Guatemalas befolkning

Omtrent halvparten av befolkningen i Guatemala er urfolk og de aller fleste tilhører et av rundt 20 forskjellige mayafolk. Draktene viser at disse jentene er kaqchikel-maya, nærmere bestemt fra Patzún i det vestlige høylandet. (Bildet er fra 1963.)

Av .

Guatemalas befolkning var i 2020 beregnet til 17,3 millioner og årlig befolkningsvekst til 1,68 prosent. Landet har den høyeste fødselsraten i Latin-Amerika (23,3 promille) og den yngste befolkningen; Rundt 50 prosent er 19 år eller yngre. Forventet levealder er 76,8 år for kvinner og 73,6 år for menn. Spedbarnsdødeligheten ligger på 23,5 per 100 000, høyest i Latin-Amerika.

De økonomiske og sosiale forskjellene er store og fattigdom er utbredt, særlig på landsbygda hvor også de fleste urfolk bor. Mellom 2006 og 2014 økte andelen fattige fra 51,2 til 59,3 prosent og andelen ekstremt fattige lå i 2014 på 15,7 prosent.

Guatemala er også Latin-Amerikas minst urbaniserte land og et av de etnisk mest sammensatte. Noe over 40 prosent av befolkningen er urfolk, hvorav langt de fleste er mayaer.

Etnisitet

Ved folketellingen i 2018 definerte 41,7 prosent seg selv som mayaer (mayas) eller urfolk (indígenas). Til den siste kategorien regnes også gruppene xinca og garífuna. Til sammen utgjør disse gruppene 6,2 millioner mennesker, hvorav xinca teller 264 000 og garífuna rundt 20 000. De aller fleste av de resterende er mestiser; i Guatemala ofte kalt ladinos.

Fra gammelt av var ladinos en betegnelse på mayaer som adopterte spansk språk og europeisk eller moderne livsstil. Fram til 1960-tallet var det offisiell politikk å tilskynde det man så som en naturlig modernisering av landets urfolk. Begrepet ladino har dermed også en klassebestemt valør som medfører at mange i øvre middelklasse og oppover ser seg selv som hvite (blanco eller criollo) snarere enn ladino. Statistikk som skiller mellom ladino og hvit viser at 18 prosent av totalen er hvite. De aller fleste av disse er etterkommere av spanske kolonisatorer, samt av en liten, men betydningsfull gruppe tyskere som ankom rundt 1900. Siden har Guatemala også mottatt en del innvandring fra Midtøsten og Asia samt El Salvador.

Fredsavtalene fra 1994 slår fast at Guatemala er et flerkulturelt samfunn, og i 2003 fikk disse avtalene grunnlovs rang. I takt med utviklingen i hele Latin-Amerika har skillene mellom folkegruppene (eller «rasene», som det het til omkring 1990) blitt stadig mer utvisket og fjernet i all lovgivning, men landet fortsetter å være et «rasialisert» samfunn, det vil si at kontrastene mellom spansktalende og mayaer eller urfolk preger alt sosialt, politisk og økonomisk liv. Dessuten går det markerte skiller mellom forskjellige urfolk som er lite synlige sett utenfra.

Språk

Spansk er offisielt språk, men det tales også en rekke språk av mayafamilien foruten xinca (et språkisolat) og garífuna (et karibisk språk). Grunnloven sier at også disse språkene har krav på statens beskyttelse, som «kulturarv».

Akademiet for mayaspråk (ALMG) ble opprettet i 1990 og har som oppgave å normere og regulere bruken av mayaspråkene. ALMG anerkjenner 22 forskjellige mayaspråk. De største er k'iche', mam, kaqchikel og q'eqchí som benyttes av henholdsvis 1,7 – 1,07 – 0,85 og 1,37 millioner mennesker. Avstanden mellom mayaspråkene er som mellom de germanske språkene, og mange av de 22 regnes som dialekter av hverandre. Flere av de små mayaspråkene (for eksempel itza i Petén og ch'orti i Øst-Guatemala), foruten xinka, snakkes av så få at de regnes som truede språk.

By og land

Guatemalas nest største by Quetzaltenango har en lang historie med ambisjoner om å være noe mer enn en provinsby. I 1838 erklærte byen og dens omland seg som Mellomamerikas sjette republikk under navnet Estado de los Altos. Uavhengigheten var også en liberal protest mot de konservative partiet i hovedstaden. To år etter vant de konservative byen tilbake med støtte fra landets overveiende konservative mayabefolkning.

Guatemala er det minst urbaniserte landet på den vestlige halvkule. Rundt halvparten av befolkningen bor i en av cirka 9000 grender med små, familiedrevne bruk. Dette gjelder særlig mayagruppene i høylandene vest og nord for hovedstaden Guatemala by. Særlig etter slutten på borgerkrigen har imidlertid urbaniseringen skutt fart også her. Stadig flere mayagrender blir flettet stadig tettere inn i den nasjonale og internasjonale økonomien. Bygdesamfunnene antar karakter av å være tettsteder.

Det hvite mindretallet dominerer økonomi og politikk samtidig som det store flertallet av mayaer og andre ikke-hvite er fattige og deltar lite i det nasjonale politiske liv. Fra og med rundt 1990 har dog mayaene i høylandene i økende grad etablert seg i regional økonomi og handel, samt i lokalpolitikk. Når det gjelder tilgang til offentlige tjenester som utdanning og helse, samt i nasjonal politikk og kultur, blir urfolk imidlertid diskriminert. På den annen side opprettholder de aller fleste mayasamfunn sine egne tradisjoner med en lokalt forankret politisk og kulturell autonomi. I praksis er de såkalte 'mayakommunene' (alcaldías indígenas) i betydelig grad anerkjent av statlige instanser. I grunnskolen er tospråklig undervisning (spansk pluss det lokale mayaspråket) stadig mer utbredt etter at slike programmer ble godkjent i 1987.

Med sine 2,8 millioner innbyggere i bykjerne og omland er Guatemala by landets overlegent største urbane område og landets industrielle, finansielle, administrative og kommunikasjonsmessige sentrum. Byen er også den største i Mellom-Amerika. Den nest største byen, Quetzaltenango (Xelajú), med cirka 300 000 innbyggere, er det økonomiske sentrum i det mayatalende høylandet i vest. Fra gammelt av har byen dessuten en middel- og overklasse av mayaer (k'iche'). I noen grad er dette også tilfelle i Copán, den dominerende byen i det nordlige høylandet (q'eqchí).

Religion

Guatemala har vært en sekulær stat siden 1879 og staten fører ikke statistikk over kirketilhørighet. Katolisismen har dog dominert landet fra den spanske erobringen og kristningen på 1500-tallet og fram til i dag. Katolisismen som ble praktisert i Guatemala har i stor grad vært blandet opp med elementer fra mayareligion. Liksom i Latin-Amerika forøvrig innledet kirken, gjennom katolsk aksjon (Acción Católica) på 1950-tallet, et storstilt reformarbeid for å svare på modernitetens sosiale spørsmål og å bekjempe synkretisme.

De første evangeliske (protestantiske) misjonærene kom fra USA på invitasjon fra president Jorge Ubico Castañeda på 1930-tallet, men ikke før på 1980-tallet, under borgerkrigen, skjøt arbeidet deres fart. Særlig pinsevennkirkene, med sin desentraliserte struktur, har hatt suksess. En stor undersøkelse fra 2015 fant at 45 prosent av folket regner seg som katolikker, 42 prosent som protestanter (evangélicos), mens 11 prosent sier de ikke har noen religion. Hvor mange som følger mayareligion — en type sjamanisme — er vanskelig å si, da svært mange konsulterer mayaprester ved siden av å delta i kristent menighetsliv (eller man oppfatter et ikke-organisert trosliv som å ikke ha noen religion).

I tillegg finnes det mindre grupper av ortodokse kristne samt muslimer og jøder.

For landets katolikker er påsken den langt viktigste høytiden. Prosesjonene i Antigua Guatemala er en av landets fremste kulturinstitusjoner.

Domkirken (basilikaen) i Esquipulas er landets største kirke og det viktigste pilegrimsmål i Mellom-Amerika. Hvert år besøker 5,5 millioner pilegrimer stedet for å se og be til statuen av Herren av Esquipulas. Statuen ble laget i Antigua i 1594 og viser en svart frelser.

Emigrasjon

Det er anslått at mellom en halv og halvannen million guatemalanere oppholder seg i USA som arbeidsmigranter eller flyktninger, og et sted mellom 15 000 og 35 000 er i Canada. Strømmen av migranter henger sammen med borgerkrigen på 1980-tallet samt at den økonomiske utviklingen siden har vært for svak til å fange opp folkeveksten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg