tyggegummi

Mennesket har antageligvis tygget størknet kvae og plantegummi fra trær i tusenvis av år. Det er blant annet funnet DNA og tannmerker i bjørkekvae fra Sverige som er omtrent 10 000 år gammel, og det kan ikke utelukkes at man brukte det med samme hensikt som for moderne tyggegummi.

Tyggegummi ble patentert i 1869 av tannlegen William Semple i USA, og bestod da av en blanding gummi, lakris, kritt og trekull som skulle bidra til å rense tennene og styrke kjeven. Man begynte etter hvert å lage tyggegummi fremstilt av chicle, en naturlig plantegummi fra sapodilletreet. Salg av tyggegummi er i særlig grad assosiert med W. Wrigley (1861–1932), som er kjent for sin markedsføring av og reklame for tyggegummi. Wrigley’s Spearmint ble introdusert i 1893. I Norge ble også det svenske tyggegummimerket Toy introdusert i 1934.

Fra midten av 1900-tallet har det for det meste blitt produsert av syntetiske polymerer som polyvinylacetat, polyisobutylen, butylgummi, polyvinyletere eller butadienstyrengummi, og tilsatt harpikser, voks, sukker eller kunstig søtstoff, glyserol, farge, antioksidanter med mer.

Brukt tyggegummi som kastes i naturen kan være til skade for dyreliv, og kan i noen tilfeller også danne mikroplast. Omfanget av dette er imidlertid ukjent.

Noen tyggegummier inneholder syntetiske antioksidanter som butylhydroksyanisol, BHA (kodenummer E 320) eller butylhydroksytoluen, BHT (kodenummer E 321), som har vært omdiskutert på grunn av mulig kreftfremkallende og hormonforstyrrende virkning. Alternative tilsetningsstoffer er derfor under vurdering.

• plantegummi
• harpiks

• Artikkel hos forskning.no om arkeologisk funn
• Artikkel hos kulturhistorisk museum om arkeologisk tyggegummi
• Artikkel hos nature.com