har vært utvunnet olje siden 1974, men produksjonen er begrenset.

Ved siden av ved har olje- og kullkraftverk lenge vært den viktigste kilden til energi. Etter en betydelig utbygging av vannkraft i 1980-årene kommer nå 31 prosent av kraften herfra, mens olje og kull står for 41 prosent. Landet har også et geotermisk kraftverk. Privatisering av elektrisitetsdistribusjonen på 1990-tallet satte fart i utbyggingen, men har også medført et høyt konfliktnivå på bygdene da mange fattige ikke har råd til strøm. De mest avsidesliggende delene av landet har stadig ikke elektrisitetsforsyning.

Utenrikshandel

Landets eksport består i hovedsak av landbruksprodukter fra plantasjesektoren, samt tekstiler fra frisonene, og dernest konsumvarer til det mellomamerikanske markedet. Importen omfatter olje og kull, kjemiske produkter, maskiner og transportutstyr, korn og gjødsel, samt ulike konsumvarer.

Den langt viktigste handelspartneren er USA. Omtrent 34 prosent av eksporten går hit, mens elleve prosent går til El Salvador. Dernest følger de øvrige landene i Mellom-Amerika og Mexico. Det meste av importen kommer også fra USA med nesten 40 prosent. Dernest følger Kina og Mexico med med rundt elleve prosent hver og El Salvador med noe over fem prosent.

Guatemala er medlem av det mellomamerikanske fellesmarkedet CAFTA-DR og har inngått integrerte handelsavtaler med USA og EU. I begge de siste tilfellene har forhandlingene trukket lenge ut da Guatemalas har lave standarder i miljø- og arbeidslovgivning.

Samferdsel

Guatemala har en relativt dårlig infrastruktur. Alle hovedveier stråler ut fra hovedstaden. De viktigste er asfaltert, men er ofte underdimensjonert. Den viktigste løper nordvestover fra hovedstaden gjennom det vestre høylandet til Mexico samt sørøstover til El Salvador. Denne strekningen er en del av den panamerikanske hovedveien som ble bygd på 1950-tallet. Fra hovedstaden går det også hovedveier til havnebyene på begge kystene, samt til Cobán i det nordre høylandet og til Petén. Veinettet er ellers ganske tett, spesielt i det vestre høylandet, men standarden er ofte dårlig.

Et smalsporet jernbanenett ble utbygd i årene mellom 1877 og 1908 og forbandt hovedstaden med begge kystene. Dette nettet ble overtatt og drevet av bananprodusenten United Fruit Company mellom 1912 og 1957, da veitransporten overtok. Både staten og et kanadisk selskap har siden forsøkt å drive jernbanen som turistbane, men ga opp i 2007.

I forbindelse med dereguleringen av økonomien på 1990-tallet ble det statlige televerket solgt til utenlandske (meksikanske og spanske) selskaper. Da var fremdeles fasttelefon-nettet dårlig utbygd. De nye eierne satset på mobiltelefoni. Landet har nå dobbelt så mange mobiltelefoner som innbyggere. I 2018 hadde 42 prosent av befolkningen tilgang til internett. Halvparten av disse benyttet mobiltelefoner for å kople seg opp.

Det statlige flyselskapet Aviateca (grunnlagt 1929) ble i 1989 privatisert og slått sammen med det salvadoranske selskapet TACA. TACA ble i sin tur kjøpt opp av kolombianske Avianca i 2009. Landets hovedflyplass La Aurora ligger inne i Guatemala by. Herfra går ruter til hele verden samt innenlandsruter til Petén.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg