Opprinnelig nomadiske berbere var blant de første som slo seg ned i dagens Marokko, mellom 4000 og 2000 f.Kr., og de utgjør fortsatt en vesentlig del av landets befolkning. Senere har flere folk etablert seg i området, fra fønikiske handelsmenn i oldtiden til franske bosettere i nyere tid. Fønikerne utforsket kysten av Nord-Afrika fra 12. århundre f.Kr. og etablerte handelsstasjoner i Marokko; senere gjorde karthagerne det samme. År 42 ble området gjort til den vestligste provins i Romerriket, med navnet Mauritania Tingitana. Etter å ha vært underlagt vandalene og bysantinerne ble Marokko invadert av araberne i 684–685, og helt underlagt deres kontroll på 700-tallet. Med araberne ble landet omdannet til et islamsk samfunn med en sterk arabisk styrende klasse. Religiøse uoverensstemmelser førte til oppsplittelse i små provinser, og flere dynastier vokste frem; idrisidene fra Fez (8. århundre), almoravidene og almohadene fra Marrakesh (11. århundre), saadisene (16. århundre) og alawittene (17. århundre).

Det var Idris som skapte det første store riket i Marokko 788–986, men deretter svekket indre strid landet på ny. Under almoravidene ble et nytt storrike etablert fra Andalucia i Spania til sør for Sahara, til også det gikk i oppløsning midt på 1100-tallet; det første amazigh- (berber-) dynasti i Nord-Afrika. Almoravidene ble etterfulgt av almohadene, som strakte sitt rike vestover til Tripolitania og Kyrenaika i dagens Libya, og som frem til tidlig på 1200-tallet også etablerte seg i Spania. Etter å ha lidd nederlag i Spania mistet almohadene sin makt, og et nytt berberdynasti, merinidene, tok over for en hundreårsperiode. Det merinidiske styret ble etterfulgt av det saadiske dynasti, 1509–1668, og dets makt nådde sørover til dagens Mali og østover til store deler av Algerie, og de fordrev portugiserne fra Marokko. I 1669 fikk en gren av saadiene, det nåværende alawi-dynastiet, makten. Sultanen Mulai Ismail (1672–1727) samlet Marokko igjen på slutten av 1600-tallet og sikret landet anerkjennelse fra de europeiske stormaktene og fra det osmanske riket; en statssamling og posisjon som ikke ble vesentlig svekket av maktkampen etter hans død og den medfølgende borgerkrigen.

Mer utsatt ble Marokkos posisjon under Mulai abd al-Rahman (1822–59), som regjerte i en periode da maktforholdene i middelhavsområdet endret seg, vesentlig med styrket innflytelse for de fremvoksende kolonimaktene Frankrike og Storbritannia. De europeiske stormakters interesse for Marokko begynte på 1400-tallet, og noen av områdene de sikret seg kontroll over, er ennå ikke oppgitt. Det var Frankrike og Spania som koloniserte Marokko på 1800-tallet, men Portugal var først ute med å erobre deler av landet. Til tross for marokkansk motstand lyktes Portugal i å okkupere flere byer på Middelhavs- og Atlanterhavskysten; deriblant Ceuta (1415), al-Qasr al-Saghir (1458), Tanger (1471), Safi (1481), Agadir (1505) og Agouz (1507). Herfra kontrollerte Portugal sjøhandelen og deler av innlandet.

Det var Portugals okkupasjon og undertrykking som førte til fremveksten av det saadiske dynasti, som gjennomførte en jihad mot den kristne okkupasjonen. Den førte blant annet til erobringen av Agadir i 1541 og en kollaps for Portugals makt i Marokko. Saadiene, og etterfølgerne alawittene, styrte et samlet Marokko som ekspanderte sørover og østover for å sikre sine handelsinteresser, før det ble utfordret av europeisk imperialisme. For å sikre handelsruten mellom Fez og Egypt inntok alawitt-sultanen Mulai Ismail eksempelvis Tlemcen i dagens Algerie, men ble slått tilbake av en osmansk offensiv i 1701.

Den franske erobringen av Alger i 1830 fikk betydning også for Marokko. Sultan Abd al-Rahman (1822–59) benyttet anledning til på nytt å innta Tlemcen, 1830–31, med trakk seg raskt ut igjen og støttet deretter emiren i Algerie og opprørslederen Abd al-Qadir med våpen og soldater i kampen mot inntrengerne. Dette førte til en kortvarig krig mellom Marokko og Frankrike 1844 der de marokkanske styrkene ble slått, hvoretter Marokko ved freden i Tanger samme år ble tvunget til å godta det franske herredømmet i Algerie. Etter en disputt over grensene til den spanske Ceuta-enklaven gikk Spania til krig i 1860, og Marokko måtte avstå et større område til Ceuta, derunder Tétouan – den kommende hovedstad i det spanske Marokko – samt Ifni-territoriet.

Storbritannia etablerte diplomatiske og økonomiske kontakter med Marokko, regulert gjennom den anglo-marokkanske avtale fra 1856, som åpnet for europeisk handel og oppkjøp av eiendom i Marokko – og som la grunnen for videre europeisk innflytelse. Denne ble ytterligere styrket gjennom den spansk-marokkanske traktat fra 1861, som også endte krigen med Spania. En avtale mellom Frankrike og Marokko ble inngått 1863 og gav Frankrike anledning til å beskytte sine borgere og interesser i Marokko, hvilket var en begynnelse på senere kolonikontroll. Sjøhandelen, særlig over Casablanca og Rabat, ble kontrollert av briter og franskmenn; mye av handelen på land ble styrt av den store jødiske folkegruppen i Marokko.

Rivalisering mellom stormaktene i det nordlige Afrika endte med en avtale mellom Storbritannia og Frankrike i 1904, som gav franskmennene frie hender i Marokko mot at Frankrike oppgav sine interesser i Egypt. En tilsvarende avtale ble gjort med Italia, som ikke ble utfordret i Libya. Tyskland søkte også innflytelse i Marokko, men endte med å anerkjenne den franske interessesfæren mot franske konsesjoner i Kongo. Spania fikk forsikringer om at det nordlige Marokko skulle være spansk interessesfære. Med disse diplomatiske avklaringer møtte de europeiske makter Marokko i Algeciras-konferansen i 1906. Her ble sultanens integritet og Marokkos selvstendighet anerkjent, og europeiske økonomiske interesser akseptert.

I protest mot sultan Abd al-Aziź samarbeid med europeerne, ledet hans bror Abd al-Hafiz et opprør mot ham. Angrep på franske interesser førte til at Frankrike okkuperte Casablanca og Oujda i 1907, og al-Hafiz ble innsatt som ny sultan i 1909. Med fortsatt uro måtte han imidlertid be Frankrike om hjelp – og til gjengjeld inngå Fez-traktaten i 1912, som gjorde størstedelen av Marokko til et fransk protektorat. Marokko ble delt i et franskkontrollert område, et spansk-kontrollert område og Tanger -- denne byen ble gjort til en internasjonal sone – men fortsatt med sultanen formelt som statssjef i Marokko. Det kom til opprør både mot det spanske og det franske styret, særlig med den såkalte Rif-krigen i Rif-fjellene, ledet av Abd al-Krim 1921–26. Denne ble slått av en kombinert fransk-spanske styrke. Utenlandsk kontroll over Marokko ble endelig sikret i 1934.

Frem til den annen verdenskrig fant det sted en betydelig innvandring av franskmenn, men ikke i samme omfang som i Algerie; i 1931 var det 115 000 franske bosettere i Marokko. Spansk Marokko omfattet i første halvdel av 1900-tallet garnisonene Alhucemas, Ceuta og Melilla, med tilstøtende områder ved Middelhavet og et område innover i landet -- samt Ifni og Tarfaya på Atlanterhavskysten, der Spania i 1884 etablerte et handelssenter, Villa Cisneros, i det senere Rio Oro (Vest-Sahara). En militær revolt i spansk Marokko 1936 førte til borgerkrigen i Spania, da general Franco vendte tilbake fra Marokko. Tanger var okkupert av Spania 1940–45, før byen igjen ble en internasjonal sone. Under andre verdenskrig tok Vichy-regimet kontroll med Marokko, men sultan Muhammad 5 støttet det frie Frankrike og de allierte. Han nektet også å undertegne anti-jødiske dekreter, som ville ha rammet hans jødiske undersåtter. I 1942 landet allierte styrker i Marokko og Algerie.

En nasjonalistbevegelse vokste frem i 1930-årene, og et selvstendighetsparti, Hizb al-Istiqlal, ble dannet 1943. Kravet om uavhengighet ble først fremmet med styrke i 1950-årene, da det også ble grepet til våpen mot det franske styret. Spania stilte seg mer åpen til selvstendighet enn Frankrike, og de marokkanske nasjonalistene fikk i stor utstrekning operere fra de spanskkontrollerte områdene. I 1953 avsatte og deporterte franskmennene sultan Muhammad, som støttet nasjonalistbevegelsen, til Madagaskar. Motstanden mot denne aksjonen kulminerte i åpent opprør 1955, og Frankrike gikk med på å gjeninnsette sultanen. Frankrikes stilling ble ytterligere vanskeliggjort da det brøt ut krig i Algerie i 1954.

En fransk-marokkansk avtale av 2. mars 1956 – og en tilsvarende med Spania 7. april – førte til Marokkos øyeblikkelige selvstendighet. I oktober samme år ble Tanger gjeninnlemmet i Marokko; Tarfaya ble tilbakelevert 1958 og Ifni 1969. Til tross for marokkanske protester har Spania beholdt Ceuta og Melilla. Marokko gjorde ved selvstendigeheten også krav på territorier som skulle gjenskape det gamle «Stor-Marokko», med områder fra Algerie, Mali og Mauritania, samt spanske besittelser i Nordvest-Afrika. Denne ekspansjonstanken lå også bak okkupasjonen av Vest-Sahara i 1975, etter at Spania trakk seg ut av kolonien.

I 1957 tok sultan Muhammad kongetittel. Ved hans død i 1961 ble han etterfulgt av sin sønn, som tok kongenavnet Hassan 2. Selv med en politisk liberal grunnlov var monarkiet sterkt, og kongen hadde utstrakt makt. Kong Hassan ønsket politisk pluralisme – også fordi han ved å tillate flere partier kunne splitte og svekke opposisjonen – og flere politiske partier vokste frem. Voksende misnøye med de økonomiske kårene førte til at kongen i 1965 erklærte unntakstilstand, hvor han selv tok over all makt. I oktober 1965 forsvant opposisjonslederen Ben Barka i Frankrike, og hans skjebne ble først klarlagt etter kong Hassans død. I 1971 var det et mislykket forsøk fra konservative offiserer på å styrte kongen og å danne en republikk, og året etter overlevde han et nytt kuppforsøk.

Fra midten av 1970-årene ble konflikten om Vest-Sahara trappet opp (se Vest-Saharas historie). Kong Hassan brukte konflikten i Vest-Sahara til å styrke marokkansk nasjonalisme og sin egen politiske stilling. Som svar på tiltagende misnøye og motsetninger ble en revidert grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i 1992, med noe større politisk frihet utover i 1990-årene – men fortsatt med en menneskerettighetspraksis som førte til internasjonal kritikk. Etter en folkeavstemning i 1996 ble det flertall for grunnlovsendringer som ga Marokko et parlament med tokammersystem. Ved parlamentsvalget 1997 stilte over 3000 kandidater fra 16 partier til valg på de 325 setene i et representanthus (Majlis al-Nuwab) og 270 i et senat (Majlis al-Mustasharin). Istiqlal og Union socialiste des forces populaires (USFP) fikk størst oppslutning. Etter valgene utnevnte kongen Marokkos første statsminister fra opposisjonen (USFP), som dannet en koalisjonsregjering.

Flere islamistiske grupper var aktive i Marokko i på 1990-tallet, samtidig med urolighetene i Algerie, og dels inspirert av utviklingen i nabolandet. Ansvaret for terrorangrepet mot et hotell i Marrakesh 1994 ble lagt på krefter med tilhørighet i Algerie og nordafrikanske miljøer i Frankrike. Framveksten av radikal islamisme knyttes til de betydelige økonomiske og sosiale problemer og forskjeller i det marokkanske samfunn, særlig knyttet til høy arbeidsledighet blant unge, samtidig med høy urbaniseringsgrad. De islamistiske gruppene har særlig oppslutning i fattige strøk og læresteder i storbyene. Protester mot den sosiale politikken førte til opptøyer i Tanger i 1996. I 2003 gikk en serie selvmordsbomber av i Casablanca, og 45 mennesker ble drept. Attentatet ble dels knyttet til Marokkos radikale islamistiske bevegelse, dels til al-Qaida, hvorpå en ny antiterrorisme-lovgivning ble vedtatt. Flere marokkanere var blant de arresterte etter terrorbombingen i Madrid i 2004.

Islamistene ble mer synlige på 2000-tallet, og ved valget i 2002 fikk Parti de la justice et du développement (PJD) betydelig oppslutning. Partiet regnes som moderat islamistisk, og fikk flest stemmer også ved valgene i 2011 og 2016. Ved valget i 2016 økte PJD antall representanter til 125, av i alt 395 i representanthuset. Partiet tok over regjeringsmakten i 2011, og beholdt denne etter valget i 2016, med Abdelilah Benkirane som statsminister. Flere partier boikottet valget.

Den 23. juli 1999 døde kong Hassan 2 etter 38 år på tronen og ble etterfulgt av sin sønn, som tok navnet Muhammed 6. Han anla en annen regjeringsstil enn sin far, med større åpenhet og kontakt med befolkningen, samtidig som han videreførte monarkens sterke maktposisjon.

Marokkos utenrikspolitikk er både knyttet til landets regionale stilling, konflikten i Vest-Sahara, forholdet til EU, Frankrike og Spania – og til Midtøstenkonflikten. Fra midten av 1970-årene har Vest-Sahara-spørsmålet vært sentralt i Marokkos forhold til land både i regionen og videre. Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara 1975 og den senere marokkanske trenering av FNs planer for den tidligere kolonien har ført til mye kritikk. Fra 2000-tallet ble kritikken noe svakere, samtidig som samarbeidet med flere vestlige land omkring kamp mot internasjonal terrorisme ble styrket. Særlig ble forholdet til USA styrket fra 1991 – og dernest etter 2001 – og den økonomiske og militære bistanden til Marokko ble vesentlig økt. Marokko sluttet seg til de USA-ledede styrkene i Golfkrigen i 1991 – til tross for sterk hjemlig motstand.

EU er Marokkos viktigste handelspartner, og de to parter undertegnet 1996 en avtale for å styrke den sosiale og økonomiske utviklingen i området sør for EU. En marokkansk søknad om inntreden i EU er derimot avvist, og europeisk bistand til Marokko ble i 1990-årene begrenset grunnet landets brudd på menneskerettighetene. En annen anstøtsten i forholdet mellom Marokko og EU har vært periodevis uenighet om fiskeriavtaler; Marokko har i flere år sluppet fiskefartøy fra EU til i sine farvann.

Det kom til et midlertidig brudd på de sterke bånd mellom Marokko og Frankrike da Marokko brøt de diplomatiske forbindelser som følge av Suezkrisen i 1956, så vel som under Algerie-krigen. Forholdet til Frankrike under kong Hassan var godt, med noen unntak; blant annet etter den marokkanske nasjonalisering av gjenværende fransk eiendom i 1973. Uenighet om fiskeriene har ikke minst rammet forholdet mellom Marokko og Spania, hvor også spørsmålet om spanske territoriale besittelser i Nord-Afrika er en kime til konflikt. Spania beholdt enklavene Ceuta og Melilla ved Marokkos selvstendighet, men Marokko anser dem som marokkanske og krever dem tilbakeført – noe Spania fortsatt har avvist.

Spania har ankepunkter mot Marokkos håndtering av den omfattende illegale innvandringen til Spania fra havner i Marokko, og 2002 var oppstod en spent situasjon da Marokko utplasserte soldater på en ubebodd øy – kalt Leila av Marokko, Perejil av Spania – utenfor den marokkanske kysten. De to land strides om retten til øya og har vært enige om at den ikke skal besettes. Spania sendte spesialstyrker for å fjerne de marokkanske soldatene – uten at det kom til sammenstøt. Til tross for uenighet på flere områder er Spania viktig for Marokko, både som marked og som brohode til Europa. En vennskapsavtale ble inngått da kong Juan Carlos besøkte Marokko i 1991.

Marokkos forhold til de øvrige Maghreb-landene har også vært sterkt influert av Vest-Sahara-spørsmålet, hvor særlig Marokkos naboland Algerie har støttet frigjøringsbevegelsen Polisario. Etter perioder med stengte grenser i 1970- og 1980-årene ble diplomatiske forbindelser gjenopptatt 1988, før forholdet igjen ble forverret fra 1994, da Marokko begrenset adgangen for algeriere til å besøke landet. Det ble ansett som en sikkerhetsforanstaltning mot innflytelse av radikal islamisme, som stod sterkt i Algerie. Marokko og Algerie utkjempet i 1963 en kortvarig grensekrig over omstridte områder i dagens sørvestlige Algerie. Vest-Sahara-spørsmålet isolerte Marokko fra de andre Maghreb-statene, men Libya og Marokko inngikk 1984 en unionsavtale som første skritt mot et forent Maghreb. Unionen ble ikke virkeliggjort, men alle fem stater gikk 1989 sammen om en avtale som i navnet innebar en union mellom de fem – med begrenset effekt.

Kong Hassan spilte en aktiv rolle i fredsprosessen i Midtøsten tidlig i 1990-årene, men Marokko høstet mye kritikk i den arabiske og muslimske verden gjennom kontakten med Israel fra midten av 1990-årene; om lag 10 prosent av Israels jødiske befolkning er av marokkansk herkomst. Marokko trappet ned kontakten med Israel tidlig på 2000-tallet, som følge av Israels krigføring mot de palestinske selvstyremyndighetene. Under seksdagerskrigen i 1967 sendte Marokko tropper til forsterkning i kampen mot Israel, men de nådde ikke frem før krigen var over. 1976 og 1977 sendte kong Hassan tropper til støtte for Mobutu Sese Sekos regime i Zaïre, samtidig med fransk intervensjon. Mobutu ble gitt eksil i Marokko da han ble avsatt 1997; det samme fikk Reza Pahlavi, sjahen av Iran, i 1979.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.