Pedro de Alvarado, spansk conquistador, oppdaget Guatemala i 1523. Landet ble etter dette styrt som spansk koloni i 300 år.

Pedro de Alvarado (1485-1541) av Fri lisens. Falt i det fri (Public domain)

Guatemala er ved siden av Honduras og Yucatán det opprinnelige hjemsted for mayakulturen, en kultur som stort sett var gått til grunne før den europeiske invasjonen. Jordbruk har vært drevet helt siden 7000 f.Kr., og bysamfunn har eksistert siden begynnelsen av vår tidsregning. Flere ruinbyer, spesielt i provinsen Petén, vitner om meget høyt utviklede kulturer.

Det nåværende Guatemala ble innlemmet i visekongedømmet Ny-Spania (med hovedstad i Mexico) da en av Hernán Cortés' offiserer, Pedro de Alvarado, ankom høylandet i Guatemala i 1523. Spanierne fant sølvforekomster i området rundt Huehuetenango, men ellers fant de små rikdommer. Gods ble etablert i høylandet omkring Antigua (grunnlagt 1527) som var koloniens bysenter.

Kolonistene utviklet en mestisbefolkning ved inngifte med indianske kvinner. Godsene ble drevet etter føydale retningslinjer hvor spanierne hersket over indianske festebønder.

Mellom-Amerika ble erklært selvstendig i Ciudad de Guatemala 15. september 1821. Etter å ha vært underlagt Mexico i to år, ble Den mellomamerikanske føderasjon proklamert i 1823. Rivaliseringen mellom de forskjellige medlemsstatene førte til at føderasjonen falt fra hverandre i 1839, og innbyrdes kriger preget den følgende perioden.

Den sterkt konservative Rafael Carrera styrte Guatemala 1838–65 med et diktatur rotfestet i storgodsene og kirken. Den omstridte traktaten vedrørende Belize ble undertegnet i 1859, og forholdet til Storbritannia har siden vært dårlig. Under Justo Rufino Barrios (1873–85) fikk liberalismen sitt gjennombrudd i Guatemala. Det førte til at kirken mistet mye av sin makt, og at indianerne ble fortrengt til høylandet for å vike plass for kaffeplantasjer og nye europeiske immigranter. Indianerne ble fratatt jorden og ble i stor grad dagarbeidere. Mot slutten av århundret var det tilløp til flere opprør blant indianerne.

Manuel Estrada Cabrera ledet et meget voldelig diktatur fra 1898 til 1920. I hans periode utviklet kaffebaronene seg til den mektigste gruppen i landet. Særlig tyske immigranter var innflytelsesrike, og Tyskland var en viktig handelspartner.

Fra 1906 begynte også amerikanske interesser å gjøre seg gjeldende, særlig innen banansektoren hvor United Fruit Company var i ferd med å utvikle seg til en gigant. Radikale fagforeninger ble opprettet i 1920-årene, og det ble gjennomført omfattende streiker i forbindelse med Cabreras fall i 1920. Etter en periode med skiftende regjeringer og innblandinger fra den amerikanske hæren, kom Jorge Ubico til makten i 1931 som leder for et nytt militærdiktatur. Dette var under den store depresjonen, og Guatemala begynte så smått å utvikle sin egen industri. Indianerne ble underlagt nye lover som forpliktet dem til å arbeide deler av året for kaffebaronene.

Ubico ble tvunget til å gå av i 1944 etter å ha utviklet en ren politistat. En ny grunnlov ble utarbeidet, og året etter ble Juan José Arévalo landets første valgte president. Flere reformer ble utarbeidet, og Arévalo overlevde en rekke attentatforsøk. I 1950 vant forsvarsministeren Jacobo Arbenz Guzmán valget, og reformene ble mer drastiske.

En omfattende jordreform innebar også tildeling av brakkliggende jord som tilhørte United Fruit Company. Viktige aksjeeiere i dette selskapet var brødrene Dulles, henholdsvis amerikansk utenriksminister og sjef for CIA. Reformene ble betraktet som kommunistiske av amerikanerne, som utrustet en invasjonshær i Honduras under ledelse av Carlos Castillo Armas. USA gav også den nødvendige flystøtten og politisk bistand gjennom Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), som førte til at Arbenz ble styrtet i 1954. Carlos Castillo Armas overtok som president, og hans fascist-inspirerte parti Movimiento de Liberación Nacional (MLN, Den nasjonale frigjøringsbevegelse) begynte en utrenskningsoperasjon av politiske motstandere og utførte massakrer på bondefamilier som hadde blitt tildelt jord under Arbenz. De amerikanske selskapene fikk tilbake sine eiendommer, og økonomisk fikk USA større innpass i landet enn noensinne.

Castillo Armas ble myrdet i 1957, og en eldre general fra Ubico-epoken, Miguel Ydígoras Fuentes, overtok presidentmakten. Den nye presidenten manglet tillit både hos de yngre offiserene og blant borgerskapet. Et mislykket kuppforsøk i 1960 ble fulgt av arbeider- og studentopptøyer i 1962 som også var spiren til Guatemalas geriljabevegelse.

Ydígoras ble avsatt ved et kupp i 1963, og forsvarsministeren, general Enrique Peralta Azurdia tok over. Unge offiserer som Marco Antonio Yon Sosa og Luis Turcios Lima la grunnlaget for geriljaen på denne tiden; den hadde sin største styrke i perioden 1965–67. Peralta prøvde å moderere regimet og skrev ut valg i 1966 som ble vunnet av Arbenz' gamle Partido Revolucionario (PR, Revolusjonære parti), som stilte opp mot MLN og det nye militærpartiet PID. Den nye sivile presidenten, Julio César Méndez Montenegro, styrket forholdet til USA og nærmest utryddet geriljaen på kort tid.

Méndez hadde et nært samarbeid med hæren og fikk innført økonomiske reformer som styrket Guatemala betydelig samtidig som støtten fra USA økte. Innenfor det mellomamerikanske fellesmarkedet CACM utviklet Guatemala seg til å bli det økonomisk sterkeste landet, etter hvert også med en del industri til å forsyne hele det mellomamerikanske markedet.

I 1970 ble General Carlos Araña Osorio president for MLN. Han sørget for at hæren ble en viktig økonomisk faktor som jordeier og innen industrisektoren; til og med Hærens Bank ble opprettet. Hæren utviklet seg til å bli en uavhengig maktfaktor i landet, noe som fortsatte i 1974 under den norskættede generalen Kjell Eugenio Laugerud García. Laugerud forsøkte med moderate reformer, men hadde ingen reell makt.

I 1976 ble Guatemala rammet av et kraftig jordskjelv hvor 23 000 mennesker mistet livet og om lag en million ble hjemløse. Laugeruds presidentperiode tok slutt med massakren i Panzos i mai 1978 der indianere ble fordrevet fra jorden som generalene tok over. Protestaksjonene som fulgte førte til nye blodbad, og general Fernando Romeo Lucas García tok makten.

Mot slutten av 1970-årene ble Lucas García stående allianseløs i Mellom-Amerika. President Jimmy Carter forbød mer amerikansk militærhjelp til militærdiktaturet. Geriljaen var på offensiven igjen i begynnelsen av 1980-årene. I 1982 ble flere geriljagrupper forent i La Unidad Revolucionaria Nacional Guatemalteca (URNG, Guatemalas Nasjonale Revolusjonære Enhet). Geriljagruppene fikk stor tilslutning, men hærens gjengjeldelsesaksjoner og aktivitetene til dødsskvadronene førte til at titusenvis av indianere foretrakk flyktningtilværelsen i det sørlige Mexico.

Indianerne i Guatemala, som utgjør nærmere 70 % av befolkningen, er splittet i 22 forskjellige språkgrupper, og med mangel på enhet mellom dem har det også vært vanskelig for geriljaen å vinne deres tillit. Volden i Guatemala ble også rettet mot fagforeningsvirksomheten, noe som blant annet førte til en internasjonal boikottaksjon av Coca Cola i 1980 og 1984.

Lucas Garcías tyranni ble avløst av valg i 1982. Før hærens seierherre, general Ángel Aníbal Guevara kunne tiltre, ble det satt frem klager om valgfusk. Valget ble annullert, og en junta under ledelse av general Efraín Ríos Montt tok makten. Ríos Montt var sterkt preget av religiøs fanatisme, og Guatemala hadde siden jordskjelvet i 1976 hatt stor pågang av religiøse grupper, særlig fra USA. Montts program gikk ut på å passivisere indianerne ved å drive dem sammen i spesielle militærbevoktede landsbyer for å skille dem fra geriljaen, opprette sivilpatruljer under tvang og drive klappjakt på geriljaen.

I august 1983 foretok forsvarsministeren Óscar Humberto Mejía Victores militærkupp og lovte overgang til sivilt styre. Hæren hadde fått kontroll over landsbygda, og geriljaen var på defensiven. I 1984 ble det valgt en grunnlovgivende forsamling, og valg ble forberedt i slutten av 1985. Vinneren av valget ble kristeligdemokraten Vinicio Cerezo Arévalo. Han var en viktig initiativtaker til den mellomamerikanske fredsplanen, men klarte ikke å rokke ved de grunnleggende maktfaktorene i landet.

Hans etterfølger, Jorge Serrano Elías, som ble valgt i 1990, hadde heller ingen heldig hånd med sin politikk. I et forsøk på å kopiere taktikken til president Alberto Fujimori i Peru foretok Serrano et indre kupp i mai 1993 og satte både nasjonalforsamlingen og høyesterett ut av spill. Serranos autoritære forsøk mislyktes, og han drog i eksil til Panama.

Nasjonalforsamlingen valgte overraskende ombudsmannen for menneskerettigheter, Ramiro de León Carpio, som overgangspresident frem til valget 1995, som ble vunnet av Partiet for nasjonens fremskritt (Partido de Avanzada Nacional, PAN) med Alvaro Arzú Irigoyen som presidentkandidat. Viktige målsetninger for den nyliberale og forretningspregede regjeringen var en ferdigforhandlet fredsavtale med geriljaen og modernisering av staten. Fredsavtalen ble omsider undertegnet i desember 1996. Avvæpning og reintegrering av geriljaen i samfunnet fant sted i 1997. Hæren ble redusert og militærbaser ble nedlagt. De siste flyktningene vendte tilbake i 1998.

I april 1998 ble lederen for den katolske kirkens menneskerettighetskommisjon, biskop Juan Gerardi, myrdet etter å ha fremlagt kirkens grundige rapport om overgrep mot sivilbefolkningen under borgerkrigen. En folkeavstemning i mai 1999 avviste reformer i grunnloven som blant annet ville lovfeste fredsavtalene. Allmenne valg i november 1999 ble en solid seier for opposisjonspartiet Guatemalas republikanske front (Frente Republicano Guatemalteco, FRG) som i januar 2000 dannet regjering under ledelse av Alfonso Portillo.

I februar 1999 presenterte Sannhetskommisjonen for Guatemala sin rapport om borgerkrigen, «Guatemala: Memoria del silencio». Rapporten gir staten og den militære ledelsen ansvaret for et overveiende flertall av menneskerettighetsbruddene som fant sted under borgerkrigen (1962-1996). Kommisjonen anslår at mer enn 200 000 mennesker ble drept under den nesten 35 år lange borgerkrigen; i tillegg ble mellom 500 000 og 1,5 millioner mennesker drevet på flukt både innad i Guatemala og over landets grenser. I rapporten er 42 275 av krigsofrene dokumentert. Regjeringen roste kommisjonens arbeid, men hevdet at hæren siden den gang var reformert og forbedret og at videre etterforskning ikke var nødvendig.

Presidentvalget 1999 ble vunnet av Alfonso Antonio Portillo Cabrera fra høyrepartiet FRG (Frente Republicano Guatemalteco). Portillo ble valgt med løfter om å bekjempe korrupsjonen og fattigdomskløften – 80 % av befolkningen antas å leve under fattigdomsgrensen – men innfridde ikke valgløftene. Ved presidentvalget i romjulen 2003 vant den konservative kandidaten Óscar Berger over sosialdemokraten Alvaro Colom, begge med bakgrunn som næringslivsledere. Portillo Cabreras partifelle, Guatemalas tidligere diktator Efraín Rios Montt, ble imidlertid slått ut i første valgomgang, noe som viser at FRG-partiet ikke har fått grep om befolkningen.

Presidentvalget høsten 2007 brakte Colom til makten, blant annet takket være stor oppslutning innen urbefolkningen. Valgkampen kostet mer enn 50 politikere og partifunksjonærer livet, noe som illustrerer voldsproblemene landet sliter med; bare 2 % av de rundt 6000 årlige drapene blir oppklart. I 2007 endte også tre politikere fra El Salvador på drapslisten, men den påfølgende krisen mellom de to nabolandene gled over da det viste seg at ofrene "bare" var havnet i skuddlinjen mellom rivaliserende narkobander. En internasjonal kommisjon rettet et par år tidligere søkelyset mot en "voldsepidemi" og omfattende drap av kvinner - i en tid hvor likestillingen i arbeidsliv og utdannelse gjorde merkbare fremskritt.

Selv om Guatemala stiller usedvanlig svakt i de fleste kategorier av sosial utvikling, har landet den mest dynamiske og industrialiserte økonomien i Mellom-Amerika, lav inflasjon og jevn økonomisk vekst, men bare en beskjeden del av befolkningen har nytt godt av fremgangen.

Naturkatastrofer er et alvorlig problem, også for økonomien. Etter orkanen Stans herjinger høsten 2005 oppstod en alvorlig matmangel som forsterket feil- og underernæringsproblemene som på landsbasis anslås å omfatte 50 % av barna. FN iverksatte derfor et nødhjelpsprogram. Som et ledd i regjeringens arbeid med å stimulere økonomien inntok Guatemala en pådriverrolle for en sentralamerikansk frihandelsavtale, CAFTA, et prosjekt som ble møtt til dels voldsomme protester fra blant andre småbønder, fagforeninger og urbefolkningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.