Ved siden av El Salvador har Guatemala har den største industrisektoren i Mellom-Amerika, og står for rundt 23 prosent av landets nasjonalprodukt. Industrien består i vesentlig grad av sammensetning av konsumvarer med importerte innsatsvarer. Landet har imidlertid også et knippe store og vellykkede bedrifter som har klart å bli internasjonale, som kafeteriakjeden Pollo Campero. Få bedrifter har klart å utvide ved å gå oppover i verdikjeden.
I det mellomamerikanske fellesmarkedet som ble etablert på 1960-tallet hadde Guatemala stordriftsfordeler og industrien fikk slik solid vekst til ut i 1970-årene. I forbindelse med borgerkrigene i hele regionen på 1980-tallet stoppet veksten opp. Fra rundt 1990 ble det etablert en rekke tekstilbedrifter i skattefrie soner (maquilas), de aller fleste med koreansk kapital. Fredsavtalene inkluderte flere tiltak for å stimulere til diversifisering. Deregulering av for eksempel telekommunikasjoner, energiproduksjon og finansvesen har imidlertid ikke ført til mer enn moderat vekst på omkring 3,4 prosent årlig mellom 2000 og 2015, det vil si knapt én prosent per hode, og tendensen er negativ.
Guatemala er det minst urbaniserte landet i Latin-Amerika. Halvparten av folket bor i små bygder med noen få tusen mennesker i hver. Både industri og tjenester er i hovedsak konsentrert til hovedstaden. Her er inntektsnivået per innbygger 7,2 ganger høyere enn i de fattigste provinsene. Tilstrømmingen hit har imidlertid forårsaket et stort og voksende slumproblem med gjengkriminalitet og spontan boligbygging i rasutsatte områder.
Turisme har lenge vært en av landets viktigste næringer. Med sin varierte og vakre natur, sammensatte befolkning og gamle ruinbyer tiltrekker Guatemala seg rundt to millioner besøkende i året. Dette genererer inntekter som ligger på i underkant av ti prosent av de samlede eksportinntektene.
Tjenestesektoren står for 63,2 prosent av økonomien, de aller fleste i uformelle arbeidsforhold. Bare 18 prosent er i jobber med sosialt sikkerhetsnett. Den uformelle økonomien omfatter foruten sesongarbeid i jordbruket også storparten av det som skjer regionalt, i stadig mer mer urbaniserte mayabygder. Dette er det såkalte «tettsteds-Guatemala» (Guatemala rururbana). Statistikk basert på formelle registreringer fanger bare indirekte opp dynamikken i denne raskt voksende sektoren. For nasjonaløkonomien er utfordringen at liksom i plantasjesektoren er det få her som ønsker å la seg regulere og skattlegge. Satt på spissen opplever de rike staten som unødvendig, mens de fattige opplever den som fremmed. Staten mangler ikke bare ressurser, men også legitimitet.
Dermed fungerer den uformelle økonomien til beste for en stor, svart økonomi som er dominert av og bygd opp rundt narkotikahandel. Det er beregnet at kriminaliteten som har vokst fram etter krigen tapper økonomien for omtrent ti prosent av nasjonalinntekten i form av beskyttelsespenger og private sikkerhetstjenester. Dessuten benytter den svarte økonomien politikken til å hvitvaske penger og kjøpe kontroll med folkevalgte organer. Korrupsjonen har ytterligere undergravd tilliten til staten.
Pengene som 1,4 millioner guatemalanske migranter til USA sender hjem utgjør om lag ti prosent av landets nasjonalinntekt. Dette tallet er lavere enn i nabolandene Honduras og El Salvador, men høyt i verdensmålestokk. Utover å være et viktig tilskudd til husholdningen i svært mange fattige hushold er effekten sannsynligvis negativ for makroøkonomien i og med at den økte kjøpekraften går til importerte konsumvarer.
Gjennom fredsavtalene forpliktet Guatemala seg overfor det internasjonale samfunnet til å øke skatteinngangen for å styrke staten. Mellom 1996 og cirka 2010 mottok landet betydelig hjelp til demokratibygging, men skattenivået forblir et av verdens laveste på under elleve prosent. I en analyse fra 2015 konkluderte Verdensbanken med at landet hadde mistet det nødvendige momentet for å overvinne dualøkonomien. Banken oppfordret landet om å sette inn et «kraftig støt» for å snu den negative dynamikken, blant annet gjennom satsing på utdanning, helse og styrking av statens regulerende institusjoner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.