Buddhistiske og hinduiske riker
De viktigste kildene for eldre indisk historie er hovedsakelig religiøs og episk diktning, opplysninger i greske, romerske, kinesiske og muslimske kilder, myntfunn og ikke minst tallrike innskrifter.
De eldste innskriftene tilhører sannsynligvis Induskulturen. Til tross for mange forsøk på å tyde dem har disse rebusaktige innskriftene i en slags bildeskrift bevart sine hemmeligheter. Først den ariske innvandringen lar seg dokumentere ved hjelp av den vediske litteratur.
Etter alminnelig oppfatning trengte indo-arisktalende stammer gjennom passene fra Afghanistan og Iran ned i Punjab i løpet av 1000-tallet f.Kr. Jern kjente de ikke, men de hadde bronse og kobber. På sine herjingstog brukte de stridsvogner trukket av hester. Under harde kamper innbyrdes og med lokale fyrster, bredte ariske småriker seg over det nordvestlige India. Det oppstod en blandingskultur med en arisk herskerklasse, som dominerte de erobrede distrikter og utbredte brahminsk kultur. Tradisjonelt kalles tiden ca. 1500–1000 f.Kr. den vediske periode og de følgende århundrer frem til ca. 500 f.Kr. den episke tid.
På 400- og 500-tallet f.Kr. ser vi de første tegn til større statsdannelser. Det viktigste var Magadha-riket. På denne tiden skjedde det store intellektuelle omveltninger; buddhismen fikk økt betydning samtidig som det vokste frem nye litterære tradisjoner og klassisk filosofi.
Aleksander den store trengte frem til Bias-elva 326 f.Kr., det første sikre årstall i indisk historie. Etter hans død ble greske fyrster sittende i det nordvestlige India og Afghanistan.
Chandragupta grunnla ca. 320 f.Kr. det første indiske storrike i Magadha (Bihar), og drev den hellenistiske kong Selevkos ut av India 311 f.Kr. Chandraguptas dynasti, Mauryaene, nådde sin største utbredelse under Ashoka. Han spredte buddhismen som religion, og la under seg det meste av India. Bare de aller sørligste områdene ble liggende utenfor riksgrensene, og ble et fristed for dravidisk kultur under Pandya-, Chera- og Chola-dynastiene. Men heller ikke disse distriktene unngikk arisk dominans i det lange løp. Etter Ashokas død i 231 f.Kr. begynte riket å gå i oppløsning, og ca. 185 f.Kr. var det fullstendig oppløst.
Det følgende herskerhus, Sungaene, maktet ikke å holde riket sammen, og de gresk-baktriske kongene Demetrios og Menandros trengte langt østover og hadde som mål å skape et stort gresk-indisk rike. Samtidig dukket nye erobrere opp i nordvest. Fra Sentral-Asia kom skyterstammer og truet grekernes posisjon. I annen halvdel av 100-tallet f.Kr. trengte de så fra Seistan inn i Sind og grunnla mektige riker i Nord-India. De ble etterfulgt av parterne, som også var iranske, og etter parterne kom igjen et nytt skytisk herskerhus, Kushanaene. Den mektigste av deres konger, Kanishka (første halvdel av 100-tallet e.Kr.) hersket over store deler av Nord- og Vest-India, med innflytelse langt innover i Sentral-Asia. Hans rike ble et viktig sentrum for utbredelsen av buddhistisk-indisk kultur over Asia.
Ca. 320 e.Kr. grunnla et nasjonalt dynasti, Guptaene et nytt indisk storrike med sentrum i Ashokas hovedstad Pataliputra (nå Patna). Med Samudraguptas erobringer i vest forskjøv tyngdepunktet seg til Ujjain. Under Chandragupta 2 Vikramaditya (375–413) var omtrent hele Nord-India samlet i en stat. Guptaperioden er den hinduiske kulturs gullalder. Arkitektur og bildende kunst blomstret. Ved hoffet i Ujjain virket Kalidasa, sanskritlitteraturens betydeligste dikter. Store resultater ble nådd i vitenskaper som matematikk, astronomi og medisin. Det meste styrtet i grus da hunerne ved midten av 400-tallet brøt inn og plyndret. Få av tidens kunstverker ble skånet. Mange indere flyktet til Sør-India og land i Sørøst-Asia. I 528 falt hovedstaden Ujjain, og Guptatiden var slutt.
Det siste hinduiske storrike i Nord-India ble grunnlagt av Harsha (606–646), men det overlevde ikke grunnleggeren. Etter ham var India splittet i en rekke mindre stater, og det var ingen som kunne samle til motstand mot nye erobrere.
Muslimske riker
Alt i 712 e.Kr. kom araberne til kysten av Sind, men først ca. 1000 begynte de muslimske invasjonene for alvor, med Mahmud av Ghaznis plyndringstog. Senere kom Muhammad av Ghor, som 1198 grunnla et stort rike med Delhi som hovedstad. Så avløste det ene herskerhuset det andre: Slavedynastiet, grunnlagt 1206 av Qutb al-Din Aibak, som hadde vært slave hos Muhammad av Ghor, Khalji-sultanatet (1290–1320), Tughluq-dynastiet (1320–1413), Sayyid-herskerne (1414–51) og Lodi-dynastiet (1451–1526). Nord-India var på denne tiden splittet i en rekke muslimske riker, mer eller mindre løst tilknyttet herskerne i Delhi. Det fantes også flere hinduiske stater, først og fremst det mektige Vijayanagar-riket i Sør-India (1339–1565).
I 1526 rykket Babur inn i India og grunnla stormogulenes rike, Mughal-riket, hvis siste nominelle hersker Bahadur Shah ble avsatt etter det store opprøret (The Mutiny) i 1857. Både Babur og hans etterfølger Humayun hadde ekspandert, men høydepunktet kom under Akbar (1542–1605). Hans tolerante politikk hadde forsonet også hinduene i riket og skapt en administrasjon som senere tider kunne dra nytte av. Men under Jahangir, som var en udugelig politiker, og under fanatikeren Aurangzeb (1658–1707) begynte det å gå tilbake med stormogulenes makt. Mahrattene ble mektige i sør, sikhene i Punjab reiste seg, og flere av de muslimske rikene gjorde seg uavhengige. Også perserkongen Nadir Shahs invasjon i 1739 og afghaneren Ahmad Shahs plyndringer bidrog til å svekke Mughal-dynastiets makt. Samtidig hadde europeerne begynt å gjøre seg gjeldende.