tak

Tak er den øvre, dekkende konstruksjonen og tekkingen i en bygning, som blant annet beskytter de underliggende rommene mot nedbør og sol. Begrepet tak inkluderer gjerne både den bærende takkonstruksjonen (takverket), den øvre tak­huden (taktro) og tekkingen.

Faktaboks

etymologi:

fra norrønt: þak

Tak kan utformes på mange ulike måter, for eksempel som halvtak, sagtak, saltak, pulttak, pyramidetak, skalltak, valmtak eller mansardtak med mer, og det kan også utføres som flatt tak eller takterrasse. I tillegg til den funksjonelle betydningen, er taket et viktig element i en bygnings arkitektoniske uttrykk.

I bygninger av tre er bæresystemet enten sperretak eller åstak. I større bygninger brukes armert betong, enten plasstøpt eller som prefabrikkerte elementer, samt stålkonstruksjoner.

Tak er også en vanlig betegnelse, noe upresis, på den dekkende undersiden av en etasjeskiller, også kjent som himling eller underloft, altså taket inne i hvert enkelt rom.

Et tak må ha et visst fall (en viss bratthet) på taktekkingen for å kunne lede regnvann ned og vekk fra takflaten. Takvinkel, gjerne uttrykt i prosent, er et mål for hvor bratt taket er. Et gammelt uttrykk for dette er røsting. I forbindelse med saltak snakket man om femtungs, fjerdings eller treungs røst.

Tak. Noen vanlige takformer.

Tak
Av /Store norske leksikon ※.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Georg Eliassen: Hus og tak, «Byggekunst» 1958 ss. 8–13;
  • Se en større arkitektonisk gjennomgåelse av forskjellige taktyper i Thomas Thiis-Evensen: Arkitekturens ut­trykksformer, Oslo 1982 ss. 468–594.
  • Jon Bojer Godal, Steinar Moldal: Beresystem i el­dre norske hus, Oslo 1994 ss. 134–37.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg