Forollhogna nasjonalpark

Hele nasjonalparken ligger innenfor det som kalles Trondheimsfeltet med basisike bergarter som fyllit. Disse forvitrer lett og gir et mineralrikt jordsmonn, noe som forklarer frodigheten og de gode beitene i parken. Selve Forholltoppen er et unntak og består av harde sandsteiner (kvartsitt) noe som har gjort at fjelltoppen har motstått forvitringen bedre enn de omkringliggende områdene.

Gauldalsvidda er nokså flat og ligger langt inne i den skandinaviske landblokken. Derfor var det nesten ingen bevegelse i breen under istidene, og bunnmorenene ble stort sett liggende i ro. Det er da også årsaken til at det er få vann og innsjøer i nasjonalparken; det ble ikke dannet noen store morener som siden kunne virke som demninger. Det er typisk at Forollsjøen, den største av de tre litt større vannene i selve nasjonalparken, som har utløp nordover til Gaula, bare er skilt med noen lave sandbanker fra å renne sørover til Glomma.

En av årsakene til opprettelsen av nasjonalparken var blant annet villreinstammen, som av mange holdes for å være den beste og mest produktive i landet og som særlig er kjent for sine store bukker. Årsakene til det er flere. For det første dekker lavheier nesten 40 % av nasjonalparken, og ingen av våre andre villreinområder kommer opp i så stor dekning. I praksis betyr det gode beiter for reinen, som har lav som sin viktigste næring om vinteren. For det andre er det lite snø og mye vind i området. Derfor har heiene tynt snødekke, slik at reinen lett får tak i laven. For det tredje er bergartene i nasjonalparken mineralrike og forvitrer lett, og det gir gode og frodige sommerbeiter, særlig mot nord, der det er mer nedbør enn på sørsiden.

Forollhogna nasjonalpark ligger på vannskillet mellom Trøndelags relativt fuktige klima og det langt tørrere indre Østlandet. Det gir nokså klare skiller i vegetasjon og flora når vi beveger oss fra nord mot sør, til dels også fra øst til vest. På grunn av det fuktige klima i Trøndelag klarer en del kystplanter seg i seterdalene i den nordre delen av parken. Eksempler er rome, bjørnekam og blåknapp, som ellers har en bred utbredelse langs kysten vår. På Østerdalssiden finner vi arter som ballblom, kongsspir og dvergmaure, foruten en del starrarter. Det basisrike jordsmonnet gjør at nasjonalparken også har forekomster av mer miljøkrevende arter som gullmyrklegg, blindurt, gullrublom, snømure, fjelltettegras, smalnøkleblom og gulmjelt, for å nevne de mest fargerike.

Parken har høyt biologisk mangfold, noe som i alt vesentlig skyldes det gode jordsmonnet på basiske berggrunn og vekslingen mellom blottet berggrunn og overdekning av varierende løsmasser, særlig av sandig jordsmonn. Dette sammen med den relative høye nedbøren gir opphav til forskjellige livsnisjer, særlig i mange av bekkedalene. Nasjonalparken ligger også i utkanten av utbredelsesområdet for mange av de mer krevende fjellplantene som her befinner seg på grensen av sitt sør-norske utbredelsesområde.

Det er mange godt oppgåtte stier i nasjonalparken, men ingen av dem er rødmerkete, og det er ingen turisthytter i området. Det går flere grusveier inn mot nasjonalparken som gjøre det mulig også for barnefamilier å besøke parken. Den lettest ankomsten er fra Vanngrøftdalen på sørsiden og Budalen på nordsiden.

• nasjonalpark
• nasjonalparker i Norge

• Nasjonalparksenteret på Vollan gård i Kvikne
• Norges nasjonalparker: Forollhogna nasjonalpark

• Karl H. Brox, Per Jordhøy, Jon J. Meli. (2006). Opplev Forollhogna. Snøhetta forlag.
• Leif Ryvarden, mfl. (2005). Forollhogna : historie, natur, kultur. Friluftsforlaget.
• Leif Ryvarden (2005). Norges nasjonalparker. Damm.